Den siste timen

En time igjen av år 2020. Godt skal det bli å gå over i et nytt år -  et nytt år til å fylle med opplevelser og minner. Forhåpentligvis flere gode enn dårlige dager. Har blandede følelser når jeg tenker tilbake på det som har vært dette året. Det ble det året som kanskje folk flest vil glemme. Tiltross for at det er mye med 2020 jeg vil glemme, har jeg også mange fine minner å se tilbake til.

I år ble det en rolig og fredelig nyttårsfeiring. Feiringen er relativ lik hvert år, foretrekker det sånn. Har egentlig ikke vært i noe fest humør. 

Trist var det å våkne opp til nyheten om Gjerdrum raset, der ti mennesker er savnet. Som at ikke 2020 har vært ille nok for folk. Føler utrolig mye med de som har mistet sine hjem og de som lever i uvisshet om sine nære og kjære fremdeles er i livet.

Tror vi alle trenger at 2021 blir et bedre år. Personlig er jeg veldig klar for 2021.

Hadde en rolig julefeiring med familien. Vi tok det helt med ro, spiste god mat og koste oss i hverandres selskap.

Julegavene ble som vanlig åpnet ut på kvelden, her er noe av det jeg fikk:

Fikk penger fra mamma og pappa, av de pengene ble det nye skjærefjøler og en batteridreven radio. Resten av pengene går til en ny støvsuger. Fikk et tech kit av broren min. Han er kreativ med julegavene og gir gaver man ikke visste man trengte. Fikk natttøy, sokker, juleduk og penger fra noen andre tanter og onkler. Disse pengene vil gå til nytt sengetøy og laken. Fikk en sprek lampe (gul) av søsteren min og hennes familie. Føler meg heldig og er glad for alt jeg har fått.

En nærmere titt på tech kittet. Det er bl.a. adaptere, ladere, macro linser til mobilen, batterier og webcam cover. Det er noen ting som ikke har nådd å komme i posten, så det får jeg senere.

Ønsker alle et riktig godt nytt år! Måtte 2021 bringe det du måtte ønske.

Når man møter motgang

En dag ble jeg uten noe forvarsel ghostet, det kom naturligvis overrakende på. Skjedde det som følge av noe jeg sa - eller ikke sa, eller gjorde jeg noe galt? Var det noe jeg ikke gjorde, som burde vært gjort? Merkelig nok reagerte jeg ikke med sinne eller tristhet som man som regel gjør når en venn forvinner, men heller med ettertenksomhet.

Når man møter motgang, må man ta noen valg. Man kan la det gå innover seg og la følelsene overstyre eller man kan velge å ikke ta det innover seg. Selvfølgelig skal man kjenne på følelsene og la de få utløp om mam trenger det. Men skal man la det ta helt over? Til man ligger helt nede - skinnflat og  selvmedlidende? Folk projiserer deler av egne egenskaper eller atferd som de ikke vil akspetere eller ønsker å se i seg selv, over på andre.  Folk handler ut fra hvordan de har det inni seg- det er en viktig ting å huske på. Om noen oppfører seg dårlig mot deg, sier det ingenting om deg. Det sier mer om dem og om hvordan de har det med seg selv, de må være svært usikker på seg selv.

Hvordan man håndterer ting, kan komme an på hvilken relasjon man har til personen. Er det snakk om et nært familiemedlem eller nære venner, kan det være greit å få en oppklaring på hvorfor noe ble sagt og gjort på en måte, som man opplevde som sårende.

Folk man der i mot ikke står nært som f.eks. fremmede personer, bekjente eller gamle mobbere -  burde man (som noen sier) la det prelle av som vann på gåsa. Er det så viktig hva de måtte mene om deg? Hvor mange ekstra problemer skal man orke skape for seg selv? Ikke gi dem den makten til å få deg til å føle deg dritt, bare fordi at ikke de har nok impulskontroll til å holde munnen eller behandle deg med respekt. Hold deg for god til å ta i mot noe av negativiteten. Ikke gi det oppmerksomhet, la det fare og glem det.

