For meg har sommerferien for lengst startet, den er allerede over halvveis. Sist jeg ga lyd fra meg var i april, under den siste innspurten av vårsemestret. Skrev på to semesteroppgaver og nileste til Ex. Phil eksamen mens det føltes ut som jeg hadde tusen sommerfugler i magen. Nå er det bare et minne, vel gjennomført og langt vekk. Gikk bra på alle eksamenene, fikk karakterer jeg sa meg fornøyd med. Spesielt glad var jeg da jeg så karakteren på Ex. Phil, ikke fordi det var en særdeles god karakter men fordi jeg nå slipper tanken om å måtte ta det om igjen. Nå trenger jeg aldri ta Ex. Phil og Ex. Fac igjen, takk og pris. Det var jeg sikkert ikke alene om å tenke når karakteren kom.

Ferien startet opp med det ultimate sommerværet, sol og varme. Som ble tilbrakt mest mulig utendørs for å få sol på den melkehvite vinterhuden. Satte meg flere ganger god til rette i fjæra med en god bok. Absolutt fantastisk, bare sitte der i stillhet. Lytte på havet, fuglene og det fjerne bruset av bylivet. Fjæra på Fagereng er overraskende stille, tiltross for den korte avstanden til veien. Kanskje fordi deler av den ligger litt avskjermet til, det er her i denne delen av fjæra jeg liker å være. Kan bli sittende i times vis og bare nyte. 

Hadde nesten ikke hatt tid til å nyte godværet utendørs under eksamensperioden, så når jeg endelig kunne se opp fra skjermen og Word dokumentene, føltes det ut som å våkne fra en evig lang eksamens koma. Iveren etter å gå på turer, oppleve og utforske våknet til liv igjen. Nå hadde jeg både godt med tid og energi til å fokusere på de gode fine tingene som ubevisst har blitt satt på pause for å gi studiet mest mulig oppmerksomhet.

Var heldig å ha noen slike dager med kos utendørs i begynnelsen av juni, så kom regnet og det regnet mye og lenge. Regnet nesten hele juni. Noen dager trosset jeg været, det ble til noen flotte turer tiltross for at det kunne være vått og kaldt. Årets første tur opp Sherpatrappa var tung, men absolutt forfriskede. Kjente på kroppen at det hadde blitt litt for mange måneder med stille sitting. 

Nådde tilslutt toppen, relativt kald og våt. Det er en kafe på fjellheisen, med en flott utsikt over Tromsøya. Dette kombinert med en stor kopp med kakao med krem var prikken over  i' en.

Noen dager senere gikk turen opp Tomasjordfjellet. Traff ikke på en levende sjel, kanskje fordi det var Midnight sun maraton. Uvanlig å ikke treffe på noen.

Juni ble en ganske rolig måned, akkurat sånn som jeg liker det. Null stress, tok dagene som de kom. Hadde for første gang,  på en god stund ingen planer eller noen frister å forholde meg til. Med unntak av en plan, det var å ta den første Corona vaksinen. Om få dager tar jeg min andre dose, spent på om det blir noen reaksjoner. Har lest at man kan få sterkere reaksjoner på denne enn som den første vaksinen. 

Fikk meg et lite støkk her om dagen. Jeg er ikke vant til å få mange oppringinger og meldinger fra ulike personer på en gang, med mindre det har vært noe veldig alvorlig/viktig. Så før jeg fikk sjekket mobilen, var jeg sikker på at noe måtte ha skjedd. Det var pappa, tanten min og en journalist fra iTromsø som hadde ringt. Det viste seg bare at journalisten ville bruke noen bilder fra bloggen. Ikke verre enn det, takk og pris. Han hadde ikke funnet navnet mitt på bloggen, men sporet seg opp til meg via tanten min. 

Så langt har jeg hatt en flott sommer, skal komme tilbake med mer etter hvert. Ville gi et lite livstegn, sånn at bloggen ikke virker helt dau.

