Når man møter motgang

En dag ble jeg uten noe forvarsel ghostet, det kom naturligvis overrakende på. Skjedde det som følge av noe jeg sa - eller ikke sa, eller gjorde jeg noe galt? Var det noe jeg ikke gjorde, som burde vært gjort? Merkelig nok reagerte jeg ikke med sinne eller tristhet som man som regel gjør når en venn forvinner, men heller med ettertenksomhet.

Når man møter motgang, må man ta noen valg. Man kan la det gå innover seg og la følelsene overstyre eller man kan velge å ikke ta det innover seg. Selvfølgelig skal man kjenne på følelsene og la de få utløp om mam trenger det. Men skal man la det ta helt over? Til man ligger helt nede - skinnflat og  selvmedlidende? Folk projiserer deler av egne egenskaper eller atferd som de ikke vil akspetere eller ønsker å se i seg selv, over på andre.  Folk handler ut fra hvordan de har det inni seg- det er en viktig ting å huske på. Om noen oppfører seg dårlig mot deg, sier det ingenting om deg. Det sier mer om dem og om hvordan de har det med seg selv, de må være svært usikker på seg selv.

Hvordan man håndterer ting, kan komme an på hvilken relasjon man har til personen. Er det snakk om et nært familiemedlem eller nære venner, kan det være greit å få en oppklaring på hvorfor noe ble sagt og gjort på en måte, som man opplevde som sårende.

Folk man der i mot ikke står nært som f.eks. fremmede personer, bekjente eller gamle mobbere -  burde man (som noen sier) la det prelle av som vann på gåsa. Er det så viktig hva de måtte mene om deg? Hvor mange ekstra problemer skal man orke skape for seg selv? Ikke gi dem den makten til å få deg til å føle deg dritt, bare fordi at ikke de har nok impulskontroll til å holde munnen eller behandle deg med respekt. Hold deg for god til å ta i mot noe av negativiteten. Ikke gi det oppmerksomhet, la det fare og glem det.

Etter å ha bært nag over tidligere mobbere som mobbet meg gjennom grunnkskolen, har jeg lært at man må la ting gå, deretter vil ting etterhvert bli bedre. Det er lettere sagt enn gjort, jeg vet, tok meg rundt ti år for å gi slipp på de vonde opplevelsene fra barndommen. Når jeg omsider fikk det til, ble livet mange hakk lettere og bedre å leve. De neagative tankene styrte ikke lengere. Klarte å innse, i praksis og ikke bare i teorien - at det aldri handlet om meg, det var ikke noe feil med meg.

Når jeg klarte gi slipp på alle spørsmålene som kværnet i hodet i alle år (som jeg egentlig bare ville ha svar på), stilnet stormene. Det stormer ikke opp i brystkassen min når jeg snakker om alt det vonde, i dag. Hadde jeg spurt mine mobbere i dag om hvorfor ting ble som de ble den gang, hadde de kanskje ikke kunne svart på det selv. Man må akseptere at man ikke kommer til å få svar på alt. Som sagt handler folk ut fra hvordan de har det med seg selv. 

Det høres lite fristende ut å tilgi noen som har påført så mye vondt at det tar måneder eller år for å hele sårene. Sannheten er at man må tilgi for å oppnå sinnsro og for å kunne leve godt videre. Akseptere at man ble behandlet dårlig, at det gjorde vondt og at det satte sine spor. Man kan ikke gjøre noe med det som har vært. Heldigvis har man makt til å påvirke hvordan man har det nå og hvordan man velger å håndtere ting i fremtiden. 

Man har lov til å bli sint eller lei seg når man behandles dårlig og man skal si i fra om man kan. Om det ikke er en mulighet til det, burde man la det fare, for å beskytte ens indre liv. Desto lengere man bærer på alt det som gjør vondt, blir byrden tyngere å bære på. Det kan gjøre oss syke og svekke den mentale - og fysiske helsen.

Har selv urent mel i posen, jeg har også ghostet venner. Turte ikke å ta den vanskelige samtalen, den om at jeg ikke lenger ønsket å ha kontakt. Var usikker på meg selv og ville ikke face reaksjon fra den andre. Ved å kutte kontakt, tok jeg den enkleste veien ut. Det var umodent gjort av meg og jeg har angret på det i ettertid. Hen fortjente en forklaring, en sluttstrek slik at hen hadde sluppet å tenke på hva som egentlig skjedde, men også for å vise min respekt over for hen og for den tiden vi delte sammen.