Etter å ha bært nag over tidligere mobbere som mobbet meg gjennom grunnkskolen, har jeg lært at man må la ting gå, deretter vil ting etterhvert bli bedre. Det er lettere sagt enn gjort, jeg vet, tok meg rundt ti år for å gi slipp på de vonde opplevelsene fra barndommen. Når jeg omsider fikk det til, ble livet mange hakk lettere og bedre å leve. De neagative tankene styrte ikke lengere. Klarte å innse, i praksis og ikke bare i teorien - at det aldri handlet om meg, det var ikke noe feil med meg.

Når jeg klarte gi slipp på alle spørsmålene som kværnet i hodet i alle år (som jeg egentlig bare ville ha svar på), stilnet stormene. Det stormer ikke opp i brystkassen min når jeg snakker om alt det vonde, i dag. Hadde jeg spurt mine mobbere i dag om hvorfor ting ble som de ble den gang, hadde de kanskje ikke kunne svart på det selv. Man må akseptere at man ikke kommer til å få svar på alt. Som sagt handler folk ut fra hvordan de har det med seg selv. 

Det høres lite fristende ut å tilgi noen som har påført så mye vondt at det tar måneder eller år for å hele sårene. Sannheten er at man må tilgi for å oppnå sinnsro og for å kunne leve godt videre. Akseptere at man ble behandlet dårlig, at det gjorde vondt og at det satte sine spor. Man kan ikke gjøre noe med det som har vært. Heldigvis har man makt til å påvirke hvordan man har det nå og hvordan man velger å håndtere ting i fremtiden. 

Man har lov til å bli sint eller lei seg når man behandles dårlig og man skal si i fra om man kan. Om det ikke er en mulighet til det, burde man la det fare, for å beskytte ens indre liv. Desto lengere man bærer på alt det som gjør vondt, blir byrden tyngere å bære på. Det kan gjøre oss syke og svekke den mentale - og fysiske helsen.

Har selv urent mel i posen, jeg har også ghostet venner. Turte ikke å ta den vanskelige samtalen, den om at jeg ikke lenger ønsket å ha kontakt. Var usikker på meg selv og ville ikke face reaksjon fra den andre. Ved å kutte kontakt, tok jeg den enkleste veien ut. Det var umodent gjort av meg og jeg har angret på det i ettertid. Hen fortjente en forklaring, en sluttstrek slik at hen hadde sluppet å tenke på hva som egentlig skjedde, men også for å vise min respekt over for hen og for den tiden vi delte sammen.

For litt siden fikk jeg endelig vært noen dager i Nord-Lenangen. Har ikke vært der denne høsten på grunn av studiet. Så var det godt å se pappa igjen og se at han har det bra. Fikk også besøkt noen av slektningene, noe som jeg alltid setter pris på. 

Vi har nesten ikke hatt noe snø her i Troms, som gjorde at det fint gikk å ta en spasertur til Lyngstuva. Måtte starte opp tidlig for å få med det lille vi har av lys i desember. Må si det var flott å gå denne morgenen, det var perfekt turvær, vindstille og nesten helt klar himmel. Det ble en frisk og stemningsfull start på dagen.

Etter en uke på bygda var det godt å komme hjem igjen. Stakk innom det nyåpnede bakeriet på Vervet. Med meg hjem hadde jeg disse godsakene.

Ekstra koselig var det å få denne pakken i posten. 

Julestemning i byen

Andre søndag i adent var det yrende liv i sentrum. Butikkene hadde søndagsåpent og det var julemusikk og gløgg servering på torget. Tok en tur innom Spiseriet for å kjøpe pepperkakedeig (som er veldig god) og for en kopp med Chai Latte, som gjør godt på kalde dager. Deretter vandret jeg rundt i byen, bare for kosens del.

Julegatene og butikkene er ekstra fint pyntet i år, det føles slik ut.  Koselig er det å bare vandre rundt å se på alt dekorasjon og kikke inn butikkvinduene.

Reinsdyrene ved Nerstranda kjøpesenter.

 Tromsø domkirke.

