Jeg begynte å skrive dette innlegget i 2024, da jeg valgte å ta avstand fra en nær relasjon. Det har vært en måte å bearbeide tankene mine på. Nå, nesten ett år senere, angrer jeg ikke på beslutningen. Det var ikke en lett avgjørelse, men en jeg brukte lang tid på å tenke gjennom.

Avstanden var nødvendig fordi jeg etter mange år forstod at relasjonen var skadelig for min mentale helse. Samhandlingene med vedkommende kunne ofte være utmattende, og kjærligheten opplevdes som betinget - noe jeg måtte gjøre meg fortjent til ved å prioritere vedkommende foran mine egne behov. 

Oppveksten var preget av en dysfunksjonell familiesituasjon, med kritikk, kjefting og følelsesmessig ustabilitet. Det var skadelig både å være vitne til og å bli utsatt for slik behandling.  Oftest var det én person (som jeg velger å omtale som vedkommende) som som sto bak konfliktene og som hadde en evne til å lage dårlig stemning.

Jeg opplevde at vedkommendes humør kunne prege stemningen i hele huset. Var vedkommende i dårlig humør, gikk det ofte utover oss andre. Som barn har man ingen kontroll over hvilke mennesker eller omstendigheter man vokser opp under. For å unngå konflikter ble jeg derfor tidlig oppmerksom på andres humør og lærte å tilpasse meg. Allerede i fem–seksårsalderen kan jeg huske at jeg bevisst begynte  å undertrykke egne behov og slutte å lytte til kroppens signaler for ikke å være en ulempe for andre. 

Jeg bar også på mye skam, særlig knyttet til det å vise tristhet eller sinne. Allerede som liten hadde jeg fått inntrykk av at slike følelser ikke var akseptable å vise. Denne overlevelsesstrategien fulgte meg inn i voksenlivet og gjorde meg til en people pleaser. Samtidig gjorde den meg mer sårbar og et lett mål for både mobbing og giftige relasjoner. Som jeg har skrevet tidligere i bloggen, ble jeg mye mobbet i grunnskolen, noe som var traumatiserende for meg.

Det er helt normalt at man skal ta sin plass. Det er ofte mennesker som ikke er bra for en, som ikke tåler det. Jeg hadde, som alle andre, et grunnleggende behov for respekt, å bli hørt og møtt med forståelse - uten frykt for avvisning. For barn spesielt, er det avgjørende å få emosjonelle behov møtt for å utvikle et sunt selvbilde, og denne innsikten har hjulpet meg å forstå hvorfor jeg har slitt med lav selvtillit og dårlig selvfølelse store deler av livet.

Mobbere kan man til slutt legge bak seg, men familiemedlemmer har man med seg hele livet. Det er forventet at man bør ha større takhøyde og vise mer forståelse overfor sine nærmeste - Men hvor går egentlig grensen for hva man skal tåle fra familie? Det var alltid et håp om at ting en dag skulle bli bedre, for folk kan forandre seg,  men den dagen kom aldri.

Etter å ha levd et liv rundt mennesker og situasjoner som har utløst negativt stress, har kroppen og sinnet blitt belastet over tid. I slike situasjoner har kroppen min ofte vært i en beredskaps tilstand, der jeg aldri kunne slappe av helt av, alltid på vakt. Langvarig stress setter seg i kroppen, og jeg har undret meg over om dette kan ha vært en medvirkende faktor til at jeg senere i voksen alder utviklet autoimmune sykdommer.

Jeg har alltid vært mer åpen med nære venner enn med egen familie. Hos dem fant jeg trygghet til å dele tanker og følelser uten frykt for å bli misforstått, bagatellisert eller kritisert. Det å ha slike relasjoner, mener jeg, har vært avgjørende for at jeg har det bra med meg selv i dag. 

I fjor vår, etter nok en konflikt med vedkommende i familien, var jeg ærlig og sa at jeg ikke likte holdningen og oppførselen til vedkommende. Det var her jeg bestemte meg for å ta avstand - etter å ha tenkt over det i lengere tid.  Det er merkelig hvordan vedkommende forventet tillitt og respekt fra meg, til tross for hvordan jeg har blitt behandlet store deler av livet. Det sier mye om hvor lite bevisst vedkommende er på seg selv og andre, og hvor berettiget personen er. Fordi det er snakk om et nært familiemedlem, finnes det likevel et bånd mellom oss. Selv om jeg misliker holdningene og oppførselen, er jeg nok fortsatt glad i vedkommende. Det er komplisert. Men det siste året har vist meg at jeg har det langt bedre, både med meg selv og i livet generelt, når jeg slipper å ha kontakt med vedkommende. 

I ettertid har vedkommende fortsatt å sende meg meldinger, som om ingenting har skjedd. Vedkommende bare fortsetter å overse og ikke respektere mine valg. På julaften 2024 ble jeg invitert på middag, til tross for at jeg hadde vært tydelig på at jeg ikke ønsket å komme. Fjoråret inneholdt også en trussel om å involvere husverten min, om jeg ikke svarte tilfredsstillende på meldinger. Begrunnelsen var at vedkommende var "bekymret" for meg. Basert på tidligere erfaringer opplever jeg dette ikke som en genuin bekymring, men heller som et forsøk på å få kontroll over meg igjen. Når vedkommende ikke får kontroll direkte, blir oftest andre folk involvert for å legge ytterligere press på meg.

Folk tar avstand fra mennesker som ikke er bra for dem, og det burde gjelde familie like mye som andre relasjoner. Det burde ikke være tabu eller noe man må skjule. Giftige familiemedlemmer og dysfunksjonelle familier kan være like skadelige som forhold utenfor familien.

Normal folkeskikk og respekt bør også gjelde i familien. Å være i familie fritar ingen fra ansvar for hvordan man behandler andre. Emosjonell vold, manipulering eller kontroll bør ikke tolereres, og det gir ingen rett til å forvente en plass i noens liv. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger vedkommende har dratt familie-kortet etter å ha behandlet meg dårlig, som at det automatisk rettferdiggjør handlingene og får meg til å glemme.

Det gir meg stor trygghet å vite at jeg selv bestemmer hvem jeg vil ha i livet mitt. Tidligere trodde jeg at jeg måtte opprettholde relasjoner bare på grunn av lojalitet, men det fylte livet mitt med uro og stress. Når jeg begynte å tillate meg selv å føle det jeg føler, og å se folk for hvordan de faktisk er og hvordan de behandler meg, innså jeg at jeg ikke trenger å bli i alle relasjoner. Å ta slike valg handler ikke om hevn, men om selvbeskyttelse og selvrespekt. 

Mange mener at man skal stille opp for familien, særlig når foreldrene blir eldre. Men omsorg og nærhet bygger på gjensidighet – det oppstår ikke automatisk fordi man er i familie. Derfor er det, tenker jeg, heller ikke alltid naturlig å opprettholde en nær kontakt, særlig når relasjonen over lang tid har vært ensidig og preget av manglende respekt. Når mennesker velger avstand til familiemedlemmer, er det som regel gode grunner til det.

Nå har det blitt en stund siden jeg la igjen noen ord her, mye har skjedd siden desember. Nå er jeg ganske snart ferdig med bachelorgraden i Medie - og dokumentasjonsvitenskap, så fremst at jeg får bestått på bacheloroppgaven, som jeg nå arbeider intensivt med for å bli ferdig med til fristen neste uke. Er faktisk usikker på om jeg rekker å bli ferdig til fristen som er 15.mai. Må bruke de kommende dagene på å se an om jeg burde søke etter utsettelse. Men tenk så nydelig det hadde vært å endelig kunne slappe av, med god samvittighet! Er en god stund siden sist jeg har kunnet gjøre det, uten å ha arbeidskrav, eksamen, praksis eller bacheloroppgaven gnagende i bakhodet. Det har vært noen hektiske måneder..

På grunn av stor arbeidsmengde og mye stress over lengere tid, står kortisol nivåene mine i taket og det kjennes på kroppen. Var på sykehuset i forrige uke og fikk se resultatene av blodprøver. Legen sa at hun ville frarådet meg å fortsette om det hadde vært snakk om flere uker. Men siden det er snakk om få dager, skal jeg prøve å fullføre. Er sliten...men hvem er ikke sliten, lei og umotivert helt på tampen av en bachelorgrad? Blir jeg ferdig med graden, skal jeg aldri mer studere, har fått arbeidskrav, akademiske tekster og eksamener helt i vrang halsen. Legen så at når bacheloroppgaven var levert, måtte jeg ta det med ro og få hvilt ordentlig. 

Av og til har jeg tenkt om det virkelig var verdt å ta disse bachelorgradene, alt stresset, den store arbeidsmengden for å ikke snakke om det store studielånet jeg slavisk må nedbetale de kommende 20 - 30 årene...Er utdannet barnehagelærer og får ikke bruk for de papirene ettersom jeg er for syk til å stå i en barnehagelærer jobb. Og det er jo ingen garanti for at jeg får en jobb som bibliotekar med det første, kanskje om jeg ikke er kresen og orker å flytte. Så er det sykdommene mine som ikke kommer til å bli bedre ettersom det er kroniske autoimmune sykdommer. 

Men skal fortelle litt om hva jeg har gjort de siste månedene.

Året startet med forelesninger i medie - og dokumentasjonsvitenskapelig metode, som er et obligatorisk emne man må ta når man skal skrive bachelor. Så januar og februar gikk bort på det, helt på slutten av februar var det muntlig presentasjon av prosjektskissen til bacheloren etterfulgt av en ukers hjemmeeksamen. Så bar det rett ut i praksis. 

Fra 11. mars til 26. april hadde jeg  praksis på Tromsø bibliotek og hadde det veldig fint der. Praksisen var nok det eneste lyspunktet hele dette semestret. Lærte masse nytt, snakket med mange hyggelige lånere på biblioteket og ble litt kjent med mange av de trivelige folkene som jobber der. Nå er alt bare veldig fine minner å se tilbake på. 

Avskjedsgave fra biblioteket. Digger totebags!

Så kom våren snikende, det hjelper både på humør og motivasjon. Så er det så mye fint å se frem til de kommende månedene - sommer, sol, varme og turer.

Nå er det snart en uke igjen til jul og over to uker siden jeg skulle levert hjemmeeksamen. Tenk så deilig det hadde vært om jeg hadde levert eksamen når den skulle leveres og bare hadde hatt sensur å vente på (19.12). Har egentlig ikke tenkt noen særlig på eksamen i ettertid, annet enn når jeg søkte om å få utsatt eksamen til 2023.

Skal fortelle litt om hva tiden etter eksamen har gått bort på, tror jeg tar det over flere mindre innlegg slik at det blir mer oversiktlig. Begynner først med det helserelaterte. 

Denne høsten har bydd på noen sykehusbesøk, hovedsakelig på grunn av utredelsen av Sekundær Sjøgrens syndrom og anemien, som har preget meg i noen år. 

Anemi (blodmangel)  har jeg hatt de siste fire årene og har derfor gått på jernpiller, sånn av og på, uten at det har gitt resultater. De to legene jeg hadde (frem til i sommer) gjorde heller ingenting for å komme til bunns i hva dette kunne komme av. Men den nye legen som overtok behandlingsansvaret for meg i sommer, har fått ting til å skje. Hun mente det kanskje kan komme av at tarmene ikke tar opp næring, større menstruasjoner, sår eller sykdom. Men det vet vi ikke helt sikkert enda.

Hadde time på UNN 1.desember for en gastroskopisk undersøkelse. Undersøkelsen går ut på å føre et gastroskop ned spiserøret, for å undersøke førstnevnte, magesekken og tolvfingertarmen. Måtte faste i 8 timer i forkant av timen og ca. 10 min. før undersøkelsen, sprayet de innsiden av halsen med et bedøvende middel slik at jeg skulle føle mindre ubehag ved svelging av gastroskopet. Akkurat denne delen av undersøkelsen var ubehagelig, brakk meg, men det gjorde ikke vondt. Hele prosedyren tok ca. 15.min. 

Kilde: nhi.no

Den følelsen av skopet som gled rundt i magen og tolvfingertarmen var bare helt merkelig, men som nevnt ikke vondt. Etter undersøkelsen fikk jeg se noen bilder de hadde tatt. De tok vevsprøver av magesekken og tolvfingertarmen, prøveresultatene på disse har ikke kommet enda, de sa det ville ta noen uker å få svar på biopsien. Spent på hva de kommer frem til. 

Alt så normalt ut, uten om noen røde områder i magesekken. Legen mener det er mindre irritasjoner, ikke alvorlige.  Har inntil videre blitt satt på Pantoprazol, en medisin som reduserer mengden magesyre som produseres i magen.

På vei hjem satt jeg i egne tanker vedrørende irritasjonene i magen. Lurer på om mitt store konsum av energidrikker og brus kan være en del av årsaken. Disse drikkene har en etsende effekt på tennene, så da må det jo over lang tid virke etsende på innvollene også (?). Skulle ha spurt legen, men kom ikke på det der og da. 

Kanskje det burde bli et nyttårsforsett - å kutte ut energidrikk helt og (i det minste) minske inntaket av Pepsi Max. Jeg drikker faktisk 0,5 l. boks med Batteri hver dag...Man kan tenke seg den årlige kostanden for å vedlikeholde denne dårlige og skadelige uvanen. Har drukket energidrikk i mange år.

Har absolutt ingenting å tape på å slutte, men heller mye å tape på å fortsette i denne tralten. Jeg har hele tiden tenkt at det vil gå fint, at jeg har tid til å gjøre denne endringen når tid som helst, men med den tanke gangen vil forandringer ikke skje med det første.

❖

Denne uken ble det et nytt sykehus besøk, fikk jerninfusjon. Noe de gjorde ved å legge inn en veneflon i blodåren på høyrehånden, etter å ha veid meg og målt blodtrykket. Deretter var det bare å vente i 30 min. mens blandingen av saltvann og jern konsentrat ble pompet inn i hånda. Var nesten litt trivelig å sitte der, med radioen summende i bakgrunnen med en kopp te. Etter veneflon ble tatt ut, måtte jeg sitte i 30 nye min. i tilfelle komplikasjoner, noen kan reagere på jernkonsentratet. Heldigvis tålte kroppen min det. 

I begynnelsen av av neste uke (uke 51) skal jeg ta blodprøve for å se om jerninfusjon har gitt resultater, om blodprosenten har gått opp. Denne skal også fortelle om jeg evt. trenger mer i påfyll over nyåret. 

Siste måling av blodprosent var i november og da lå den på 8.8, noe som grenser til alvorlig anemi. I følge NHI skal blodprosenten normalt ligge på 12,0 g/dL hos kvinner i befruktningsdyktig alder og barn i alderen 12-14 år  (https://nhi.no/symptomer/barn/anemi-veiviser/). Så jeg håper virkelig at dette vil gjøre meg litt bedre, for det har vært utfordringer knyttet til anemien.

I følge NHI er:

Hemoglobin er fargestoffet i de røde blodlegemene. Dette fargestoffet har evnen til å binde oksygen (surstoff), og til å frigi oksygen i kroppens celler. Det vil si at den livsviktige funksjonen med transport av oksygen fra lungene til kroppens celler er avhengig av hemoglobin. Ved anemi er hemoglobin-mengden redusert, og med det er kroppens tilgang til oksygen redusert (https://nhi.no/symptomer/barn/anemi-veiviser/).

I begynnelsen, før jeg ble klar over at jeg hadde anemi, trodde jeg at det bare var snakk om dårlig kondis ettersom jeg ofte måtte stoppe for å trekke pusten når jeg gikk turer, som oftest i motbakker. Og uansett hvor mye jeg gikk, ble ikke kondisjonen noe bedre, noe som er rart når jeg har gått så mye som jeg har gjort over de siste seks årene. Men svaret ligger nok i det at fordi hemoglobin-mengden i kroppen var redusert, fikk ikke kroppen nok oksygen til at den kunne fungere tilstrekkelig. 

Men som sagt håper jeg på å bli kvitt problemet nå som jeg har tatt jerninfusjon. Man må fylle på en gang i året, men jeg håper jeg skal slippe å være avhengig av å få påfyll og heller stå for produksjon selv, derfor gastroskopi undersøkelsen. Men tiden får vise. 

I sommer var jeg på den årlige sykehus kontrollen av mine autoimmune sykdommer. Der tas det blant annet blodprøver og gjennomføres ultralyd av lever og galleganger. Jeg har overlappsyndrom mellom autoimmun hepatitt (AIH) og primær biliær cholangitt (PBC) som er kroniske leversykdommer. Har skrevet mer utdypende om disse i dette innlegget fra 2017, det året jeg ble diagnosert. 

Kort og godt er autoimmun hepatitt en sykdom der immunforsvaret feilaktig tar leverceller for å være utenforstående fremmedlegemer.  Immunforsvaret produserer antistoffer som angriper levercellene. Dette fører til at det over tid blir betennelse i leveren, det dannes cirrhose eller arr, som igjen fører til nedsatt leverfunksjon.  Med Primær biliær cholangitt angriper immunforsvaret cellene i gallegangene i leveren. Som med autoimmun hepatitt, utvikles det betennelse og cirrhose. 

Det er fremdeles uklart hva som kan være årsaken til disse sykdommene, men leger sier det kan være genetisk disposisjon kombinert med utløsende miljøfaktorer som for eksempel bakterier, virus eller kjemikalier. Det er mulig å drikke på seg leversykdom, noe som ikke er mitt tilfelle ettersom jeg har en historie med svært lite drikking. 

Verken jeg eller legene kan se noe fra min fortid, som kan sette en finger på hva som kunne ha vært den utløsende faktoren for mine autoimmune sykdommer. Det jeg vet er at noen slektninger av meg har andre typer autoimmune sykdommer, bl.a. ulcerøs kolitt, bekhterevs og vitiligo. Så det kan godt være at det er noe generisk. 

Tilbake til kontrollen i sommer. Blodprøvene vise at leverbetennelsen har tatt seg opp igjen, så jeg måtte øke medikamentdosen. Har de siste tre årene levd fint på 5 mg. Prednisolon, men har nå gått opp til 10 mg. Skal ta nye blodprøver i høst for å se om det har hjulpet å få ned betennelsen. Merker på formen at betennelsen har tatt seg opp, er mer sliten og uopplagt enn vanlig. Det påvirker også det mentale, har vært mer nedstemt.

Har vært plaget med tørr munn, tørr kløende hud og tørre øyne en god stund. Tørr munn har jeg vært plaget med i vertfall to år. Tok dette opp under kontrollen i sommer og de tok prøver på det for å se hva det kunne komme av. Prøvesvarene viste at jeg kunne ha Sjøgrens syndrom.

Nå i september har jeg vært til utreding for Sekundær Sjøgrens syndrom, sekundær fordi jeg har de andre autoimmune sykdommene i tillegg. Sjøgrens syndrom er en autoimmun bindevevssykdom som rammer kroppens slimhinner og fuktutskillende kjerter, spesielt tårekjertler og spyttkjertler, som fører til tørre øyne og tørr munn. Det kan også ramme skjede, spiserøret, lungene, hud og muskler.

Under utredingen for Sjøgrens tok jeg Sialometri, en spytt-test for å se hvor mye spytt jeg produserte. Satt fremoverbøyd med munnen åpen over en kopp i 15 min. Testen viste at jeg har nedsatt spyttproduksjon. Tok også Schirmers test, måling av tåreproduksjon. Man sitter i 5 min. med en papirstrimmel på hvert øye i 5.min. Denne testen viste at jeg har nedsatt tåreproduksjon. Begge testene var ubehagelig på sine måter, men overkommelig. Det ble i tillegg til disse testene gjennomført andre undersøkelser og tatt blodprøve. 

Bildet viser hvordan Schimers test ser ut, bilde lånt her.

Jeg har allerede brukt sugetabletter og munn-gel i snart et år og skal fortsette med det ettersom det ikke finnes noen medisinsk behandling for Sjøgrens. Munnsprayen smaker som papp, så den vurderer jeg å droppe. Har også startet opp med øyendråper og må nok på sikt begynne med andre forebyggende geler og kremer for å lindre plagene som kommer med denne sykdommen. Som sagt finns det ikke medisinsk behandling så jeg må belage meg på å bli mer plaget med årene...Vanlige plager utenom tørrhet kan være fatigue, leddsmerter, muskelsmerter og tannråte.

Så er det medisinene for AIH og PBC, disse har hatt god effekt på meg. Av og til må doseringen justeres på ettersom det går litt opp og ned. Medisinene bremser ned på sykdomsforløpet og lindrer noen av plagene. Det kjøper ekstra tid og kan gi meg flere gode år med minimale plager. Hadde ikke sykdommene blitt oppdaget i 2017 hadde ting sett litt annerledes ut nå. Det har mye å si hvor man er i utviklingsforløpet før medisinsk behandling blir satt i gang. 

En daglig dose for meg:

Så nå angriper immunforsvaret mitt levercellene (AIH), cellene i gallegangene (PBC) og  kroppens veske kjertler (PSS).  Så langt er formen grei, men sykdomsbildet vil forandre seg med årene. 

Velger å ta en dag av gangen. Man har dette øyeblikket og er man heldig har man neste uke, neste måned og år. Det hjelper lite å bekymre seg for mye eller sørge over noe som potensielt kan skje om 10, 15 eller 20 år.

Heldigvis har jeg ikke de verste sykdommene og jeg lider ikke. Lever et normalt liv og har ingen vesentlige begrensinger, uten om noen få utfordringer som foreløpig er overkommelig. Har det så bra som jeg kan ha det, akkurat nå. 

