En måned ut i semestret og har allerede møtt veggen. Spørsmålet er om jeg klarer 76 dager til, få seks arbeidskrav godkjent, to eksamener der det ene av dem er et svært prosjekt. Klarer jeg flere uker til med stress, tristhet ,utilstrekkelighet og en følelse av å ha vann over hodet?
Nei, må innrømme at tanken bare gjør meg motløs.
Jeg har ikke tenkt å snu ryggen helt til studiet, bare ta det i mitt eget tempo. Etter å ha presset meg gjennom to studieår med mye pensum, et konstant jag etter å få arbeidskrav i boks før frist og eksamensstress, er jeg tom. Null motivasjon eller lyst. Trenger sårt et avbrekk, noen andre impulser.
Har allerede hørt med studieveileder og hun forteller at man kan utvide studieretten med ett år uten dokumentasjon.
Det jeg tenker å gjøre er å bare ta et emne denne høsten, fremfor to. Så ta det andre emnet neste høst. Det betyr at jeg ikke skal ha praksis eller skrive bacheloroppgave før våren 2024.Fremdeles er denne planen bare en tanke og ikke iverksatt. Men nå vet jeg at jeg har studierett om jeg skulle gå for planen.
Det emnet jeg tenker å fortsette med har bare to arbeidskrav, har allerede levert ett. Nå venter jeg på å høre noe fra foreleser, om det blir godkjent/ikke godkjent. Leverte forrige uke og siste frist for innlevering er 25.09. Irriterende at enkelte forelesere tar seg så god tid på å gi et arbeidskrav godkjent/ikke godkjent, denne innleveringen var bare på knappe to sider. Hvor mange dager trenger man på skumme gjennom to sider? Denne ventingen er seigpining. For hadde jeg fått tilbakemelding litt kjappere kunne jeg rekke å levere på nytt, om det ikke skulle bli godkjent.
Det er sjeldent jeg følger hjertet, og hjertet sier dette er det rette å gjøre. Hva har det å si om jeg bruker et år ekstra på å komme i boks med studiet? Det burde ikke ha noe å si for noen, for det angår ingen andre enn meg.
Men jeg vet at når jeg forteller dette, til for eksempel mine foreldre kommer de garantert til å reagere på en måte som vil tilsi at mine valg angår dem. Sånn har det bestandig vært...Det er nok også derfor jeg alltid har tatt valg med hodet, fremfor hjertet. Virkelig lyttet til meg selv.
Mine valg har nok alltid vært litt påvirket av andres meninger eller hva jeg tenkte andre ville tenke om meg.
Kjenner at jeg trenger påfyll med gode opplevelser nå...Merket det i helgen da jeg traff tre andre på Tiger (spisested i byen). Det var kjempe hyggelig og jeg kjente at jeg trengte det. Se folk, leve livet og fokusere på andre ting enn studiet. Luftet planen min til dem og de sa seg enig at jeg måtte gjøre det som føltes rett for meg og ikke ta hensyn til andres synspunkt.
Høsten har glidd forbi utfor leiligheten mens jeg har sittet inne med pc'n i fanget og følt meg dritt i en måned nå...Skal jeg virkelig la det pågå i tre måneder til?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar