Mitt stille sinn

Har tenkt en del på dette med å sette grenser og tilgi, hvilken betydning dette har hatt for meg. Det er tanker som kom som følge av en episode som skjedde for ikke så lang tid tilbake, som berørte inn på temaene som jeg vil skrive om nå. Jeg vil bare skrive før jeg glemmer. Det blir sikkert litt frem og tilbake, men jeg tror jeg har gjort meg tydelig nok. Har lagt med noen bilder fra årene i Trøndelag, som vekker gode minner. Passer ikke til tematikken i dette innlegget, men fint å hvile øynene på.

Å vokse opp er ikke alltid enkelt, det er langt i fra enkelt å være voksen heller. Man treffer hele tiden nye mennesker gjennom livet, noen har gode intensjoner mens andre ikke har det. Hvordan andre folk velger å oppføre seg eller hvilke meninger de måtte ha, er utenfor vår kontroll. Det er opp til en selv hvordan man velger å ta det. Jeg tror det kan ha mye å si for hvordan man ellers har det i livet.

Velger man å tilgi uavhengig om man får en unnskyldning, blir livet enklere. Lar man alt gå innpå seg, kan det forsure livet. Man kan ende opp å se på seg selv som et offer, og som tar ut sinnet sitt på andre mennesker. Da tar man ikke ansvar for egne følelser, men legger ansvaret over på andre.

Det er ikke alltid like lett å tilgi, det kjenner jeg mye på. Men det som jeg har klart tilgi, har gjort meg godt. Tilgivelse fungerer som en selvhelbredelse der man frigjører seg selv fra det som er vondt og vanskelig, som har blitt påført av andre og av en selv.

Jeg bar på vanskelige følelser langt opp i ungdomsårene, etter år med mobbing. Det var følelser som ikke var bearbeidet. På grunn av det, hadde jeg en generelt pessimistisk tankegang når det kom til livet, og andre mennesker. Jeg var nærtagende av den minste ting. Det var familien min det gikk utover. Jeg var egentlig ikke sint på dem, det handlet bare om alt det vonde jeg bar på. At jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta det opp med noen. Jeg hadde i oppveksten lært å holde følelsene mine for meg selv. Derfor projiserte jeg min negativitet over på familien, for å få utløp.

Dette holdt meg fanget i mange år. Etter noe bearbeiding av de vonde og vanskelige følelsene, har det blitt litt bedre. Dette gjenspeilet seg også i måten jeg så på verden og på mennesker. Har fremdeles et godt stykke å gå før jeg kommer helt i mål, om det målet egentlig finnes? Gamle vanskelige minner dukkert fortsatt opp nå og da den dag i dag. 

Tilgivelse for meg handler også om evnen til å være raus. Rause mennesker har rom for at alle kan feile, de selv inkludert. De er åpen for å tilgi, innfor sunnhetens grenser. De tillater seg selv å gå videre med eget liv og bort fra mennesker som ikke har gjort seg fortjent til å være en del av deres liv. Jeg prøver alltid å ha dette i bakhodet.

Man kan fort si noe som kommer ut på feil måte eller som rett og slett ikke var helt gjennomtenkt. Jeg tenker at man må se an situasjonen - hvem er personen, hvilken  relasjon har du til personen og hvordan behandler personen deg ellers. Det er så mange ting som kan virke inn, og påvirke væremåten til en annen person. Kanskje personen bare hadde en dårlig dag eller følte seg stresset. Det er fort gjort å tolke andres intensjoner feil og i verste mening.

Så har man de menneskene som skader seg selv og andre med sin destruktive væremåte. De har destruktive trekk - i måten de er på og ved personligheten sin. De projiserer deler av sine egne egenskaper eller atferd som de ikke vil akseptere eller ønsker å se i seg selv, over på andre. De er ikke åpen for å tilgi selg selv eller andre. De ser bare problemer frem for løsninger. 

Noen tror de straffer andre med å ikke tilgi, men heller ha en passiv - aggressiv atferd spesielt rettet mot mennesker som de mener har påført de noe, eller mot noen som de tror de har makt over. Mennesker som må trykke andre ned på sitt nivå for heve den dårlige selvfølelsen sin, har det ikke godt med seg selv.