Ikke så flink pike lenger

En måned ut i semestret og har allerede møtt veggen. Spørsmålet er om jeg klarer 76 dager til, få seks arbeidskrav godkjent, to eksamener der det ene av dem er et svært prosjekt. Klarer jeg flere uker til med stress, tristhet ,utilstrekkelighet og en følelse av å ha vann over hodet?

Nei, må innrømme at tanken bare gjør meg motløs.

Jeg har ikke tenkt å snu ryggen helt til studiet, bare ta det i mitt eget tempo. Etter å ha presset meg gjennom to studieår med mye pensum, et konstant jag etter å få arbeidskrav i boks før frist og eksamensstress, er jeg tom. Null motivasjon eller lyst. Trenger sårt et avbrekk, noen andre impulser. 

Har allerede hørt med studieveileder og hun forteller at man kan utvide studieretten med ett år uten dokumentasjon. 

Det jeg tenker å gjøre er å bare ta et emne denne høsten, fremfor to. Så ta det andre emnet neste høst. Det betyr at jeg ikke skal ha praksis eller skrive bacheloroppgave før våren 2024.Fremdeles er denne planen bare en tanke og ikke iverksatt. Men nå vet jeg at jeg har studierett om jeg skulle gå for planen. 

Det emnet jeg tenker å fortsette med har bare to arbeidskrav, har allerede levert ett. Nå venter jeg på å høre noe fra foreleser, om det blir godkjent/ikke godkjent. Leverte forrige uke og siste frist for innlevering er 25.09. Irriterende at enkelte forelesere tar seg så god tid på å gi et arbeidskrav godkjent/ikke godkjent, denne innleveringen var bare på knappe to sider. Hvor mange dager trenger man på skumme gjennom to sider? Denne ventingen er seigpining. For hadde jeg fått tilbakemelding litt kjappere kunne jeg rekke å levere på nytt, om det ikke skulle bli godkjent. 

Det er sjeldent jeg følger hjertet, og hjertet sier dette er det rette å gjøre. Hva har det å si om jeg bruker et år ekstra på å komme i boks med studiet? Det burde ikke ha noe å si for noen, for det angår ingen andre enn meg. 

Men jeg vet at når jeg forteller dette, til for eksempel mine foreldre kommer de garantert til å reagere på en måte som vil tilsi at mine valg angår dem. Sånn har det bestandig vært...Det er nok også derfor jeg alltid har tatt valg med hodet, fremfor hjertet. Virkelig lyttet til meg selv.

Mine valg har nok alltid vært litt påvirket av andres meninger eller hva jeg tenkte andre ville tenke om meg.

Kjenner at jeg trenger påfyll med gode opplevelser nå...Merket det i helgen da jeg traff tre andre på Tiger (spisested i byen).  Det var kjempe hyggelig og jeg kjente at jeg trengte det. Se folk, leve livet og fokusere på andre ting enn studiet. Luftet planen min til dem og de sa seg enig at jeg måtte gjøre det som føltes rett for meg og ikke ta hensyn til andres synspunkt. 

Høsten har glidd forbi utfor leiligheten mens jeg har sittet inne med pc'n i fanget og følt meg dritt i en måned nå...Skal jeg virkelig la det pågå i tre måneder til?

Vokste opp i en familie der følelser ikke ble snakket høyt om. Vanskelige ting ble sjeldent eller ikke snakket om og det var lite emosjonell intimitet. Jeg erfarte at det ikke var trygt å være oppriktig om hva jeg følte og mente om ting. Lærte ikke gode strategier for å mestre følelser, utrykke personlige grenser og behov på en sunn måte, sannsynligvis fordi mine foreldre ikke gjorde det. Undertrykkelse var det eneste verktøyet jeg kjente til.

Fikk det tidlig i livet innprentet i meg at om jeg var føyelig og gjorde som andre folk ville, ville kanskje folk like meg. Jeg søke validering fra andre, i stedet for å hente det fra meg selv. Behovet etter å bli likt og være ønsket av andre var så stort, at jeg sluttet å ta min plass og snakke opp for meg selv. Jeg sa ja når jeg egentlig ville si nei, lyttet til andres problemer uten å ta hensyn hvordan det preget meg og uten å forvente den samme støtten tilbake. For hver gang jeg sa ja til noe jeg ikke ønsket, var det et nei til meg selv. Ble en "people pleaser" og folk skjønte fort at jeg ikke kom til å stå opp for meg selv. Dermed ble jeg et yndet mål mobbere, energi vampyrer og andre empati løse mennesker (narsissister). 

Sannheten er at ingen har kommet til verden for å være snill men for å være real. Være et ekte og helt menneske med alle de gode og dårlige sidene man har. Kjenne etter på alle følelsene man har og gjøre det som er riktig å si og gjøre for en selv, ikke hva du tror andre vil at du skal gjøre. Man har all rett til å ta plass, være komfortabel og trygg på at man er bra nok som man er (så lenge det ikke er til skade for andre, som upassende, truende og krenkede oppførsel eller holdninger).

Man skal ikke ha dårlig samvittighet for å beskytte seg selv, ta avstand fra folk som drar en ned. Man trenger ikke underkaste seg i forsøket på å bli likt av alle. Det er et uoppnåelig mål, det vil alltid være noen som ikke liker en. Skal man ha mulighet til å være til for andre, må man ta vare på seg selv først. All denne pleasingen som jeg har drevet på med store deler av livet, har bare skadet meg. Har ikke vært noe snill, heller en godfjott. Ingen takker deg den dagen du bukker under. 

Et voksent menneske har ansvar for seg selv, og man kan heller ikke ta på seg andre sine problemer slik jeg til stadighet prøvde på. Man kan ikke fikse eller redde noen, de må gjøre det selv. Det er ikke alt man kan snakke med venner og familie om og da må man kanskje vurdere å oppsøke profesjonell hjelp, å bruke folk som terapeuter er usunt. Selv har jeg alt for ofte plassert meg i den rollen, til og med fremmende folk har snakket om problemene sine til meg. Det var ikke demmes skyld, bare min egen for jeg slapp dem inn. Jeg var så vandt til å lytte til andres problemer, hadde et håp å kunne "fikse" dem. Det satt så dypt i trossystemet mitt at det gikk på autopilot. 

Dette er noe jeg jobber med å få slutt på - å si mer nei og ikke være så mottakelig for andres problemer. Det er ikke mitt ansvar, akkurat som mine problemer ikke er andres problem. Jeg har blitt bevist på negative tankemønster, lært opp fra barndommen av. Jobber med selvbildet mitt, det er der det starter. For om man ikke er glad i seg selv og man ikke føler seg verdig nok til å bli behandlet med respekt og godhet av andre, behandler andre deg nettopp sånn. 

Andre har (bevist og ubevist) vist meg hva jeg trenger å bli bedre på i måten de har forholdt seg til meg. Har man tydelige grenser man kommuniserer til andre, lærer de hvordan de skal behandle deg. Om de ikke er villig til å respektere disse grensene, kan man med god samvittighet kutte de ut av livet. Livet er for kort til drama. I giftige relasjoner er det meste enveiskjørt, der en person bare tar mens den andre gir og maktforholdet er helt skakkjørt. Slike folk vil helst bestemme og kontrollere relasjonen og tåler ikke at andre har andre meninger eller å bli satt grenser for. De reagerer ofte med irritasjon, sinne eller avvisning når de ikke får det som de vil med den andre. Folk som er bra å omgås er de som forstår at en sunn relasjon avhenger av gjensidighet, respekt for en hverandres grenser og at maktforholdet i relasjonen skal være likt. Der empati, samvittighet og aksept for hverandres ulikheter er gjeldene.

