Mitt stille sinn

Jeg begynte å skrive dette innlegget i 2024, da jeg valgte å ta avstand fra en nær relasjon. Det har vært en måte å bearbeide tankene mine på. Nå, nesten ett år senere, angrer jeg ikke på beslutningen. Det var ikke en lett avgjørelse, men en jeg brukte lang tid på å tenke gjennom.

Avstanden var nødvendig fordi jeg etter mange år forstod at relasjonen var skadelig for min mentale helse. Samhandlingene med vedkommende kunne ofte være utmattende, og kjærligheten opplevdes som betinget - noe jeg måtte gjøre meg fortjent til ved å prioritere vedkommende foran mine egne behov. 

Oppveksten var preget av en dysfunksjonell familiesituasjon, med kritikk, kjefting og følelsesmessig ustabilitet. Det var skadelig både å være vitne til og å bli utsatt for slik behandling.  Oftest var det én person (som jeg velger å omtale som vedkommende) som som sto bak konfliktene og som hadde en evne til å lage dårlig stemning.

Jeg opplevde at vedkommendes humør kunne prege stemningen i hele huset. Var vedkommende i dårlig humør, gikk det ofte utover oss andre. Som barn har man ingen kontroll over hvilke mennesker eller omstendigheter man vokser opp under. For å unngå konflikter ble jeg derfor tidlig oppmerksom på andres humør og lærte å tilpasse meg. Allerede i fem–seksårsalderen kan jeg huske at jeg bevisst begynte  å undertrykke egne behov og slutte å lytte til kroppens signaler for ikke å være en ulempe for andre. 

Jeg bar også på mye skam, særlig knyttet til det å vise tristhet eller sinne. Allerede som liten hadde jeg fått inntrykk av at slike følelser ikke var akseptable å vise. Denne overlevelsesstrategien fulgte meg inn i voksenlivet og gjorde meg til en people pleaser. Samtidig gjorde den meg mer sårbar og et lett mål for både mobbing og giftige relasjoner. Som jeg har skrevet tidligere i bloggen, ble jeg mye mobbet i grunnskolen, noe som var traumatiserende for meg.

Det er helt normalt at man skal ta sin plass. Det er ofte mennesker som ikke er bra for en, som ikke tåler det. Jeg hadde, som alle andre, et grunnleggende behov for respekt, å bli hørt og møtt med forståelse - uten frykt for avvisning. For barn spesielt, er det avgjørende å få emosjonelle behov møtt for å utvikle et sunt selvbilde, og denne innsikten har hjulpet meg å forstå hvorfor jeg har slitt med lav selvtillit og dårlig selvfølelse store deler av livet.

Mobbere kan man til slutt legge bak seg, men familiemedlemmer har man med seg hele livet. Det er forventet at man bør ha større takhøyde og vise mer forståelse overfor sine nærmeste - Men hvor går egentlig grensen for hva man skal tåle fra familie? Det var alltid et håp om at ting en dag skulle bli bedre, for folk kan forandre seg,  men den dagen kom aldri.

Etter å ha levd et liv rundt mennesker og situasjoner som har utløst negativt stress, har kroppen og sinnet blitt belastet over tid. I slike situasjoner har kroppen min ofte vært i en beredskaps tilstand, der jeg aldri kunne slappe av helt av, alltid på vakt. Langvarig stress setter seg i kroppen, og jeg har undret meg over om dette kan ha vært en medvirkende faktor til at jeg senere i voksen alder utviklet autoimmune sykdommer.

Jeg har alltid vært mer åpen med nære venner enn med egen familie. Hos dem fant jeg trygghet til å dele tanker og følelser uten frykt for å bli misforstått, bagatellisert eller kritisert. Det å ha slike relasjoner, mener jeg, har vært avgjørende for at jeg har det bra med meg selv i dag. 

I fjor vår, etter nok en konflikt med vedkommende i familien, var jeg ærlig og sa at jeg ikke likte holdningen og oppførselen til vedkommende. Det var her jeg bestemte meg for å ta avstand - etter å ha tenkt over det i lengere tid.  Det er merkelig hvordan vedkommende forventet tillitt og respekt fra meg, til tross for hvordan jeg har blitt behandlet store deler av livet. Det sier mye om hvor lite bevisst vedkommende er på seg selv og andre, og hvor berettiget personen er. Fordi det er snakk om et nært familiemedlem, finnes det likevel et bånd mellom oss. Selv om jeg misliker holdningene og oppførselen, er jeg nok fortsatt glad i vedkommende. Det er komplisert. Men det siste året har vist meg at jeg har det langt bedre, både med meg selv og i livet generelt, når jeg slipper å ha kontakt med vedkommende. 

I ettertid har vedkommende fortsatt å sende meg meldinger, som om ingenting har skjedd. Vedkommende bare fortsetter å overse og ikke respektere mine valg. På julaften 2024 ble jeg invitert på middag, til tross for at jeg hadde vært tydelig på at jeg ikke ønsket å komme. Fjoråret inneholdt også en trussel om å involvere husverten min, om jeg ikke svarte tilfredsstillende på meldinger. Begrunnelsen var at vedkommende var "bekymret" for meg. Basert på tidligere erfaringer opplever jeg dette ikke som en genuin bekymring, men heller som et forsøk på å få kontroll over meg igjen. Når vedkommende ikke får kontroll direkte, blir oftest andre folk involvert for å legge ytterligere press på meg.

Folk tar avstand fra mennesker som ikke er bra for dem, og det burde gjelde familie like mye som andre relasjoner. Det burde ikke være tabu eller noe man må skjule. Giftige familiemedlemmer og dysfunksjonelle familier kan være like skadelige som forhold utenfor familien.

Normal folkeskikk og respekt bør også gjelde i familien. Å være i familie fritar ingen fra ansvar for hvordan man behandler andre. Emosjonell vold, manipulering eller kontroll bør ikke tolereres, og det gir ingen rett til å forvente en plass i noens liv. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger vedkommende har dratt familie-kortet etter å ha behandlet meg dårlig, som at det automatisk rettferdiggjør handlingene og får meg til å glemme.

Det gir meg stor trygghet å vite at jeg selv bestemmer hvem jeg vil ha i livet mitt. Tidligere trodde jeg at jeg måtte opprettholde relasjoner bare på grunn av lojalitet, men det fylte livet mitt med uro og stress. Når jeg begynte å tillate meg selv å føle det jeg føler, og å se folk for hvordan de faktisk er og hvordan de behandler meg, innså jeg at jeg ikke trenger å bli i alle relasjoner. Å ta slike valg handler ikke om hevn, men om selvbeskyttelse og selvrespekt. 

Mange mener at man skal stille opp for familien, særlig når foreldrene blir eldre. Men omsorg og nærhet bygger på gjensidighet – det oppstår ikke automatisk fordi man er i familie. Derfor er det, tenker jeg, heller ikke alltid naturlig å opprettholde en nær kontakt, særlig når relasjonen over lang tid har vært ensidig og preget av manglende respekt. Når mennesker velger avstand til familiemedlemmer, er det som regel gode grunner til det.