En ny uke er i gang og nå kan jeg vel si at det er eksamenstid. Hadde siste forelesning i går og i morgen er det fremlegg av det siste arbeidskravet, som er en prosjektskisse av semesteroppgaven. Har også i forbindelse med semesteroppgaven en obligatorisk veiledning. Fredag den 29.04 er det hjemmeeksamen i ex.phil og det er nok denne jeg gruer meg mest til å gjennomføre da man ikke får konte om man skulle stryke. 

Når fremlegget er gjennomført i morgen, skal jeg bruke noen dager til på semesteroppgaven før det er på høy tid å forberede meg til ex.phil. Så fort denne eksamen er gjennomført kan jeg slappe litt mer av, da er det å gjøre ferdig den største semesteroppgaven til den 19.05. Så har jeg ti dager på å skrive semesteroppgaven i ex.phil som skal være på fem sider, det burde gå fint. Skal være glad når alt dette er gjennomført! Selvfølgelig håper jeg jo på at det går bra på alle eksamenene, kjedelig å måtte ta noe på nytt. Verre blir det om jeg ikke skulle bestå på en av ex.phil eksamenene. 

Tiltross for stress og hevede skuldre for tiden, har jeg det ganske fint. Nå har våren endelig kommet og da blir livet mange hakk lettere. Hadde det kjempefint i helgen som var, det ble bl.a. bålkos, baking og en bytur. I byen satt folk ute å koste seg i solen og varmen med årets første utepils, mange fortærte sesongens første softis. Jeg var en tur innom Intersport for å bestilte en skall bukse som vil komme godt til nytte nå som jeg snart skal begynne med mine årlige turer i skog og fjell. 

Definisjon på vår 💛

Bakte mine første vellykkede rundstykker ever! De ble ordentlig luftig og fine. Har ikke fått det til før, kanskje fordi jeg er litt utålmodig når det kommer til å jobbe med deigen. Denne oppskriften skal jeg holde meg til heretter.

Det var på fredagen at vi samlet oss en gjeng på Charlottenlund. Vi ble sittende i ca. åtte timer, føltes ikke slik. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, mens pølsene, marshmallowene, kakaoen og andre godsaker gikk ned på høykant. Nydelig kveld med andre ord. Vi alle var enig om at dette måtte gjentas. 

Foto 4: Geir-Rune

Påskeferien er over og nå har jeg studie uke. Hadde en rolig påske, var stort sett hjemme med unntak av et besøk hos mamma 1. påskedag der vi spiste lam. Rett før påske vandret jeg i lysløypa på Tromsøya og kom over denne kule graffitien på Trykkbassenget. 

Akkurat nå sitter her å prøver å finne motivasjon til å komme i gang med en av to semesteroppgaver, som er to av tre eksamener for dette semestret. Denne semesteroppgaven skal være på 12 til 15 sider og jeg lurer på hvordan det skal gå til. Men så vet jeg at når man kommer over dørstokkmila eller kneika, går skrivingen lettere og da finner man som regel alltid noe å ta med i oppgaven. Vet sånn ca. hva jeg vil skrive om, men likevel så tungt å komme i gang. Men det må gjøres og så fort jeg er ferdig med semesteroppgavene kan jeg ta sommerferie (!). Har siste deadline 28.05, da er det semesteroppgaven på ca. 5-6 sider i Ex. Phil som skal inn. Man kan levere inn før tiden.

Blir stressa av å tenke på alt som skal gjøres innen den tid, samtidig som det ikke er lenge igjen til semestret er over. Sykt å tenke på hvor fort det første året av studiet har gått tiltross for mye zoom forelesninger og lite fysiske oppmøter. Det som gjenstår av semestret er to zoom forelesninger til uka og et muntlig fremlegg av prosjektskissen til semesteroppgaven i uke 16.

Når eksamenstiden er over kan jeg endelig senke skuldrene og da er det også tid for å trekke ut å nyte naturen. Gleder meg masse til alle turene jeg skal på, gå på nye stier og fjell jeg ikke har vært på før. Det som er så fantastisk med naturen er at det alltid er noe nytt å oppleve og utforske. 

I dag våknet Tromsø opp til full vinter, det er ikke uvanlig på denne tiden av året her i nord. Det er bare siste rest av snøen som raser fra seg, plutselig er våren her.

Var en tur i byen for noen ærender, bl.a. levere en bok på biblioteket og en tur innom Bergans for å bestille en jakke som jeg gleder meg til å ta i bruk når våren kommer. Regner med jeg kan hente den om en ukes tid, de hadde ikke jakken inne i butikken og for å støtte den lokale Bergans butikken, fikk jeg de til å bestille jakken for meg. Vanligvis går jeg for mørke eller dempede farger men denne jakken er rød eller "fire red". Så går litt ut av komfortsonen der, blir sikkert fint og fresht. 

Så var det bare å sette i gang da, det frister lite men ett sted må jeg bare begynne. Skulle ønske oppgaven bare skrev seg selv. Har litt motivasjon i form av en sjokolademousse kake, den ser utrolig fristende ut og den smakte veldig godt. Verken for søt eller for bitter, akkurat passe. 

Vokste opp i en familie der følelser ikke ble snakket høyt om. Vanskelige ting ble sjeldent eller ikke snakket om og det var lite emosjonell intimitet. Jeg erfarte at det ikke var trygt å være oppriktig om hva jeg følte og mente om ting. Lærte ikke gode strategier for å mestre følelser, utrykke personlige grenser og behov på en sunn måte, sannsynligvis fordi mine foreldre ikke gjorde det. Undertrykkelse var det eneste verktøyet jeg kjente til.

Fikk det tidlig i livet innprentet i meg at om jeg var føyelig og gjorde som andre folk ville, ville kanskje folk like meg. Jeg søke validering fra andre, i stedet for å hente det fra meg selv. Behovet etter å bli likt og være ønsket av andre var så stort, at jeg sluttet å ta min plass og snakke opp for meg selv. Jeg sa ja når jeg egentlig ville si nei, lyttet til andres problemer uten å ta hensyn hvordan det preget meg og uten å forvente den samme støtten tilbake. For hver gang jeg sa ja til noe jeg ikke ønsket, var det et nei til meg selv. Ble en "people pleaser" og folk skjønte fort at jeg ikke kom til å stå opp for meg selv. Dermed ble jeg et yndet mål mobbere, energi vampyrer og andre empati løse mennesker (narsissister). 

Sannheten er at ingen har kommet til verden for å være snill men for å være real. Være et ekte og helt menneske med alle de gode og dårlige sidene man har. Kjenne etter på alle følelsene man har og gjøre det som er riktig å si og gjøre for en selv, ikke hva du tror andre vil at du skal gjøre. Man har all rett til å ta plass, være komfortabel og trygg på at man er bra nok som man er (så lenge det ikke er til skade for andre, som upassende, truende og krenkede oppførsel eller holdninger).

Man skal ikke ha dårlig samvittighet for å beskytte seg selv, ta avstand fra folk som drar en ned. Man trenger ikke underkaste seg i forsøket på å bli likt av alle. Det er et uoppnåelig mål, det vil alltid være noen som ikke liker en. Skal man ha mulighet til å være til for andre, må man ta vare på seg selv først. All denne pleasingen som jeg har drevet på med store deler av livet, har bare skadet meg. Har ikke vært noe snill, heller en godfjott. Ingen takker deg den dagen du bukker under. 

Et voksent menneske har ansvar for seg selv, og man kan heller ikke ta på seg andre sine problemer slik jeg til stadighet prøvde på. Man kan ikke fikse eller redde noen, de må gjøre det selv. Det er ikke alt man kan snakke med venner og familie om og da må man kanskje vurdere å oppsøke profesjonell hjelp, å bruke folk som terapeuter er usunt. Selv har jeg alt for ofte plassert meg i den rollen, til og med fremmende folk har snakket om problemene sine til meg. Det var ikke demmes skyld, bare min egen for jeg slapp dem inn. Jeg var så vandt til å lytte til andres problemer, hadde et håp å kunne "fikse" dem. Det satt så dypt i trossystemet mitt at det gikk på autopilot. 

Dette er noe jeg jobber med å få slutt på - å si mer nei og ikke være så mottakelig for andres problemer. Det er ikke mitt ansvar, akkurat som mine problemer ikke er andres problem. Jeg har blitt bevist på negative tankemønster, lært opp fra barndommen av. Jobber med selvbildet mitt, det er der det starter. For om man ikke er glad i seg selv og man ikke føler seg verdig nok til å bli behandlet med respekt og godhet av andre, behandler andre deg nettopp sånn. 

Andre har (bevist og ubevist) vist meg hva jeg trenger å bli bedre på i måten de har forholdt seg til meg. Har man tydelige grenser man kommuniserer til andre, lærer de hvordan de skal behandle deg. Om de ikke er villig til å respektere disse grensene, kan man med god samvittighet kutte de ut av livet. Livet er for kort til drama. I giftige relasjoner er det meste enveiskjørt, der en person bare tar mens den andre gir og maktforholdet er helt skakkjørt. Slike folk vil helst bestemme og kontrollere relasjonen og tåler ikke at andre har andre meninger eller å bli satt grenser for. De reagerer ofte med irritasjon, sinne eller avvisning når de ikke får det som de vil med den andre. Folk som er bra å omgås er de som forstår at en sunn relasjon avhenger av gjensidighet, respekt for en hverandres grenser og at maktforholdet i relasjonen skal være likt. Der empati, samvittighet og aksept for hverandres ulikheter er gjeldene.

Jeg trenger å bli komfortabel i min egen kropp, være komfortabel med å kun være meg. Ikke slik jeg tror andre vil at jeg skal være, for det er å være falsk og da lærer ikke andre å kjenne den virkelige meg. Var ikke bevisst på at jeg stadig la til eller skjulte sider med meg selv for å "passe inn". Selvsagt tilpasser man seg litt etter hvem man er sammen med, men ikke ved å lyve eller ta på seg personlighet strekk,  interesser eller holdninger man egentlig ikke har. Det er jo nettopp bare ved å være meg selv, at jeg kan finne de menneskene jeg vil ha i livet, og sile ut dem jeg ikke vil ha. 

Noe å huske på:

"Før jeg kan være lykkelig og gi av meg selv til de jeg elsker, må jeg elske meg selv og bli den viktigste personen i livet mitt."

Har ikke fått til å blogge hver måned (for å holde flyten i bloggarkivet) som før. Det er jo artig å se tilbake på hva som opptok tiden min.

Det som opptar mye av tiden nå er forelesninger, arbeidskrav og skriving. Så langt har det gått fint, har mange oppgaver som skal godkjennes før eksamenstid i april/mai. Så kan vel si jeg av og til kjenner litt på stresset. Men vil påstå høst semestret var mer stressende, kanskje fordi det var en del ting å sette seg inn i.

Dagen i dag har vært fin. Kunne ikke la være å ta meg en tur ut for å nyte den. Gikk langs fjæra fra Telegrafbukta til Fagereng. Satte meg ned ved lykten for å kjenne varmen fra sola og lytte til sjøen. Det var ganske godt, trengte det. Startet dagen med litt hjertebank (stress) på grunn av en melding jeg fikk på Canvas (student plattformen). En tur ut i natur og frisk luft har en avstreddende effekt.

En nydelig helg

Helgen som var ble blant annet tilbringt rundt et bål med trivelige folk med god mat, prat og latter. Vi var på Bak - Olsen, nedfor Elverhøy kirke.  Tre sekker med ved forsvant. Det gjorde timene også! Det ble en veldig fin kveld. Det er slike øyeblikk som gir livet mening, det gjør meg så utrolig glad og tilfreds.

Det var lenge siden sist jeg hadde vært på båltur, hadde nesten glemt hvor koselig det kan være. Å sitte rundt bålet var utrolig avslappende, alle virket avslappet og tilbakelent. Kjente ikke alle som var med, men det føltes ikke slik. Det er veldig godt når man kan være sammen, nyte stillheten rundt og at man ikke kjenner på noe press om å snakke mest mulig. Bare sitte sammen i stillhet og prate litt nå og da. 

Sov godt den natten. Var merkelig sliten dagen etter på, på en god måte. Resten av helgen var bare rolig og avslappende. Perfekt. Det var en nydelig helg.