Jeg trenger å bli komfortabel i min egen kropp, være komfortabel med å kun være meg. Ikke slik jeg tror andre vil at jeg skal være, for det er å være falsk og da lærer ikke andre å kjenne den virkelige meg. Var ikke bevisst på at jeg stadig la til eller skjulte sider med meg selv for å "passe inn". Selvsagt tilpasser man seg litt etter hvem man er sammen med, men ikke ved å lyve eller ta på seg personlighet strekk,  interesser eller holdninger man egentlig ikke har. Det er jo nettopp bare ved å være meg selv, at jeg kan finne de menneskene jeg vil ha i livet, og sile ut dem jeg ikke vil ha. 

Noe å huske på:

"Før jeg kan være lykkelig og gi av meg selv til de jeg elsker, må jeg elske meg selv og bli den viktigste personen i livet mitt."

En ny start

Så er det bare å si: Godt nyttår! Vi står på startstreken til år 2020, og et helt nytt tiår. Den første uken av det nye året er straks brukt opp. Julepynten er pakket bort, kakene spist opp og nå er hverdagen tilbake. Godt å ha hverdagen tilbake, og et helt år å vente til neste jul. Ikke det at julen min ikke var noe bra, men jeg har en tendens til å gå lei i romjulen. På en måte har jeg vært i julemodus fra dag en i desember så det er kanskje ikke så rart at man er lei mot slutten.

Dagene mine i år, har vært bra så langt. Håper 2020 blir et år med forandring og utvikling. Trenger at det skjer noe nytt, en større forandring. Mye er bra med hverdagen min nå, den er trygg og forutsigbar. Men når hverdagene blir for like og man har den følelsen av at man stagnerer, er det på tide å røske opp. Har gått i den samme tralten i lang tid, nå er jeg klar for en forandring. Jeg vil tro at den største forandringen kommer i løpet at dette året. 

En forandring har det blitt, for jeg har begynt på avklaring. Avklaring går ut på å kartlegge arbeidsevne, finne ut av hva jeg kan tenke meg å gjøre og hvilke muligheter jeg har med min bakgrunn. Tror det kan bli en spennede prosess. Forhåpentligvis ender det opp med at jeg kan finne en jobb, eller utdanne meg til noe som passer til min helsemessige tilstand. 

Jeg er utdannet barnehagelærer, av erfaring vet jeg at dette er en jobb som ikke spiller på lag med helsen min. Kombinasjonen av stress, støy, tunge løft og bakterier kan sette meg helt ut av spill. Når jeg jobbet fulltid i barnehagen, var jeg nesten ikke på jobb de siste månedene. Kom meg aldri helt ovenpå siden jeg pådro meg alt av sykdommer som gikk. Gikk vel nærmere et halvt år og var dårlig med ett eller annet, immunforsvaret var svekket. Jeg kan ikke ha en jobb som spiser meg opp.

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg på bloggen, har jeg en autoimmun leversykdom som sakte men sikkert utvikler seg. Så jeg vil etterhvert få dårligere helse, det er bare det at jeg ikke vet når. Kan omså være om 10 - eller 30 år. Sykdommen kan ikke kureres, bare bremses ned ved hjelp av medisiner. Derfor tenker jeg at det er mer lønsomt å starte på nytt - i et nytt yrke der jeg ikke er like utsatt som når man jobber tett på mennesker. Jeg er 30 år og har over halve livet forran meg, man blir aldri for gammel til å ta nye retninger i livet.

 Blir år 2020 lyset i enden av tunellen?

Klassebilder, hverdagshelter og litt om raushet

Her om dagen gravde jeg dypt ned i en eske med saker og ting fra mine yngre dager. Nederst i bunnen kom jeg over klassealbumet fra grunnskolen. På forsiden står det med sirlig skrift - Forglemmegei. Jeg tenkte - om jeg gjør.

Når jeg ser over bildene kommer minnene strømmende på. Det er det bilder er til for, for å friske opp i gamle minner. Jeg har gode minner og de delte jeg med de gode vennene jeg hadde i klassen. Når jeg tenker tilbake, var de mine hverdagshelter i alle år. De sto ved min side uansett hva, de lot seg ikke skremme eller påvirke av de andre. De gjorde det mulig for meg å holde ut og gå på skolen hver dag, tiltross for det jeg visste kunne komme. I vennskapene fant jeg mye trygghet og forutsigbarhet i noen ellers så (potensielle) utrygge, ubehagelige eller uforutsigbare skoledager. Ingen dager var lik, noen dager var bedre, andre dårlig.

Det er takket være mine barndomsvenner at jeg har det så bra med meg selv i dag. Jeg har lest litt her og der på netttet at barn som opplever mobbing og ikke har venner, er mer utsatt for å utvikle psykingske problemer som stress, depresjon, ensomhet og skolevegring.

Alle skulle hatt slike små hverdaghelter rundt seg som det jeg hadde. Alle barn fortjener å føle seg trygg og inkludert på skolen. Men i realiteten er det skremmende mange barn som står alene og som ikke har den støtten i andre elever eller lærere,som må til for å ha det bra på skolen. Det ser ikke ut til å bli noe bedre heller. Nå har nettmobbing også blitt vanlig,i tilleg til det mobbes på alle sosiale arenaer av folk i alle aldere.

Jeg fortsetter å se over klassebildene..Det er et lite portrett av hver medelev. Jeg husker hvem av de som tilhørte i min nøytrale, gode eller dårlige gjeng. Litt under halve klassen (ca.40 % av folkene) hadde jeg ingenting til overs for, nettopp fordi det de sa eller gjorde kunne være krenkende, sårende eller ydmykende. Av de ca. 40% var det en person jeg syns var spesielt vanskelig å måtte (ufrivillig) forholde meg til. Denne ene personen var igangsetteren som fikk de andre med seg. Resten av de nevnte prosentene slengte seg på nå og da, noen verre enn andre.

Jeg har troen på at folk forandrer seg til det bedre over årene, spesielt fra å være et barn til en voksen. Med årene får man større psykisk modenhet. Man får mer selvinnsikt, ser ting fra andre perspektiv og ser konsekvensene av sine handlinger. Men det er ikke alltid det stemmer. Nå vet jeg ikke hvordan personene som jeg gikk i klasse med, er som voksne i dag.

Jeg leser stadig på nettet om voksne folk som mobber på ulike sosiale arenaer. Voksne mobber like mye som barn. Voksne skal være gode forbilder for barn.Man kan ikke forvente at barn skal oppføre seg, når de voksne ikke klarer det. Barn får med seg mer enn man tror.

Jeg ser over klassebildene en siste gang før jeg bestemmer meg. Jeg brenner de (foruten av de personene jeg ønsker å ha et lite bildeminne av). Ikke fordi jeg fornekter det som har skjedd, men jeg har ikke behov for å se fjesene deres. Jeg har gått videre og det som skjedde den gang påvirker ikke meg i noen stor grad nå. Det er mye som jeg har glemt og resten begynner å føles fjærnt. Jeg lar fjesene deres falme sammen med minnet jeg har av de og den tiden vi delte.

Det var mye jeg lærte om meg selv, på godt og vondt. Jeg lærte også hvordan man skal (og ikke skal)behadle andre. Så det kom likevel noe godt ut av det. Jeg brukte hele tiden å tenke at jeg var svak som lot dette skje med meg, men sannheten er at jeg har vært sterk. Det har vært og finnes utrolig mange sterke barn der ute som har hatt eller har en slik hverdag som det jeg hadde. Og mange av de står alene. Det er grusomt å tenke på.

Mobbing er som psykisk gift som forpester omgivelsene der det forekommer. Det er som stein i vannet, rigvirkningene blir større og brer seg utover. Man skal helst ikke stikke seg frem eller skille seg ut på noen måter, da kan man lett bli en målskive for sjikane og trussler.

Jeg skulle ønske folk kunne blitt mer raus for hverandre og de ulikhetene som kommer med at vi er forskjellige, men at vi også husker å være raus med oss selv. Vi er der best for andre om vi tar vare på oss selv først💗

God helg 💞

Hverdagslykke

Dagen for meg begynte med sol - endelig et lite opphold fra regn og snø. Jeg ble invitert på middag hos tante Hildur og Onkel Harry.

Fikk med meg et brød på tilbaketuren. Bestemte meg etterhvert for å ta årets første tur i marka. Det var så fint å høre lyden av bekken og kjenne alle de gode luktene som er i skogen. Passerte en flokk med rein lenger inn i skogen.

Skulle sette meg på et lite berg som har utsikt til Fugløya og Straumen,men ombestemte meg da jeg kom over et rede som lå like bak dette berget. Det var heller ikke så beroligende å ha andre hekkende fugler flyvende over meg. Så det ble til at jeg lot de være i fred og la turen til fjæra i stedet for.

Det var veldig fint å gå i sjøkanten og la bare øynene gli over fjære bunnen. Fant noen fine hesteskjell og et større sneglehus (eller konkylie?). Har aldri funnet et så stort sneglehus før. På det tidspunktet jeg var å gikk,var det fjære. Det ligger nok mye fint under vannet som man bare kan finne om man går langt nok ut i vannet,når det er fjære. Tror jeg gikk i fjæra i en to timers tid.

Dette er terapi for meg,bare gå lagnsomt og ikke tenke på noe. Bare være i øyeblikket og nyte det jeg kan se og høre i naturen. Disse turene i naturen er noe av det beste jeg kan gjøre. Det står høyt oppe på lykkelisten min. Flere turer skal det bli de nærmeste dagene og forhåpentligvis flere til sensommeren. Da ønsker jeg å plukke multer og blåbær. Sensommeren er den beste tiden i året for meg.

 

Dagen i dag er en lykkedag for meg. Jeg prøver å sette pris på de gode stundene- og de dårlige,selv om det bestandig ikke er så lett. Heldigvis har jeg nå for tiden flere gode dager,enn dårlige.

Denne året har helsen min stabilisert seg mer, og det kan ikke bli bedre enn det. Men jeg håper at de på UNN vil klare å finne en vedlikeholdsdose som jeg kan leve med. Har nylig fått vite at den nye medisinen jeg startet opp med, ikke har fungert optimalt med den dosen jeg ble satt på. Så nå skal jeg øke denne. Forhåpenligvis ordner det seg. Har også fått anemi,og det er jo ikke bra det heller..Men så kunne det vært mye verre. Så jeg klager ikke. Føler meg bra tiltross for dette.

Man kan si turen var godt timet,for da jeg nærmet meg Molund kjente jeg at det var på tide å komme meg inn å få varmen tilbake. Like etter jeg var inne,begynte det å hagle ute. Nå skinner solen og for et øyeblikk siden var det en regnbue.

Aprildagene så langt

Vi har kommet godt inn i april måned. Det er så rart at det er vår,selv om det ikke kjennes eller vises når man ser ut vinduet. Kan trygt si at det var mer vår på denne tiden i fjor. Men våren kommer,når den kommer. Nå har jeg bodd i her i leiligheten i alt 5.måneder. Tenk det- det sier bare hvor utrolig fort tiden går.

Jeg var hos min mor fra 1. til 2. påskedag. Spiste lam med godt tilbehør første dagen og svinesteik(?) andre dagen. Det var to gode måltider som nermest er litt luksus for meg som ikke orker å lage avanserte middager til meg selv. Som regel lager jeg noe som ikke er tidkrevende eller koster skjorten. Har denne vinteren fått skikkelig dilla på salat,avacado og søte tomater. Det er en bra ting som har kommet inn i livet mitt i år. Jeg har tidligere ikke vært serlig glad i salat. Avacado og tomater brukte jeg heller ikke å synes noe om. Kanskje jeg har blitt mer moden i matveien. Jeg syns det er veldig godt med most avocado som tilbehør til salaten. Eurospar har ofte mange gode tilbud på salat og frukt,så jeg legger ofte handelen dit.

Hos min mor tok jeg det bare med ro. Vi pratet ,jeg måtte fortelle om en utrolig pinlig hendelse jeg hadde natt til 1.april. Man skulle tro det var en aprilspøk, men det skjedde (desverre). Kunne vært foruten det hele,men jeg har lært. Så det kom noe godt ut av det. Nå kan jeg heldigvis bare flire. Dette skjedde:

Satt i min egne (tankeløse) bobble natt til 1.april. Fant så ut at jeg skulle vaske vinduene (kl 04- ish). Vasket det ene vinduet og startet på det andre da innbruddsalarmen begynnte å ule i hele huset. Der stod jeg lettere paralysert med hjertet i halsen. Heldigvis var ingen andre hjemme enn meg,så slapp å vekke hele huset. Men regner med at utleieren fikk seg ett støkk den natten, da alarmen er tilkoblet en vaktsentral. Heldigvis dukket det ingen fra vaktselskapet opp,og jeg har heller ikke hørt noe fra utleieren. Så lurer på hva de konkluderte med - om de fikk med på kameraet at det var meg,eller kanskje slo seg til ro med at det kunne vært noe annet som utløste alarmen.

Iallefall lærte jeg at jeg ikke skal vaske vinduene på natten i denne leiligheten. Har en tendens til å lære på den harde måten. Men heldigvis var det ikke verre enn at utleieren sannsynligvis fikk en brå oppvåkning den natten.

Den 03.04 var jeg og min far på Jekta og spiste middag. Pappa hadde kommet fra Nord-Lenangen og skulle ta hurtigruten hjem samme dagen. Så når vi møttes for å spise,hadde vi litt dårlig tid. Etter maten var jeg innom Jysk for å kjøpe et nytt stuebord. Pappa skulle kjøre meg hjem,men siden tiden gikk i fra oss, sa jeg at han bare skulle kjøre til båten. Runar kjøre meg hjem. Vel hjemme moterte jeg bordet,det tok sin tid..Jeg har nå tre Jysk møbler i leiligheten som jeg har motert selv. Jeg kan etter dette konkludere med at tålmodigheten til skruing og montering av møbler, og lesning av bruksanvisninger ikke er min sterkeste side. Ble mye bannskap og frustrasjon atter en gang. Men det ble nå et bord av det tilsutt,og jeg ble fornøyd (selv om jeg syns at bordet er litt vinglete). Må nok etterhvert prøve å få skrudd det litt mer fast,slik at det ikke faller helt sammen en vakker dag 😂

Det har blitt noen kveldsturer også. Det er like fint hver gang. Nå har vi dagslys langt ut på kvelden - og lysere blir det for hver dag som går. Om ikke lenge har vi det lyst hele natten. Nå som snøen på veiene har begynt å smelte,er det glattere og litt mer anstrengende å gå. Blir bra når fortauene er helt bar for is og snø så slipper jeg å bruke så mye energi på å holde meg på føttene.

Jeg har tatt i bruk en tynnere vindjakke,som jeg har på når jeg tar mine turer. Jeg bruker også vinterbuksen. Likevel opplever jeg å bli alt for varm,men så kan jeg ikke droppe f.eks. vinterbuksen for da blir jeg bare kald. Gledes til jeg bare kan pakke bort vintertøyet for denne sesongen.

I mars la jeg ut noen ting på Finn,som jeg ønsker å bli kvitt slik at jeg kan kjøpe noe jeg faktisk har bruk for. La ut åtte mumikopper,der to av de ble solgt den 05.04. Disse to var av Mummitrollet på isen og snorkfrøken som ble solgt for 300 pr stk.  Av disse pengene kjøpte jeg en Kari Traa parka,så nå er jeg klar for våren og sommeren. Jeg er fornøyd med kjøpet. Kari Traa er aldri feil.
 

Nå i april skal jeg etterhvert avslutte Prednisolon behandlingen og gå over på en ny medisin. Jeg ikke hørt noe fra spesialisten som behandler meg siden januar,så jeg har følt meg litt overlatt til meg selv. Bestemte at jeg skulle ringe UNN denne uken for å høre om videre behandlig med den nye medisinen. Heldigvis trenger jeg ikke ringe da jeg fikk innkalling til kontrolltime i posten på fredag. Det kom på kort varsel,for jeg har timen i morgen den 11.04 ,bare en uke etter de sendte brevet. Vanligvis sender de innkalling en mnd. i forkant. Men det er greit å få avklart hvordan jeg skal anvende den nye medisinen. Jeg håper jeg ikke har misfostått noe da jeg har tolket det slik at jeg først skulle bruke Prednisolon før jeg begynner på den nye medisinen. Jeg skal garantert ta en blodprøve etter kontrolltimen. Som regel bruker resultatet på blodprøven å være bra når jeg er i god form,noe jeg har vært siden oppstart på Prednisolon.

Prednisolon fungerer bra på kroppen min. Bare synd jeg legger så mye på meg av å bruke den. Når jeg var hos mamma,veide jeg meg. Jeg har lagt på meg nesten fire kilo på under tre mnd. Ikke bra. Jeg kjenner på kroppen og på klærne at jeg har lagt på meg. Er ikke fornøyd slik kroppen ser ut nå. Men om det er slik at jeg må velge mellom å være frisk eller tynn,er det bedre å ha noen kilo ekstra enn å gå og hangle hele tiden slik jeg gjorde før kortison behandlingen. Jeg håper likevel at jeg ender opp med en medisinsk behandling der jeg slipper å legge på meg en masse,for jeg skal trossalt medisineres for disse sykdommene hele livet.

Mars

Mars har kommet til veis ende.Værmessig var den ikke like fin som februar. Det har vært noen dager med sol,mens det de siste to ukene har snødd ganske mye.Det er snødskred fare langs mange steder og veier utfor byen. Nå er det påskeferie og de som har vært noen dager borte,vil få litt av en jobb med å brøyte innkjørselen sin.

April er en ordentlig vår måned i Tromsø. Vil si at april er den første vår måneden i nord. Det er  denne måneden man kan begynne å se tydelige tegn på at det stunder mot vår. Hestehov og krokus pleier å spire,snøen starter å tine. Gleder meg masse til den tid! Det er allerede til uken meldt 3-4 varmegrader,og med solen sine varme stråler vil snøen forvinne fort (får jeg håpe).

På selveste påskeaften (31.03) :

  

Nabolaget mitt.

Påskekos hjemme: 

Mars måned har gått stille og rolig for seg - slik er livet mitt for tiden. Har stort sett bare vært hjemme. Har ikke vært utfor byen. Men noe har skjedd.

I begynelsen av måneden var jeg i bursdagen til K og C. De fyller år med en ukers mellomrom,så de har de siste årene pleid å feire sammen. Det var veldig trivelig å sitte å skravle i timsvis,så fikk latter muskelen kjørt seg litt. Vegetarpizzaen fra Peppes smakte fortreffelig! De gjorde den andre maten vi fikk selvert også.

Vi jentene var på kino en dag og så filmen "Shape of water". Den var bra,litt spesiel da fortellingen tok mange ulike vendinger.

Jeg har hatt mamma på besøk i leiligheten for første gang,det var veldig trivelig. Som regel er det jeg som besøker henne. I den anleding bakte jeg eplekake som smakte fortreffelig.

Mamma inviterte meg med på en bytur her om dagen. Vi var i byen å gikk å så i butikker,etterfulgt av en trivelig kafe besøk på Jordbærpikene. De har nydelige kaker der. Jeg og mamma snakket om alt mulig. Hun kunne fortelle at min eldste bror og hannes dame venter et barn i september. Det blir hannes fjerde barn. Det eldste barnet til min bror fyller 18 år i april. Det er når tante barna blir store/voksne at man skjønner man begynner å bli "gammel". Årene går fort og barndommen er kort.

Har blitt mange dags-og kvelds turer hele denne måneden. Elsker å gå slike turer,selv om jeg går den samme ruten omtrent hver gang..Bare det å komme ut,være i bevegelse og puste inn frisk luft gjør meg godt. Det pleier også å få meg i bedre humør,om jeg har dårlige dager.

Ved Tromsdalen skole. 

Utsiken fra pirene på Tomasjordneset. Denne dagen gav meg en skikkelig vår fornemmelse. Solen varmet godt denne dagen. 

Vakkert fargespill på himmelen,med Tromsøya i forgrunnen. 

Venter på bussen i Stjernevegen. Husene ligger i Midnattsolvegen. Vakre navn på gatene 💜

Gikk hjem fra Pyramiden kjøpesenter en dag..Det begynte å snø underveis. Her ved Tromsdalselva. Vannet hadde en vakker farge. Lurer på om det er vanlig at vannet er så grønt her.

Uttalige hjerter tegnet i snø langs Tromsøysundvegen.

Helsemessig har formen vært fin. Går fremdeles på Prednisolon. I mars har jeg trappet ned fra 20 mg til 10 mg (to piller). Nedtrappingen fortsetter i april til jeg er helt ferdig den 25.april. Deretter skal jeg over på Entocort. Har ikke hatt noen særlige bivirkinger,foruten om vektøkning. Det er jeg ikke så glad for. Det sees,og det kjennes på klærne. Forhåpentligvis vil jeg ta dette av meg senere. Det gjorde jeg da jeg avsluttet med Pred. behandlingen sent i fjor høst.

