En tur rundt Prestvannet i formiddag

Utsikten min den siste uka...Har flott utsikt over til fastlandet, og Tomasjord der jeg bor. De siste dagene har også vinteren kommet for alvor.. Dette synet våknet jeg til i dag. Nydelig 😍 Er for tiden på et tre ukers opphold på Vigør rehabiliterings sykehus. 

Siden det var så flott ville jeg ta meg en tur rundt Prestvannet. Lenge siden jeg har vært der. Her går jeg lags veien på Myreng.

Prestvannet ligger bare en kort gange fra Vigør.

    Herlig tur 😊

Den eneste fjellturen jeg tok i år var til Finnlandsfjellet på Kvaløysletta. Det var en augustdag og denne dagen var været meget ustabilt fant jeg ut underveis.. 

Brukte god tid på å plukke blåbær, det er gode blåbær forhold på Kvaløysletta. Jeg pleier å ta noen turer hvert år.  

Mens jeg plukket, kom skyene og det gikk ikke lang tid før regnet slo ned. Jeg vurderte å vende hjemover om det ikke stoppet.

Jeg hadde et mål for turen...å gå opp Finnlandsfjellet en liten tur. Heldigvis sluttet det å regne etter noen minutter og jeg kunne fortsette.

Utsikten fra fjellet.

Motivasjon for turen var  å få treffe Kenny McCormick fra South Park.

Skulpturen er av plast og er omringet av en steinring. Jeg hadde lest en sak på forhånd og ville selv opp å betrakte skulpturen. Det er et kreativt påfunn og ikke det første man kan vente å komme over på en fjelltur. 

Han har en nydelig utsikt over Tromsøya. Lurer på om han fortsatt står der...Med mindre snøen har tatt han.

Jeg begynte å skrive dette innlegget i 2024, da jeg valgte å ta avstand fra en nær relasjon. Det har vært en måte å bearbeide tankene mine på. Nå, nesten ett år senere, angrer jeg ikke på beslutningen. Det var ikke en lett avgjørelse, men en jeg brukte lang tid på å tenke gjennom.

Avstanden var nødvendig fordi jeg etter mange år forstod at relasjonen var skadelig for min mentale helse. Samhandlingene med vedkommende kunne ofte være utmattende, og kjærligheten opplevdes som betinget - noe jeg måtte gjøre meg fortjent til ved å prioritere vedkommende foran mine egne behov. 

Oppveksten var preget av en dysfunksjonell familiesituasjon, med kritikk, kjefting og følelsesmessig ustabilitet. Det var skadelig både å være vitne til og å bli utsatt for slik behandling.  Oftest var det én person (som jeg velger å omtale som vedkommende) som som sto bak konfliktene og som hadde en evne til å lage dårlig stemning.

Jeg opplevde at vedkommendes humør kunne prege stemningen i hele huset. Var vedkommende i dårlig humør, gikk det ofte utover oss andre. Som barn har man ingen kontroll over hvilke mennesker eller omstendigheter man vokser opp under. For å unngå konflikter ble jeg derfor tidlig oppmerksom på andres humør og lærte å tilpasse meg. Allerede i fem–seksårsalderen kan jeg huske at jeg bevisst begynte  å undertrykke egne behov og slutte å lytte til kroppens signaler for ikke å være en ulempe for andre. 

Jeg bar også på mye skam, særlig knyttet til det å vise tristhet eller sinne. Allerede som liten hadde jeg fått inntrykk av at slike følelser ikke var akseptable å vise. Denne overlevelsesstrategien fulgte meg inn i voksenlivet og gjorde meg til en people pleaser. Samtidig gjorde den meg mer sårbar og et lett mål for både mobbing og giftige relasjoner. Som jeg har skrevet tidligere i bloggen, ble jeg mye mobbet i grunnskolen, noe som var traumatiserende for meg.

Det er helt normalt at man skal ta sin plass. Det er ofte mennesker som ikke er bra for en, som ikke tåler det. Jeg hadde, som alle andre, et grunnleggende behov for respekt, å bli hørt og møtt med forståelse - uten frykt for avvisning. For barn spesielt, er det avgjørende å få emosjonelle behov møtt for å utvikle et sunt selvbilde, og denne innsikten har hjulpet meg å forstå hvorfor jeg har slitt med lav selvtillit og dårlig selvfølelse store deler av livet.

Mobbere kan man til slutt legge bak seg, men familiemedlemmer har man med seg hele livet. Det er forventet at man bør ha større takhøyde og vise mer forståelse overfor sine nærmeste - Men hvor går egentlig grensen for hva man skal tåle fra familie? Det var alltid et håp om at ting en dag skulle bli bedre, for folk kan forandre seg,  men den dagen kom aldri.

Etter å ha levd et liv rundt mennesker og situasjoner som har utløst negativt stress, har kroppen og sinnet blitt belastet over tid. I slike situasjoner har kroppen min ofte vært i en beredskaps tilstand, der jeg aldri kunne slappe av helt av, alltid på vakt. Langvarig stress setter seg i kroppen, og jeg har undret meg over om dette kan ha vært en medvirkende faktor til at jeg senere i voksen alder utviklet autoimmune sykdommer.

Jeg har alltid vært mer åpen med nære venner enn med egen familie. Hos dem fant jeg trygghet til å dele tanker og følelser uten frykt for å bli misforstått, bagatellisert eller kritisert. Det å ha slike relasjoner, mener jeg, har vært avgjørende for at jeg har det bra med meg selv i dag. 

I fjor vår, etter nok en konflikt med vedkommende i familien, var jeg ærlig og sa at jeg ikke likte holdningen og oppførselen til vedkommende. Det var her jeg bestemte meg for å ta avstand - etter å ha tenkt over det i lengere tid.  Det er merkelig hvordan vedkommende forventet tillitt og respekt fra meg, til tross for hvordan jeg har blitt behandlet store deler av livet. Det sier mye om hvor lite bevisst vedkommende er på seg selv og andre, og hvor berettiget personen er. Fordi det er snakk om et nært familiemedlem, finnes det likevel et bånd mellom oss. Selv om jeg misliker holdningene og oppførselen, er jeg nok fortsatt glad i vedkommende. Det er komplisert. Men det siste året har vist meg at jeg har det langt bedre, både med meg selv og i livet generelt, når jeg slipper å ha kontakt med vedkommende. 

I ettertid har vedkommende fortsatt å sende meg meldinger, som om ingenting har skjedd. Vedkommende bare fortsetter å overse og ikke respektere mine valg. På julaften 2024 ble jeg invitert på middag, til tross for at jeg hadde vært tydelig på at jeg ikke ønsket å komme. Fjoråret inneholdt også en trussel om å involvere husverten min, om jeg ikke svarte tilfredsstillende på meldinger. Begrunnelsen var at vedkommende var "bekymret" for meg. Basert på tidligere erfaringer opplever jeg dette ikke som en genuin bekymring, men heller som et forsøk på å få kontroll over meg igjen. Når vedkommende ikke får kontroll direkte, blir oftest andre folk involvert for å legge ytterligere press på meg.

Folk tar avstand fra mennesker som ikke er bra for dem, og det burde gjelde familie like mye som andre relasjoner. Det burde ikke være tabu eller noe man må skjule. Giftige familiemedlemmer og dysfunksjonelle familier kan være like skadelige som forhold utenfor familien.

Normal folkeskikk og respekt bør også gjelde i familien. Å være i familie fritar ingen fra ansvar for hvordan man behandler andre. Emosjonell vold, manipulering eller kontroll bør ikke tolereres, og det gir ingen rett til å forvente en plass i noens liv. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger vedkommende har dratt familie-kortet etter å ha behandlet meg dårlig, som at det automatisk rettferdiggjør handlingene og får meg til å glemme.

Det gir meg stor trygghet å vite at jeg selv bestemmer hvem jeg vil ha i livet mitt. Tidligere trodde jeg at jeg måtte opprettholde relasjoner bare på grunn av lojalitet, men det fylte livet mitt med uro og stress. Når jeg begynte å tillate meg selv å føle det jeg føler, og å se folk for hvordan de faktisk er og hvordan de behandler meg, innså jeg at jeg ikke trenger å bli i alle relasjoner. Å ta slike valg handler ikke om hevn, men om selvbeskyttelse og selvrespekt. 

Mange mener at man skal stille opp for familien, særlig når foreldrene blir eldre. Men omsorg og nærhet bygger på gjensidighet – det oppstår ikke automatisk fordi man er i familie. Derfor er det, tenker jeg, heller ikke alltid naturlig å opprettholde en nær kontakt, særlig når relasjonen over lang tid har vært ensidig og preget av manglende respekt. Når mennesker velger avstand til familiemedlemmer, er det som regel gode grunner til det.

Vakkert nordlys i kveld 💚

Dagslyset har kommet tilbake, og i morgen, 21. januar, feires soldagen her i Tromsø. Hvis været spiller på lag, kan man få et glimt av solen over fjellet sør for byen. Vintermorgenene er ekstra fine og stemningsfulle nå.

Tromsø domkirke

Storgata

Kirkegata. Julen preger fortsatt sentrumsgatene. Det syns jeg bare er koselig.

Fra kaia like ved Polaria, her kan man få et godt glimt av sola når den kommer frem.

Ha en fin dag 🌞

2024 er nå over, og som alltid er jeg spent på hva det nye året vil bringe. Det blir godt å begynne på nye, blanke ark. Samtidig går vi mot lysere tider, og her i Tromsø ser vi fram til at solen vender tilbake mot slutten av januar. Det er en liten glede i seg selv, for mørketiden kan til tider føles ganske tung.

Det er noen år siden jeg sist satte meg konkrete nyttårsforsett, da jeg sjelden har klart å følge dem. Derfor tar jeg heller ting litt på sparket. Jeg vet at det som vil prege det nye året for meg, er å finne ut hva jeg skal gjøre videre karrieremessig, og hva helsen min tillater. Tidligere i høst startet jeg på et NAV-tiltak, og så langt har jeg tatt ulike personlighetstester, skrevet CV og søknader, samt hatt flere møter med veilederen min. Jeg skal etter hvert ut i arbeids utprøving. 

Ellers gikk adventen og jula rolig for seg.. Traff pappa og Wenche i begynnelsen av desember, vi spiste jule tallerken på Egon, bestående av jule pølse, ribbe og pinnekjøtt med annet tilbehør. Maten var god og selskapet trivelig. 

Fikk disse kjempefine vottene og læstan som Wenche hadde strikket. Det var ikke en julegave, men en gave gitt av ren godhet. De har holdt meg varm gjennom hele desember. 

De aller fleste desember dagene mine var relativt like. Handlet og sendte julegaver, pyntet litt til jul og bakte anis kringler, brød og pepperkaker. 

Selve julaften og romjula var helt annerledes enn slik jeg er vandt med å tilbringe den. Valgte (av ulike årsaker) å feire jula alene og det var faktisk veldig fint og avslappende.  Lagde meg middag (verken ribbe eller pinnekjøtt) og hadde riskrem til dessert. Så åpnet jeg julegavene senere på kvelden, til avslappende musikk og tente lys. Julegavene er flotte, og de vil både være nyttige og bidra til at jeg holder meg varm i det nye året.

Under papiret lå dette: Mandolin til å kutte frukt og grønnsaker med (i tillegg til grønnsaker har jeg nådd å kutte tommelen på den, og kan med det konstatere at den funker meget bra),ulltrøye med longs, natt bukse, singlet, en koselig julehilsen og en pakke Dumle. Fikk også en svart ulltrøye og penger som ikke er med på bildet.

Nå vet jeg at jeg kan lage en fin jul uten å følge de vante tradisjonene. For meg har jul alltid handlet om å feire med familie – gaver under juletreet, ribbe med godt tilbehør på julaften mens Sølvguttene synger klokken 17, og pinnekjøtt på første juledag.

Jeg føler med dem som ikke ønsker å feire alene, men som av ulike grunner ender opp med å måtte gjøre det. Jula kan forsterke tunge følelser, spesielt når det er en forventning om at alle skal ha noen å feire sammen med, være glade og nyte høytiden.

I romjula fikk jeg endelig se broren min igjen etter nesten et år, og det var så godt å treffe ham. Fint å høre at han har det bra, trives med det han gjør, og liker stedet han bor. Han flyttet sørover for litt over et år siden.

Sånn har desember vært for meg i korte trekk, og nå er jeg mer enn klar for 2025! Jeg håper alle som stikker innom bloggen får et fantastisk godt nytt år, og at dere oppnår det dere måtte ønske.

Oslo 23.07 - 25.07

Det er noen måneder siden denne flotte turen til Oslo, og nå som det er mørkt og kaldt ute, er det ekstra hyggelig å drømme seg tilbake til varmere og lysere dager.

Dagene var generelt varme, med temperaturer rundt 25 grader. Onsdagen skilte seg ut med litt mer overskyet vær og temperaturer på rundt 18 grader. 

Turen startet med en pizza på "Mamma pizza", de har veldig god pizza! Deretter gikk jeg videre til Aker brygge, der stod en jordbær vogn som solgte de beste jordbærene, Kjøpte en kurv og satte jeg meg på en benk og ble sittende en stund, bare for å nyte. Etter hvert gikk jeg videre langs brygga.

Snudde ved denne lille badeplassen. Folk badet og koste seg, det var et yrende liv, overalt. 

Ikke langt fra hotellet mitt, kom jeg over denne nydelige gate kunsten av artisten Super A. Fant ut at verket heter "RøeKøe". 

Stakk innom en frisør for en klipp, før det ble flere spaserturer rundt i byen. Elsker det!

✷

Dag 2 var, som nevnt, preget av mer overskyet vær, noe som var ganske godt. Startet dagen med et besøk til Oslo domkirke, hvor jeg deltok på onsdagsmessen. Det er orgelmusikken som virkelig drar meg dit. 

Etter messen tok jeg turen innom et par kjøpesentre i nærheten av Oslo S, kjøpte en shampo bar på Lush og koste meg med en frappuccino på Starbucks før jeg fortsatte å utforske byen videre.

Litt tordenvær og regn var det også.

Jeg la ut på en lengre tur som tok meg helt til utkanten av Oslo, der jeg gikk av bussen på Klemetsrud. På veien passerte jeg Klementsrud kirke og en kirkegård og endte opp på en avsidesliggende vei kalt "Maurtuveien". I kontrast til det yrende livet i sentrum var det helt stille og folketomt her. På kartet hadde jeg sett at det er en bro (over E6) som forbinder Maurtuveien med bydelen Bjørndal, og jeg bestemte meg for å gå dit. Det var en fin og rolig spasertur. 

I grøftekantene fant jeg masse bringebær og markjordbær. Det vekket minner, for jeg hadde ikke smakt markjordbær siden barndommen – sannsynligvis sommeren 1999, da familien var i Luleå, Sverige. Jeg plukket en håndfull og smakte, og det smakte slik jeg husker det smakte. Godt!  

Bjørndal består hovedsakelig av boligfelt, så tok ingen bilder. Det var iallfall fint å vandre rundt der. 

Etter langturen til Bjørndal tok jeg bussen tilbake til sentrum og spiste på den indiske restauranten "Der pepperen gror" før jeg dro tilbake til hotellet. Var sliten og kjente antydninger til en kommende forkjølelse.

✷

På den siste dagen var det tid for å sjekke ut av hotellet. Heldigvis fikk jeg oppbevare kofferten der frem til avreise senere på dagen. I mellomtiden tok jeg turen til parken på St. Hanshaugen, hvor jeg ønsket å se tårnhuset og bassenget. Utsikten der i fra var upåklagelig. Ble sittende der en stund, bare for å se og lytte til omgivelsene. Formen var ikke helt på topp, så det ble mindre gåing enn jeg hadde håpet. 

Etter hvert dro jeg tilbake til sentrum og tok en runde i noen butikker langs Karl Johan. Jeg spiste på Mamma Pizza igjen, og mens jeg ruslet rundt, kom jeg over en mann som lagde bilder med spraymaling.  Han hadde mange fine bilder, kjøpte derfor med meg et, som et lite minne fra turen. 

Vel hjemme i Tromsø fant jeg ut at jeg hadde høy feber...Så de neste dagene gikk bort på å komme meg oven på igjen. Ellers ble også denne Oslo turen veldig flott. Kanskje jeg til neste gang skal vurdere å besøke en annen by? Men så elsker jeg å vandre rundt i Oslo, det er alltid noe nytt å se ♡

Søt hare utfor soveromsvinduet i natt ♡

Jeg plukker opp tråden der jeg slapp sist...Dette innlegget tar for seg perioden fra innleveringen av bacheloroppgaven og fram til høsten. Hva jeg holder på med nå, tenker jeg å skrive om i et senere innlegg.

Mai måned var en kaotisk tid full av følelser. Dette var nok aller mest på grunn av bacheloroppgaven. Kan ikke få sagt det nok, men jeg får helt hetta av akademiske tekster. Fristen for innlevering var 15. mai, men jeg innså at det var umulig å bli ferdig i tide. Heldigvis fikk jeg noen dagers utsettelse. 6. juni kom dagen jeg hadde gruet meg til – dagen for å forsvare oppgaven foran sensorene. Til tross for nervene gikk det mye bedre enn forventet. Sensorene var fornøyde og vurderte oppgaven til en B. 

Så vil jeg rette en oppmerksomhet og en stor takk til Tromsø bibliotek som lot meg ha praksis hos dem. Kunne neppe bedt om en bedre praksisplass. De to vennlige og hjelpsomme bibliotekarene på barne - og ungdomsavdelingen som stilte opp som informanter i oppgaven min, hadde ikke fått det til uten dem. Og til de to bibliotekarene som tok seg tid til å lese over oppgaven og gi konstruktive tilbakemeldinger. Til sist min vennlige og tålmodige veileder, som holdt ut med mitt stress og mine bekymringer. Han hadde troen, det betydde mye. 

