Skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin..

..som kunne ta meg tilbake i tid, før min tid. Jeg har lurt på hvordan det må ha vært å leve på 70 og 80 tallet. Når jeg ser på videoer eller hører på musikk fra de ti-årene, forestiller jeg meg at det må ha vært en fin tid. Det er er lett å romantisere når jeg selv ikke har vært en del av de årene. Det var  fordeler og bakdeler med samfunnet på den tiden, bare noe ulikt fra hvordan det er i dag og vice versa.

Den gang var det nok enklere å få seg en jobb, man trengte ikke flere års erfaring og utdannelse, slik som nå. Arbeidsgivere i dag er mindre fleksible, de ser på papirer og prestasjoner fremfor mennesket og hvilke kvaliteter de har. Det er håpløst når man må ha årelang erfaring og gode papirer for å få en jobb, som man i utgangspunktet ikke trenger mye erfaring eller gode karakterer for å utføre.

I dag skal man skal være så mye, kunne så mye og prestere på topp i alt. Man blir ikke definert utfra hvem man er som person, men ut fra hvilken status man har. Ser for meg at det ikke var like mye prestasjonspress i skole og jobb den gang, som nå. For å ikke snakke om kroppspress. I dag er nesten forventet at man skal gjøre suksess. Det er ikke lenger nok å bare være et menneske. Folk sliter med stress, press og utvikler med tid psykiske lidelser fordi de ikke klarer å leve opp til de høye forventningene. Klarer man ikke å leve opp til forventningene, blir man dømt som ikke bra nok. Det er trasig at samfunnet har blitt slik. Man er så mye mer enn det man presterer eller hvor mye sosial status man har. Alle mennesker er like mye verdt, uansett.

Har hørt på denne låten av Anni-Frid Lyngstad den siste tiden. Det er fint å kunne lukke øynene og drømme seg bort litt.. Så er musikkvideoen så vakker. Skulle likt å vandre på en eng, blant epletrær. Med solen i ansiktet iført en flagrende sommerkjole, akkurat nå.