Humøret mitt har vært en del svingende en periode. Jeg lurer på om det kom av at jeg var hormonell pga. mensen,eller om det kom av andre ting. Det er iallefall veldig slitsomt å gå igjennom slike dager der alt føles feil og man går fra å være blid til sur og lei på øyeblikk. Det bare ødelegger dagene,for uansett hva man gjør så hjelper det ikke på humøret. Da må jeg bare la det stå til,til det går over av seg selv. Heldigvis var det bare noen dager som ende slik. Den siste uken har jeg heldigvis blitt "meg selv" igjen. Jeg er sjeldent i dårlig humør over flere dager. Til vanlig er jeg ganske stabil sånn humørmessig - verken for for mye av det ene eller det andre.

Så det var mars - kort fortalt. Mars har ikke vært den beste,men heller ikke den verste måneden jeg har gått igjennom. Men i 2018 er nok mars den tyngste måneden så langt. Så nå håper jeg at april blir enda bedre og at våren kommer til Tromsø kjappere enn det den gjorde i fjor.

Februar

Dette har vært den beste vinter måneden jeg kan huske å ha opplevd,værtfall i Tromsø. Denne vinteren i 2018 har så langt føltes veldig fin, jeg har sluppet å føle på det tungsinnet som kan komme av mørketid og den følelsen av å drukne i snø. Vinteren i Tromsø har vært tørr,veldig lite snø og masse sol- deilig sol! Kan telle på en hånd dager med nedbør. Men til gjenngjeld har vi det veldig kaldt. Kjennes godt i leiligheten. Det har visst også gått utover strømprisene - som nå er dobbelt så dyr som vanelig. Dette fordi alle bruker varmeovner o.l på full guffe. Så 10/10 til været i februar!

Måneden min startet med at jeg og pappa var i Nord-Lenangen. Vi besøkte slekta vi har der - mine tanter og onkler. En dag kjørte vi til Lyngseidet,det var en flott tur. Vi besøkte tanten og onkelen min ute i Kvalvika- det var et veldig fint gjennsyn. Tante Inger hadde heklet en lue som jeg fikk - den kan gå i ett med himmelen på en klar vinterdag. Veldig fornøyd med denne. Har vært i bruk siden jeg fikk den.

Jeg var tilbake i byen den 07.02. Det er bestandig godt å komme hjem etter en tid borte. Ser for meg at jeg engang i fremtiden flytter ut på landet - tid stillheten og den urørte naturen. På landet kan man gå helt i fred uten å treffe på folk. Men på en annen side blir man også langt merke til når man f.eks. går på butikken. Jeg syns det er for tett mellom husene i byen- man kan føle seg som sild i tønne. Her er den nermeste naturen nedtråkket - preget av hyppig bruk av menneskene som bor her. Opplever sjeldent å ikke møte på folk-med midre man er ute å går på natten. Men på en annen side blir man mer anonym i menneskemengden. Jeg liker den anonymiteten.

Samme uken jeg kom hjem,hadde jeg en entreprenør her som fikset med fiber til leiligheten. Endelig slipper jeg å tenke på dette - nå har jeg mitt eget internett her i leiligheten. Så nå føles det litt mer mitt,enn det det gjorde da jeg måtte låne internett hos husverten. Nå trenger jeg heller ikke bekymre meg for å sniket på - noe jeg sikkert ikke ble. Kan vel si jeg er litt paranoid. Jeg har noen gang tenkt på om det kan være slike skjulte kamera rundt om i leiligheten..Eller om det kunne ha vært montert andre plasser jeg har bodd. Men jeg tenker at det må være "spesielle" mennesker som finner på slikt - og de jeg leier hos nå virker som skikkelige og oppegående folk. Tror jeg har lest alt for mange innlegg om "uteleiere fra helvete" på diverse forum.

Februar har også vært den måneden der jeg har gitt leiligheten mer personelig touch. Det tar litt tid å skape et hjem. Har skaffet duker i fargen petrol. Jeg synes denne fargen er så vakker - ikke minst behagelig å se på. Gardinene passer godt til. Kjøpte en litt spesiell blomsteroptte og to telys glass av merket Bjørn Wiinblad. Har omsider fått opp et bilde i stuen -dette bestilte jeg på Smartphoto. Det er en collage av bilder jeg har tatt ut i naturen rundt i Troms. Noen fra Nord-Lenangen,et fra Breivikeidet,et fra Kvaløysletta og to fra Kvalvikneset. Ble veldig fornøyd med resultatet av dette. Til sist har jeg skaffet et større gulvteppe til kjøkken delen av leiligheten - det ble mer koselig. Før hadde jeg et lite teppe i området ved vasken - det var ikke særlig fint heller. Dette teppe ligger på soverommet da jeg trengte å ha noe på gulvet der. Så leiligheten kommer seg,sakte men sikkert.

Jeg var en dag innom Fretex med saker og ting jeg ikke lenger trengte. Jeg har kvittet meg med omtrent 50% av det jeg eide da jeg flyttet inn i denne leiligheten. Hadde flere esker med nips som bare tok opp plass. Klær som ikke var i bruk,kvittet jeg meg også med. Hva er poenget med å samle på ting man ikke har glede av..

På Fretex fant jeg en fin fruktskål av merket Alessi - denne er fin og praktisk.

Blomstervase fra Bjørn Wiinblad. Denne vil bli finere når jeg får blomster i den.

Bildet fra Smartphoto. Dette var før jeg fikk hengt det opp.

Det nye gulvteppet. Det var større enn det jeg hadde trodd. Men det ble mer hjemmekoselig med teppe på gulvet.

Siden været har vært helt fantastisk,har det blitt uttalige turer ut i god været. Jeg har tatt masse bilder og utforsket nye steder her på Tomasjord og i Tromsdalen. Har gått flere turer til Tromsdalen,det tar meg ca. 30.min å gå hjemmefra til Ishavskatedralen. En dag gikk jeg til byen,det tok ikke så mye lengere tid. Det ble noen turer til byen for å ta bilder.

Meg ved Polarinstituttet.

 Tromsøbrua og Tromsdalen. Tomasjord i lengere inn i bakgrunn.

Tromsø sentrum fra Rica. 

Stortorget. 

Ishavskatedralen. 

Jeg har strikket på temperatur teppet hver dag,så nå begynner det å ligne på noe.

Den siste dagen i januar startet jeg opp en ny runde med Prednisolon og har siden da følt meg bedre i formen. Alt utslettet er borte og jeg føler meg mer opplagt. I april skal jeg avslutte på medisinen og starte opp på Entocort. Så jeg er spent på om den vil ha en god effekt på meg. Det som er så synd med Prednisolon er at man bare kan bruke den noen få mnd. om gangen da medisinen er en påkjenning for kroppen over tid. Når man begynner på en ny medisin,er det ingen garanti for at den vil fungere på meg. Så tørr heller ikke bli for entusiastisk når jeg opplever at en medisin fungerer -for å så måtte gå over på en ny som ikke har god virkning..Da blir man fort skuffet. Hele denne prosessen med utprøving av medisiner er som en berg- og dal bane. Det er slitsomt i lengden - uvissheten er så slitsom.

Februar har for meg vært full av opplevelser. Det har vært flere gode dager,enn dårlige. Det har ikke føltes ut som det har vært vinter, i den forstand at jeg har sluppet å kjenne på nedstemtheten som kommer over meg om vinteren. Det kan jeg takke solen for!