På veien hjem hadde vi dette vakre nordlyset over oss. Perfekt avslutning på en herlig tur.

Bilde 1,2 og 5 tatt av Geir - Rune.

Den siste timen

En time igjen av år 2020. Godt skal det bli å gå over i et nytt år -  et nytt år til å fylle med opplevelser og minner. Forhåpentligvis flere gode enn dårlige dager. Har blandede følelser når jeg tenker tilbake på det som har vært dette året. Det ble det året som kanskje folk flest vil glemme. Tiltross for at det er mye med 2020 jeg vil glemme, har jeg også mange fine minner å se tilbake til.

I år ble det en rolig og fredelig nyttårsfeiring. Feiringen er relativ lik hvert år, foretrekker det sånn. Har egentlig ikke vært i noe fest humør. 

Trist var det å våkne opp til nyheten om Gjerdrum raset, der ti mennesker er savnet. Som at ikke 2020 har vært ille nok for folk. Føler utrolig mye med de som har mistet sine hjem og de som lever i uvisshet om sine nære og kjære fremdeles er i livet.

Tror vi alle trenger at 2021 blir et bedre år. Personlig er jeg veldig klar for 2021.

Hadde en rolig julefeiring med familien. Vi tok det helt med ro, spiste god mat og koste oss i hverandres selskap.

Julegavene ble som vanlig åpnet ut på kvelden, her er noe av det jeg fikk:

Fikk penger fra mamma og pappa, av de pengene ble det nye skjærefjøler og en batteridreven radio. Resten av pengene går til en ny støvsuger. Fikk et tech kit av broren min. Han er kreativ med julegavene og gir gaver man ikke visste man trengte. Fikk natttøy, sokker, juleduk og penger fra noen andre tanter og onkler. Disse pengene vil gå til nytt sengetøy og laken. Fikk en sprek lampe (gul) av søsteren min og hennes familie. Føler meg heldig og er glad for alt jeg har fått.

En nærmere titt på tech kittet. Det er bl.a. adaptere, ladere, macro linser til mobilen, batterier og webcam cover. Det er noen ting som ikke har nådd å komme i posten, så det får jeg senere.

Ønsker alle et riktig godt nytt år! Måtte 2021 bringe det du måtte ønske.

Når man møter motgang

En dag ble jeg uten noe forvarsel ghostet, det kom naturligvis overrakende på. Skjedde det som følge av noe jeg sa - eller ikke sa, eller gjorde jeg noe galt? Var det noe jeg ikke gjorde, som burde vært gjort? Merkelig nok reagerte jeg ikke med sinne eller tristhet som man som regel gjør når en venn forvinner, men heller med ettertenksomhet.

Når man møter motgang, må man ta noen valg. Man kan la det gå innover seg og la følelsene overstyre eller man kan velge å ikke ta det innover seg. Selvfølgelig skal man kjenne på følelsene og la de få utløp om mam trenger det. Men skal man la det ta helt over? Til man ligger helt nede - skinnflat og  selvmedlidende? Folk projiserer deler av egne egenskaper eller atferd som de ikke vil akspetere eller ønsker å se i seg selv, over på andre.  Folk handler ut fra hvordan de har det inni seg- det er en viktig ting å huske på. Om noen oppfører seg dårlig mot deg, sier det ingenting om deg. Det sier mer om dem og om hvordan de har det med seg selv, de må være svært usikker på seg selv.

Hvordan man håndterer ting, kan komme an på hvilken relasjon man har til personen. Er det snakk om et nært familiemedlem eller nære venner, kan det være greit å få en oppklaring på hvorfor noe ble sagt og gjort på en måte, som man opplevde som sårende.

Folk man der i mot ikke står nært som f.eks. fremmede personer, bekjente eller gamle mobbere -  burde man (som noen sier) la det prelle av som vann på gåsa. Er det så viktig hva de måtte mene om deg? Hvor mange ekstra problemer skal man orke skape for seg selv? Ikke gi dem den makten til å få deg til å føle deg dritt, bare fordi at ikke de har nok impulskontroll til å holde munnen eller behandle deg med respekt. Hold deg for god til å ta i mot noe av negativiteten. Ikke gi det oppmerksomhet, la det fare og glem det.

Etter å ha bært nag over tidligere mobbere som mobbet meg gjennom grunnkskolen, har jeg lært at man må la ting gå, deretter vil ting etterhvert bli bedre. Det er lettere sagt enn gjort, jeg vet, tok meg rundt ti år for å gi slipp på de vonde opplevelsene fra barndommen. Når jeg omsider fikk det til, ble livet mange hakk lettere og bedre å leve. De neagative tankene styrte ikke lengere. Klarte å innse, i praksis og ikke bare i teorien - at det aldri handlet om meg, det var ikke noe feil med meg.

Når jeg klarte gi slipp på alle spørsmålene som kværnet i hodet i alle år (som jeg egentlig bare ville ha svar på), stilnet stormene. Det stormer ikke opp i brystkassen min når jeg snakker om alt det vonde, i dag. Hadde jeg spurt mine mobbere i dag om hvorfor ting ble som de ble den gang, hadde de kanskje ikke kunne svart på det selv. Man må akseptere at man ikke kommer til å få svar på alt. Som sagt handler folk ut fra hvordan de har det med seg selv. 

Det høres lite fristende ut å tilgi noen som har påført så mye vondt at det tar måneder eller år for å hele sårene. Sannheten er at man må tilgi for å oppnå sinnsro og for å kunne leve godt videre. Akseptere at man ble behandlet dårlig, at det gjorde vondt og at det satte sine spor. Man kan ikke gjøre noe med det som har vært. Heldigvis har man makt til å påvirke hvordan man har det nå og hvordan man velger å håndtere ting i fremtiden. 

Man har lov til å bli sint eller lei seg når man behandles dårlig og man skal si i fra om man kan. Om det ikke er en mulighet til det, burde man la det fare, for å beskytte ens indre liv. Desto lengere man bærer på alt det som gjør vondt, blir byrden tyngere å bære på. Det kan gjøre oss syke og svekke den mentale - og fysiske helsen.

Har selv urent mel i posen, jeg har også ghostet venner. Turte ikke å ta den vanskelige samtalen, den om at jeg ikke lenger ønsket å ha kontakt. Var usikker på meg selv og ville ikke face reaksjon fra den andre. Ved å kutte kontakt, tok jeg den enkleste veien ut. Det var umodent gjort av meg og jeg har angret på det i ettertid. Hen fortjente en forklaring, en sluttstrek slik at hen hadde sluppet å tenke på hva som egentlig skjedde, men også for å vise min respekt over for hen og for den tiden vi delte sammen.

For litt siden fikk jeg endelig vært noen dager i Nord-Lenangen. Har ikke vært der denne høsten på grunn av studiet. Så var det godt å se pappa igjen og se at han har det bra. Fikk også besøkt noen av slektningene, noe som jeg alltid setter pris på. 

Vi har nesten ikke hatt noe snø her i Troms, som gjorde at det fint gikk å ta en spasertur til Lyngstuva. Måtte starte opp tidlig for å få med det lille vi har av lys i desember. Må si det var flott å gå denne morgenen, det var perfekt turvær, vindstille og nesten helt klar himmel. Det ble en frisk og stemningsfull start på dagen.

Etter en uke på bygda var det godt å komme hjem igjen. Stakk innom det nyåpnede bakeriet på Vervet. Med meg hjem hadde jeg disse godsakene.

Ekstra koselig var det å få denne pakken i posten. 

Julestemning i byen

Andre søndag i adent var det yrende liv i sentrum. Butikkene hadde søndagsåpent og det var julemusikk og gløgg servering på torget. Tok en tur innom Spiseriet for å kjøpe pepperkakedeig (som er veldig god) og for en kopp med Chai Latte, som gjør godt på kalde dager. Deretter vandret jeg rundt i byen, bare for kosens del.

Julegatene og butikkene er ekstra fint pyntet i år, det føles slik ut.  Koselig er det å bare vandre rundt å se på alt dekorasjon og kikke inn butikkvinduene.

Reinsdyrene ved Nerstranda kjøpesenter.

 Tromsø domkirke.

Det har kommet noen nye innslag med julelys i gatene, som ikke har vært der før. Som denne lange lenken med lys som skifter farge.

Tid for å senke skuldrene

Torsdag hadde jeg min siste eksamen for høst semestret. Det var en skoleeksamen, gjort om til hjemmeeksamen på grunn av covid-19. Det ble til at jeg bare fikk gjennomført to av tre eksamener. Ting gikk ikke som planlagt med den ene eksamen, ble nødt til å utsette eksamen i digitale medier. Ble syk like etter innleveringen av første eksamen og rett før andre eksamen. Sankket med koronasenteret og dagen etter kom det to stk. hjem til meg for å gjennomføre koronatest. Det gikk raskt og enkelt for seg, gjorde ikke vondt bare litt ekkelt når pinnen ble ført inn i nesen. Heldigvis var testen negativ.

Nå vet jeg ikke hva det blir til når det kommer til eksamen, om jeg får det utsatt eller ikke. I følge sidene til UiT kan man denne høsten sende egenmelding, frem for å sende legeerklæring. Må høre med universitet til uken, trenger den forsikringen om at det ordner seg. Skulle egentlig gjort det tidligere, men men. Kan etter denne eksamensperioden konkuldere med at skoleeksamen er å foretrekke fremfor hjemmeeksamen, for vi fikk mindre tid på hjemmeeksamenene siden vi hadde tilgang til pensum. 4-5 timer går ufattelig fort!

Denne høsten gikk utrolig fort, så fort at jeg har vanskelig for å huske alt som er gjort. Oktober og november føles ut som en grå masse bestående av å skrive på arbeidskrav, lese pensum for å så forberede eksamen. Leverte sju arbeidskrav og fikk den siste godkjent fire dager før første eksamen, som nå snart er en måned siden. Føler at dette semesteret ikke har vært mitt beste, det var tøft å bli studient igjen. Har følt på mye stress og ofte vært føleseladdet gjennom oktober og november, på grunn av arbeidsmengde, innleveringsfrister og ikke for å snakke om eksamen i seg selv. Eksamen er  synonymt med stress og nerver.  

Til tross for alt stresset, nervene og følelsene, var det noen lysglimt i hverdagen. De små lysglimtene fungerer som resiliens mot det negative, en motsandskraft som får meg til å orke å fortsette. Det er de små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve, på en annen side må man kjenne på motgangen for å sette pris på det gode. Et slikt lysglimt var da C og jeg gikk tur rundt Prestvannet i oktober. Det var en en nydelig høstdag med klar himmel og sol. Vi satt en stund med vannet å drakk kaffe og pratet. C hadde bursdagsgave med til meg. Det satte jeg stor pris på. Setter pris på den tiden vi tilbringer sammen.

Nå har jeg endelig juleferie og den skal nytes. Den skal kun brukes til det som jeg har glede av gjøre, skal prøve å tenke minst mulig på studiet. Tror jeg kan senke skuldrene når jeg har fått vite karakterene, de skal komme medio desember. Om det ikke skulle gå bra, håper jeg på å kunne nyte adventen og julen fordet. Trenger den pausen, det er en påkjenning for kropp og sinn å stresse over lengere tid.

Første feriedagen gikk jeg blant annet til gamle Alfheim svømmehall. Her i fra har jeg mange gode barndomsminner. Basengdriften ble avviklet i sommer og det har stått tomt siden, derfor er det så fint at bygget nå er pyntet opp så fint med et hjerte. De banker så fint ut mot Tromsø byen, man kan se det banke fra fastlandet. 

Bringte frem minner fra da jeg bodde i Senjavegen, som ikke ligger langt unna Alfheim. Jeg måtte passere svømmehallen for å komme ned til gammeljobben min. Det er alt tre år siden jeg sluttet i  jobben og flyttet fra Senjavegen. Tiden går skremmede fort.

Deretter gikk jeg videre mot Sydspissen, skulle se om jeg fant julehuset. Fant det heldigvis, det er ordentlig fint og kommer til å bli finere når snøen får lagt seg.