Det har kommet noen nye innslag med julelys i gatene, som ikke har vært der før. Som denne lange lenken med lys som skifter farge.

Tid for å senke skuldrene

Torsdag hadde jeg min siste eksamen for høst semestret. Det var en skoleeksamen, gjort om til hjemmeeksamen på grunn av covid-19. Det ble til at jeg bare fikk gjennomført to av tre eksamener. Ting gikk ikke som planlagt med den ene eksamen, ble nødt til å utsette eksamen i digitale medier. Ble syk like etter innleveringen av første eksamen og rett før andre eksamen. Sankket med koronasenteret og dagen etter kom det to stk. hjem til meg for å gjennomføre koronatest. Det gikk raskt og enkelt for seg, gjorde ikke vondt bare litt ekkelt når pinnen ble ført inn i nesen. Heldigvis var testen negativ.

Nå vet jeg ikke hva det blir til når det kommer til eksamen, om jeg får det utsatt eller ikke. I følge sidene til UiT kan man denne høsten sende egenmelding, frem for å sende legeerklæring. Må høre med universitet til uken, trenger den forsikringen om at det ordner seg. Skulle egentlig gjort det tidligere, men men. Kan etter denne eksamensperioden konkuldere med at skoleeksamen er å foretrekke fremfor hjemmeeksamen, for vi fikk mindre tid på hjemmeeksamenene siden vi hadde tilgang til pensum. 4-5 timer går ufattelig fort!

Denne høsten gikk utrolig fort, så fort at jeg har vanskelig for å huske alt som er gjort. Oktober og november føles ut som en grå masse bestående av å skrive på arbeidskrav, lese pensum for å så forberede eksamen. Leverte sju arbeidskrav og fikk den siste godkjent fire dager før første eksamen, som nå snart er en måned siden. Føler at dette semesteret ikke har vært mitt beste, det var tøft å bli studient igjen. Har følt på mye stress og ofte vært føleseladdet gjennom oktober og november, på grunn av arbeidsmengde, innleveringsfrister og ikke for å snakke om eksamen i seg selv. Eksamen er  synonymt med stress og nerver.  

Til tross for alt stresset, nervene og følelsene, var det noen lysglimt i hverdagen. De små lysglimtene fungerer som resiliens mot det negative, en motsandskraft som får meg til å orke å fortsette. Det er de små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve, på en annen side må man kjenne på motgangen for å sette pris på det gode. Et slikt lysglimt var da C og jeg gikk tur rundt Prestvannet i oktober. Det var en en nydelig høstdag med klar himmel og sol. Vi satt en stund med vannet å drakk kaffe og pratet. C hadde bursdagsgave med til meg. Det satte jeg stor pris på. Setter pris på den tiden vi tilbringer sammen.

Nå har jeg endelig juleferie og den skal nytes. Den skal kun brukes til det som jeg har glede av gjøre, skal prøve å tenke minst mulig på studiet. Tror jeg kan senke skuldrene når jeg har fått vite karakterene, de skal komme medio desember. Om det ikke skulle gå bra, håper jeg på å kunne nyte adventen og julen fordet. Trenger den pausen, det er en påkjenning for kropp og sinn å stresse over lengere tid.

Første feriedagen gikk jeg blant annet til gamle Alfheim svømmehall. Her i fra har jeg mange gode barndomsminner. Basengdriften ble avviklet i sommer og det har stått tomt siden, derfor er det så fint at bygget nå er pyntet opp så fint med et hjerte. De banker så fint ut mot Tromsø byen, man kan se det banke fra fastlandet. 

Bringte frem minner fra da jeg bodde i Senjavegen, som ikke ligger langt unna Alfheim. Jeg måtte passere svømmehallen for å komme ned til gammeljobben min. Det er alt tre år siden jeg sluttet i  jobben og flyttet fra Senjavegen. Tiden går skremmede fort.

Deretter gikk jeg videre mot Sydspissen, skulle se om jeg fant julehuset. Fant det heldigvis, det er ordentlig fint og kommer til å bli finere når snøen får lagt seg.