Jeg ble en gang kjent med en person (energi vampyr) som jeg fort merket at jeg ikke følte meg bra rundt. Det var en indre uro, en følelse av at jeg måtte være på vakt. Til å begynne med kunne jeg ikke riktig sette fingeren på hva det var som fikk meg til å føle på det. Jeg kjente meg alltid så tappet og irritabel etter å ha tilringt tid sammen med personen. Det viste seg at energi vampyren projiserte sin dritt over på meg og behandlet meg respektløst når vi var sammen.

Etter hvert som vi ble bedre kjent, la ikke energi vampyren ned like mye arbeid med å skjule angrepene. Selv om angrepene ikke alltid var like åpenbare, kom de i form av skjult kritikk, små stikk nå og da, arroganse og nedlatenhet. Spesielt når jeg snakket om ting som var viktig eller som var av interesse for meg. Det var ikke plass til meg i vennskapet, energi vampyren skulle ha alt fokuset på seg selv. Vi var aldri venner, jeg ble bare brukt som hobbypsykolog/emosjonell søppelbøtte. Jeg avsluttet vennskapet når jeg skjønte at jeg ble brukt. I ettertid har jeg tenkt at jeg skulle fulgt intuisjonen min og ikke vært så godtroende. Jeg merket tidlig i kontakten at jeg ikke hadde gode følelser rundt denne personen, det var et stort rødt flagg.

Om man ikke kan tilgi, kan det i verstefall komme i veien for relasjoner. Jeg hadde en venn som jeg hadde kjent i lengere tid og da er det ikke til å komme bort i fra at man har vært i gjennom episoder der man har såret hverandre. Min venn såret mine følelser, men jeg valgte å la det gå for jeg syns vennskapet var verdt det. 

Hen valgte der i mot å ikke tilgi meg, men tok det ut med å være passiv - aggressiv mot meg. Det ble tydelig når hen begynte å trekke frem gammel dritt (ting som jeg hadde sagt og gjort flere år tilbake i tid), med den hensikt for å bruke det mot meg. Jeg følte hen brukte dette som hersketeknikk, bevisst for å få meg til å føle meg dårlig og for å hevde seg selv. Når jeg satte grenser, ble det møtt med lite forståelse. Jeg sa sist vi pratet ansikt til ansikt, at hen måtte tilgi meg og la det gå, at jeg ikke kunne få noe av det jeg gjorde, ugjort. 

Man kan unnskylde seg i det uendelige, men om motparten ikke kan/vil tilgi, så mister unnskyldningen all sin kraft. Ikke syns jeg heller at det er rett at jeg skal bære på en byrde for noe jeg gjorde for flere år tilbake, når jeg har prøvd å be om unnskyldning. På grunn av dette, ble det etter hvert vanskelig for meg å beholde en god relasjon til min venn. Min venn var ikke raus overfor meg, derfor måtte jeg raus overfor meg selv. Jeg sluttet å bruke tid og energi på å holde kontakt.

Dette handler ikke lenger om meg, min venn trenger å jobbe med sitt eget selvbilde. Har man det godt med seg selv trenger man ikke dra andre ned for å føle seg bedre. Den gode følelsen hen sikkert kjenner på - at hen er meg overlegen, varer uansett ikke lenge av gangen. Og når det gjentar seg gang på gang, ja da kan man vel kalle det for mobbing.

Man burde være raus med de man er glad i og bryr seg om, også de menneskene man ikke kjenner fullt så godt - eller ikke kjenner. Alle kan gjøre feil og alle fortjener en sjanse til å forbedre seg og gjøre det godt igjen. Men blir den rausheten misbrukt og man behandles som en dørmatte tiltross for at man setter grenser, har man lov til snu ryggen til å gå. Jeg lærte på den harde måten, at jeg må være kritisk til hvem jeg slipper inn på meg. Det kan være lurt å stille seg selv noen spørsmål, før man slipper de til: "Hva synes jeg om han/henne". Før lurte jeg alltid på om de likte meg, uten å ta egne meninger i betraktning.

Har man selvrespekt vil man innse at andre mennesker må gjøre seg fortjent til å være en del av ditt og mitt liv. Det er ingen menneskerett å være en del av noens liv. Ingen kan bare ta seg til rette, med mindre de får tillatelse til det.