Torsdag hadde jeg min siste eksamen for høst semestret. Det var en skoleeksamen, gjort om til hjemmeeksamen på grunn av covid-19. Det ble til at jeg bare fikk gjennomført to av tre eksamener. Ting gikk ikke som planlagt med den ene eksamen, ble nødt til å utsette eksamen i digitale medier. Ble syk like etter innleveringen av første eksamen og rett før andre eksamen. Sankket med koronasenteret og dagen etter kom det to stk. hjem til meg for å gjennomføre koronatest. Det gikk raskt og enkelt for seg, gjorde ikke vondt bare litt ekkelt når pinnen ble ført inn i nesen. Heldigvis var testen negativ.
Nå vet jeg ikke hva det blir til når det kommer til eksamen, om jeg får det utsatt eller ikke. I følge sidene til UiT kan man denne høsten sende egenmelding, frem for å sende legeerklæring. Må høre med universitet til uken, trenger den forsikringen om at det ordner seg. Skulle egentlig gjort det tidligere, men men. Kan etter denne eksamensperioden konkuldere med at skoleeksamen er å foretrekke fremfor hjemmeeksamen, for vi fikk mindre tid på hjemmeeksamenene siden vi hadde tilgang til pensum. 4-5 timer går ufattelig fort!
Denne høsten gikk utrolig fort, så fort at jeg har vanskelig for å huske alt som er gjort. Oktober og november føles ut som en grå masse bestående av å skrive på arbeidskrav, lese pensum for å så forberede eksamen. Leverte sju arbeidskrav og fikk den siste godkjent fire dager før første eksamen, som nå snart er en måned siden. Føler at dette semesteret ikke har vært mitt beste, det var tøft å bli studient igjen. Har følt på mye stress og ofte vært føleseladdet gjennom oktober og november, på grunn av arbeidsmengde, innleveringsfrister og ikke for å snakke om eksamen i seg selv. Eksamen er synonymt med stress og nerver.
Til tross for alt stresset, nervene og følelsene, var det noen lysglimt i hverdagen. De små lysglimtene fungerer som resiliens mot det negative, en motsandskraft som får meg til å orke å fortsette. Det er de små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve, på en annen side må man kjenne på motgangen for å sette pris på det gode. Et slikt lysglimt var da C og jeg gikk tur rundt Prestvannet i oktober. Det var en en nydelig høstdag med klar himmel og sol. Vi satt en stund med vannet å drakk kaffe og pratet. C hadde bursdagsgave med til meg. Det satte jeg stor pris på. Setter pris på den tiden vi tilbringer sammen.
Nå har jeg endelig juleferie og den skal nytes. Den skal kun brukes til det som jeg har glede av gjøre, skal prøve å tenke minst mulig på studiet. Tror jeg kan senke skuldrene når jeg har fått vite karakterene, de skal komme medio desember. Om det ikke skulle gå bra, håper jeg på å kunne nyte adventen og julen fordet. Trenger den pausen, det er en påkjenning for kropp og sinn å stresse over lengere tid.
Første feriedagen gikk jeg blant annet til gamle Alfheim svømmehall. Her i fra har jeg mange gode barndomsminner. Basengdriften ble avviklet i sommer og det har stått tomt siden, derfor er det så fint at bygget nå er pyntet opp så fint med et hjerte. De banker så fint ut mot Tromsø byen, man kan se det banke fra fastlandet.
Bringte frem minner fra da jeg bodde i Senjavegen, som ikke ligger langt unna Alfheim. Jeg måtte passere svømmehallen for å komme ned til gammeljobben min. Det er alt tre år siden jeg sluttet i jobben og flyttet fra Senjavegen. Tiden går skremmede fort.
Deretter gikk jeg videre mot Sydspissen, skulle se om jeg fant julehuset. Fant det heldigvis, det er ordentlig fint og kommer til å bli finere når snøen får lagt seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar