Jeg begynte å skrive dette innlegget i 2024, da jeg valgte å ta avstand fra en nær relasjon. Det har vært en måte å bearbeide tankene mine på. Nå, nesten ett år senere, angrer jeg ikke på beslutningen. Det var ikke en lett avgjørelse, men en jeg brukte lang tid på å tenke gjennom.
Avstanden var nødvendig fordi jeg etter mange år forstod at relasjonen var skadelig for min mentale helse. Samhandlingene var ofte utmattende, og kjærligheten opplevdes som betinget – som noe som jeg måtte gjøre meg fortjent til ved å prioritere vedkommendes behov foran mine egne. Den genuine varmen, nærheten og kommunikasjonen man kan forvente i en nær relasjon, var ikke der.
Det er helt normalt at man skal ta sin plass. Det er ofte mennesker som ikke er bra for en, som ikke tåler det. Jeg hadde, som alle andre, et grunnleggende behov for respekt, å bli hørt og møtt med forståelse – uten frykt for avvisning. For barn spesielt, er det avgjørende å få emosjonelle behov møtt for å utvikle et sunt selvbilde, og denne innsikten har hjulpet meg å forstå hvorfor jeg har slitt med lav selvtillit og dårlig selvfølelse store deler av livet.
Jeg har alltid vært mer åpen med nære venner enn med egen familie. Hos dem fant jeg trygghet til å dele tanker og følelser uten frykt for å bli misforstått, bagatellisert eller kritisert. Det å ha slike relasjoner har vært avgjørende for at jeg har det bra med meg selv i dag.
Oppveksten var preget av en dysfunksjonell familiesituasjon, med kritikk, kjefting og følelsesmessig ustabilitet. Det var skadelig både å være vitne til og å bli utsatt for slik behandling. Oftest var det én person (som jeg velger å omtale som vedkommende) som som sto bak konfliktene og som hadde en evne til å lage dårlig stemning.
Opplevde at vedkommende kunne diktere stemningen i huset med humør - var vedkommende i dårlig humør, gikk det utover oss andre. For å unngå å havne i konflikt, utviklet jeg en sterk sensitivitet for stemninger, og lærte meg tidlig å skanne omgivelsene for tegn til uro eller endringer i andres sinnsstemning. Denne overlevelsesstrategien tok jeg videre inn i voksenlivet - og det var slik jeg ble en "people pleaser".
Det sier seg selv hvor krevende det er å måtte bo med en slik person over lengere tid - og jeg hadde ingen valg ettersom jeg bare var et barn og var prisgitt vedkommende. Jeg tror det er nærmest umulig å vokse opp i et slikt miljø uten å enten bli fysisk eller psykisk preget.
Altfor lenge hadde jeg bare ignorert og bagatellisert egne følelser og inntrykk. Man hører ofte at blod er tykkere enn vann, at man bør ha større takhøyde og vise mer aksept overfor sin egen familie – men hvor går egentlig grensen for hva man bør tåle fra familie? Den personen som burde vært en trygg støtte, som skulle ha rustet meg for livet og gitt meg ubetinget kjærlighet, klarte ikke å fylle den rollen. Det var alltid et håp om at ting en dag skulle bli bedre - for folk kan forandre seg - men den dagen kom aldri.
I fjor vår, etter nok en konflikt, var jeg ærlig og sa at jeg ikke likte holdningen og oppførselen til vedkommende. Det var her jeg bestemte meg for å ta avstand - etter å ha tenkt over det i lengere tid. Det er merkelig hvordan vedkommende forventet kjærlighet og respekt fra meg, til tross for hvordan jeg har blitt behandlet store deler av livet. Det sier mye om hvor lite bevisst vedkommende er på seg selv og mennesker rundt seg, og hvor selvberettiget vedkommende er. Fordi det er snakk om et nært familiemedlem, finnes det likevel et bånd mellom oss. Selv om jeg ikke liker vedkommende som person, er jeg nok fortsatt glad i vedkommende. Det er komplisert. Men det siste året har vist meg at jeg har det langt bedre, både med meg selv og i livet generelt, når jeg slipper å ha kontakt med vedkommende.
I ettertid etter at jeg tok avstand har vedkommende fortsatt å sende meg meldinger, som om ingenting har skjedd. Vedkommende bare fortsetter å overse og ikke respektere mine valg. På julaften 2024 ble jeg invitert på middag, til tross for at jeg hadde vært tydelig på at jeg ikke ønsket å komme. Fjoråret inneholdt også en trussel om å involvere husverten min, om jeg ikke svarte "tilfredsstillende" på meldinger. Begrunnelsen var at vedkommende var "bekymret" for meg. Basert på tidligere erfaringer opplever jeg dette ikke som en genuin bekymring, men heller som et forsøk på å få kontroll over meg igjen. Når vedkommende ikke får kontroll direkte, blir oftest andre folk involvert for å legge ytterligere press på meg.
Folk tar avstand fra mennesker som ikke er bra for dem, og det burde gjelde familie like mye som andre relasjoner. Det burde ikke være tabu eller noe man må skjule. Giftige familiemedlemmer og dysfunksjonelle familier kan være like skadelige som destruktive forhold utenfor familien.
Normal folkeskikk og respekt bør gjelde også i familien. Å være i familie fritar ingen fra ansvar for hvordan man behandler andre. Følelsesmessig vold, manipulering eller kontroll bør ikke tolereres, og det gir ingen rett til å forvente en plass i noens liv. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger vedkommende har brukt "familie"-kortet etter å ha behandlet meg dårlig, som at det automatisk rettferdiggjør handlingene og får meg til å glemme.
Det gir meg stor trygghet å vite at jeg selv bestemmer hvem jeg vil ha i livet mitt. Tidligere trodde jeg at jeg måtte opprettholde relasjoner bare på grunn av lojalitet, men det fylte livet mitt med uro og stress. Når jeg begynte å tillate meg selv å føle det jeg føler, og å se folk for hvordan de faktisk er og hvordan de behandler meg, innså jeg at jeg ikke trenger å bli i alle relasjoner. Å ta slike valg handler ikke om hevn, men om selvbeskyttelse. Selvbeskyttelse er lov.
Mange mener at man alltid skal stille opp for familie, spesielt når de blir eldre – det var i hvert fall hva jeg ble fortalt. Men omsorg er noe som må fortjenes og gjengjeldes. Det er ikke alltid man ønsker kontakt med mennesker, og som regel er det gode grunner til det.
.jpg)