Jeg burde ha vært overlykkelig i det jeg fikk karakteren, men det eneste jeg kjente på, var en stor lettelse over å kunne legge studiene bak meg. På Facebook fremstod jeg mer glad og fornøyd enn det jeg var i virkeligheten. Ikke det at jeg var misfornøyd med karakteren, var veldig fornøyd. Men det som stod i hodet på meg der og da, etter å ha forsvart oppgaven, var å komme meg hjem og legge hodet på puta. Jeg var utmattet etter å ha brent lyset i begge ender over lang tid. Sliter en del med fatigue, som kommer av mine autoimmune sykdommer. Stress og dårlig søvn gjør det bare mer utfordrende. 

Hadde minimalt med overskudd utover sommeren og høsten. Føltes som om kroppen var fylt med bly, og etter hvert fulgte hodet med. Hele perioden fra juni til september er nærmest en tåke for meg. Lite ble gjort, og dagene gikk i hverandre.  Det var mange fantastiske sommer- og høstdager som jeg lot gli forbi mens jeg slumret meg gjennom dem. Innimellom fikk jeg litt mer ut av dagene og greide å komme meg ut.

Det har vært noen innholdsløse måneder...Men sånn ble det og jeg tenker man av og til bare må ta det man får og gjøre det beste ut av det. Så kommer det alltids bedre tider. 

Var noen dager i Nord-Lenangen i midten av juli. Her besøkte jeg pappa og Wenche, plukket multer og besøkte slekt. Gikk og syklet noen enkle turer som ikke krevde for mye. Så solte jeg meg i skogen like ved her jeg bor, som jeg gjør hver sommer og det er like herlig hvert år💛  I slutten av juli var jeg i Oslo, gikk mye og koste meg der. Skal poste noen bilder fra turen i et eget innlegg. Ble også smittet med korona mens jeg var i Oslo, så brukte to uker på å komme meg etter det. Så ble det høst på ny, jeg begynte å få litt mer overskudd, så det ble noen bærturer på Tomasjord og på Kvaløya. 

Noen bilder tatt i sommer og ut over høsten:

I juni kom Pascal til Tromsø og da bare måtte jeg kjøpe makroner. De beste makronene som finnes ♡

Like herlig hvert år!

Fra en spasertur jeg hadde i lysløypa i Tromsdalen, det går en elv like ved løypa.

Multebær plukking ved Lenangsnesset.

Multebæra var usedvanlig store dette året.

Juli nettene er så utrolig fine, får aldri nok av solnedganger. For å ikke snakk om den fine og fredelige stemmingen.

En natt syklet jeg ut til Russelva og satte meg i fjæra der. Skulle jeg bodd i Lenangen må det ha blitt Russelva.

Etter å ha sett midnattssola gå ned bak Fugløya, syklet jeg videre utover til jeg kom til snuplassen.

I slutten av august og utover september ble det noen bærturer. Her fra Kvaløysletta. Reinene var ikke redd for folk. Det var flere skoleklasser på tur i området.

Koselig pause ved Kvaløysletta dam.

Skal man plukke blåbær, er Kvaløysletta plassen.

Fant lite blåbær på Tomasjord, tyttebær var det mye av. Så er det så flott å bare sitte å se ut på Tromsøysundet. Dette er en kort spasertur fra hjemmet mitt.

Rensing av tyttebær. Fikk sanket mye blåbær, multebær og tyttebær i år. Så det kom likevel noe godt ut av denne innholdsløse sommeren - og høsten min. 

Dette bildet ble tatt på 35 års- dagen min, 25.september. Det var en nydelig høstdag, jeg var veldig trøtt men presset meg ut døra og dro til byen. Ville se Marit Bockelies mosaikk kunst "Porten til Arktis", som hadde blitt avduket tidligere samme måned. Marit har utsmykket flere bygg i Tromsø med sin mosaikk kunst.

Feiret dagen med god mat fra Suvi og litt kake. Ellers sovnet jeg tidlig, var helt matt...Tar på å fylle 35 😅

Fikk en flott bursdagsgave fra min bror 💚

Så avrunder jeg dette innlegget med det vakre nordlyset som jeg så mye av i begynnelsen av oktober. Kameraet på telefonen er ikke det beste, men fikk likevel noen greie bilder.