Desemberdager

I desember har jeg fylt dagene med mye fint - Alene og med familie og venner. Så har jeg gjort mye av det som hører adventen til.

Første dagen i desember våknet jeg opp til julepyntet leilighet, som jeg pyntet kvelden før. Lyset fra adventsstjernen og adventsstaken er så vakker, de i seg selv skaper mye av julestemningen i min leilighet. Endelig kunne jeg åpne adventskalenderen, det er fint å våkne opp til en liten gave hver morgen. Kommer aldri til å bli for gammel for adventskalendere 💜

Var noen dager på bygda der jeg bl.a. var på julebord. Traff flere slektninger, noen av de hadde jeg ikke sett på noen år så det ble et hyggelig gjennsyn. Vi fikk servert pinnekjøtt og mye annen god mat.

 

De andre dagnene gikk bort på å gå tur med Luna, tilbringe tid med pappa og besøke slekt.

Fra turen til molloen på Hamneneset. Det var mildt og fint å gå denne dagen.

Så var det Lucia, jeg spiste lussekatter og hadde en fin vandring i byen. Kom over mye fint denne dagen. Det var fullmåne på morgenen og ut på formiddagen. 

Var en annen dag på kino med et vennepar, vi så på "Doctor sleep". En oppfølger til "The shinning" som kom ut i 1980. Før det hadde vi spist og tatt en kaffe mens vi ventet på filmen. Ble en riktig så fin dag.

 

Julekaker ble bakt, slo til med et pepperkakehus. Resultatet ikke ble så aller verst med tanke på at jeg ikke har lagd pepperkakehus siden barndommen. Hadde man bare visst at det skulle bli så mye styr med å få satt det sammen, hadde jeg kanskje revurdert det. Ellers lagde jeg risboller, pepperkaker og havreflarn. Hadde alt med meg til mamma siden jeg feiret julen der.

Dro til mamma på lillejulaften der jeg ble til 3.juledag. Etterfulgt av noen rolige dager hjemme før jeg dro tilbake for å feire nyttår. Vi har spist en deilig nyttårsmiddag, etterfulgt at multekrem. Så var det bare å vente til midnatt. Godt nytt år! 🎉 🥂

 

Vi nærmer oss med stormskritt år 2020. For meg er det alltid like spennende når vi går over i et nytt år. Det er en følelse av forventning og spenning til hva tiden vil føre med seg. Nå har det snart gått en uke siden julaften, så fort går dagene. Jeg har vært hjemme siden fredag. Siden da har jeg bare tatt dagene som de har kommet. Det er det jeg liker best med romjulen, stillheten og roen som kommer etter dager med juleforberedelser og feiring. Julen har for meg i år blitt en tid for ettertanke.

Det ble en rolig jul, for vanligvis er vi en fast gjeng som feirer sammen. Min søster og hennes familie ønsket å feire julen for seg selv, så i år har jeg har feiret julen med mamma og min bror. Det var ganske godt med en rolig feiring.

På selve julaften var jeg tidlig oppe slik at jeg fikk med meg "Tre nøtter til askepott". Stemningen og musikken er så magisk. Så er sluttscenen så vakker, der man ser prinsen og Askepott med brudesløret blafrende i vinden, ri over snødekte åser. Får fremdeles gåsehud, etter alle disse årene. 

Vi spiste julemiddagen til den vanlige tiden, i det sølvguttene sang julen inn. Vi spiste oss god og mett på ribbe. Den smakte fortreffelig, saftig med crispy svor. Riskrem til dessert. Same procedure as every year. Det er godt det er noe som ikke forandrer seg. Det er det er så fint med tradisjoner, det er noe trygt og forutsigbart over det. Etter middagen kledde mamma seg opp, hun skulle til min søster for å overraske barna. Det er første gang mamma stiller opp som nisse.

Når mamma var tilbake fra sitt nissete oppdrag, var det tid for å åpne gavene. Jeg fikk mye fint, mer enn det jeg hadde kunne ønske meg. Følte jeg fikk mye mer enn det jeg hadde fortjent. Her kunne jeg avsluttet med at jeg er takknemlig for at jeg har fått osv. slik at du som leser kunne konkludert med at julaften min ble så bra som den kunne blitt. Den ble stortsett bra, men jeg skal ikke legge skjul på sannheten. Det var sårt, for det er blandt annet i disse juletider at det blir så tydelig på hvem som har god råd og hvem som ikke har det. For meg er sistnevne en realitet, det er ikke lett å gi "bra nok" gaver (i mine øyne) når man ikke har god råd. 

Den såre følelsen, med det ønske om å kunne gi like mye tilbake, satt jeg blandt mine nye ting og gråt. Jeg hadde bært på en del ting og det var dette med julegavene som skulle til for å få det til å renne over. Det ble en god gråt. Min bror sa det så enkelt, men så sant - At jeg ikke skal ha dårlig samvittighet, at prisen på gavene ikke har noe å si, men at det er tanken bak som teller. 

Jeg er veldig glad for alle de fine gavene jeg har fått fra familie og venner. Alt vil komme godt til nytte. Gaven fra min pappa er ikke på bildet, fikk penger som skal brukes nyttig. Den nydelige Kathrine Sørland genseren som jeg har på, har mamma strikket.

Andre juledag ble også en rolig dag. Hadde en god julefrokost og pinnekjøtt senere ut på dagen. Pinnekjøtt slår aldri feil! Ut på kvelden var vi på julebesøk hos min søster. Det ble en koselig kveld med kaker og annet kos. Fikk prøve I sitt 3D brille spill (eller hva det heter). Var i en nydelig undervannsverden, det føltes realistisk. Ble til og med angrepet av en hai, heldigvis ble det en happy ending.

Etter en hyggelig kveld hos min søster, kom vi hjem til nyheten om at Ari Behn hadde avsluttet livet.  Vi fikk oss et støkk, det kom så uventet som som oftest selvmord er. Det er vondt å tenke på hvor vondt han må ha hatt det, og hvor vondt familien hans må ha det nå. Mine tanker går spesielt til hans tre døtre. Livet videre for dem vil sikkert ikke bli det samme. Jeg tror man må oppleve lignende for å kunne sette seg inn i en slik situasjon, hva det innebærer å miste noen på en slik grusom måte.

Det er delte meninger når det snakkes om selvmord. Egoisme er et ord som ofte brukes av folk som kommenterer på artikler eller i diskusjonsforum om selvmord. Det er lett å dømme når det kommer til noe man ikke riktig forstår. Man kan ikke vite hva noen har gått i gjennom for å komme til det punktet der de tar selvmord. Selv har jeg ikke slitt med  alvorlige tilstander som f.eks. depresjon eller angst, og kan derfor bare ane hvor vondt og vanskelig livet kan være for de menneskene som sliter. Jeg vil ikke tro at absolutt alle som har tatt livet sitt eller som prøver, har et ønske om å dø. Men kanskje heller et ønske om å komme bort fra det som er vondt og vanskelig, der og da.  Det er nok ikke bare å tenke rasjonelt når man ikke lenger klarer å se lyst på noe, men bare svart.

Livet er uforutsigbart og ting kan fort snu. Det viktigste er ikke alltid hva man sier, men at man er der for hverandre og viser at man bryr seg. Man må tørre å være åpen for å snakke om det som er vanskelig. I desember har jeg lest flere artikler som handler om det å bry seg. Spesielt i kjølvannet av en tragisk familietragedie som skjedde her i Tromsø i begynnelsen av måneden, der en mamma tok med seg sine tre små barn og gikk ut i sjøen. 

Så inni mellom stunder med juleforberedelser og julekos, har jeg tenkt på alt dette vonde som har skjedd og som kommer til å fortsette å skje. Selvmord er et folkehelseproblem her i Norge. Det er vondt å tenke på og det kan ramme hvem som helst. Når jeg tenker på alt det som mange mennsker må gjennomgå, føles mine problemer nesten som bagateller i forhold. Jeg har dårlig råd, men jeg har iallfall de menneskene som betyr aller mest for meg her, i livet og det er jeg uendelig glad for. Det er ingen selvfølge så det er den største gaven i seg selv, hvert år.

Julen min har stortsett vært fin, den ble som sagt roligere enn vanlig. Noe som kanskje egentlig var godt med tanke på at følelsene mine ikke har vært helt der jeg ønsket at de skulle være. Man kan ikke alltid kontrollere hvordan man føler seg. Så tenker jeg at det bare er sunt å få utløp, fremfor å holde det inne. Tiltross for det vil jeg si at denne julen ikke har vært noe dårligere enn andre julefeiringer.

Jeg håper at du som leser dette har hatt en riktig fin og fredfull jul 🤗 ❤️

Stemning

Den vakre julegranen på Stortorget.

Fint når snøen legger seg. 

Fint dekorerte hus ved Verftet.

Julegranen med utiskt mot Kystens mathus og Tromsøbrua. 

Lykter som barnehagebarn har ordnet og lagt i fra seg i domkirkeparken.

Nerstranda kjøpesenter.

Skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin..

..som kunne ta meg tilbake i tid, før min tid. Jeg har lurt på hvordan det må ha vært å leve på 70 og 80 tallet. Når jeg ser på videoer eller hører på musikk fra de ti-årene, forestiller jeg meg at det må ha vært en fin tid. Det er er lett å romantisere når jeg selv ikke har vært en del av de årene. Det var  fordeler og bakdeler med samfunnet på den tiden, bare noe ulikt fra hvordan det er i dag og vice versa.

Den gang var det nok enklere å få seg en jobb, man trengte ikke flere års erfaring og utdannelse, slik som nå. Arbeidsgivere i dag er mindre fleksible, de ser på papirer og prestasjoner fremfor mennesket og hvilke kvaliteter de har. Det er håpløst når man må ha årelang erfaring og gode papirer for å få en jobb, som man i utgangspunktet ikke trenger mye erfaring eller gode karakterer for å utføre.

I dag skal man skal være så mye, kunne så mye og prestere på topp i alt. Man blir ikke definert utfra hvem man er som person, men ut fra hvilken status man har. Ser for meg at det ikke var like mye prestasjonspress i skole og jobb den gang, som nå. For å ikke snakke om kroppspress. I dag er nesten forventet at man skal gjøre suksess. Det er ikke lenger nok å bare være et menneske. Folk sliter med stress, press og utvikler med tid psykiske lidelser fordi de ikke klarer å leve opp til de høye forventningene. Klarer man ikke å leve opp til forventningene, blir man dømt som ikke bra nok. Det er trasig at samfunnet har blitt slik. Man er så mye mer enn det man presterer eller hvor mye sosial status man har. Alle mennesker er like mye verdt, uansett.

Har hørt på denne låten av Anni-Frid Lyngstad den siste tiden. Det er fint å kunne lukke øynene og drømme seg bort litt.. Så er musikkvideoen så vakker. Skulle likt å vandre på en eng, blant epletrær. Med solen i ansiktet iført en flagrende sommerkjole, akkurat nå.

Har tenkt en del på dette med å sette grenser og tilgi, hvilken betydning dette har hatt for meg. Det er tanker som kom som følge av en episode som skjedde for ikke så lang tid tilbake, som berørte inn på temaene som jeg vil skrive om nå. Jeg vil bare skrive før jeg glemmer. Det blir sikkert litt frem og tilbake, men jeg tror jeg har gjort meg tydelig nok. Har lagt med noen bilder fra årene i Trøndelag, som vekker gode minner. Passer ikke til tematikken i dette innlegget, men fint å hvile øynene på.

Å vokse opp er ikke alltid enkelt, det er langt i fra enkelt å være voksen heller. Man treffer hele tiden nye mennesker gjennom livet, noen har gode intensjoner mens andre ikke har det. Hvordan andre folk velger å oppføre seg eller hvilke meninger de måtte ha, er utenfor vår kontroll. Det er opp til en selv hvordan man velger å ta det. Jeg tror det kan ha mye å si for hvordan man ellers har det i livet.

Velger man å tilgi uavhengig om man får en unnskyldning, blir livet enklere. Lar man alt gå innpå seg, kan det forsure livet. Man kan ende opp å se på seg selv som et offer, og som tar ut sinnet sitt på andre mennesker. Da tar man ikke ansvar for egne følelser, men legger ansvaret over på andre.

Det er ikke alltid like lett å tilgi, det kjenner jeg mye på. Men det som jeg har klart tilgi, har gjort meg godt. Tilgivelse fungerer som en selvhelbredelse der man frigjører seg selv fra det som er vondt og vanskelig, som har blitt påført av andre og av en selv.

Jeg bar på vanskelige følelser langt opp i ungdomsårene, etter år med mobbing. Det var følelser som ikke var bearbeidet. På grunn av det, hadde jeg en generelt pessimistisk tankegang når det kom til livet, og andre mennesker. Jeg var nærtagende av den minste ting. Det var familien min det gikk utover. Jeg var egentlig ikke sint på dem, det handlet bare om alt det vonde jeg bar på. At jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta det opp med noen. Jeg hadde i oppveksten lært å holde følelsene mine for meg selv. Derfor projiserte jeg min negativitet over på familien, for å få utløp.

Dette holdt meg fanget i mange år. Etter noe bearbeiding av de vonde og vanskelige følelsene, har det blitt litt bedre. Dette gjenspeilet seg også i måten jeg så på verden og på mennesker. Har fremdeles et godt stykke å gå før jeg kommer helt i mål, om det målet egentlig finnes? Gamle vanskelige minner dukkert fortsatt opp nå og da den dag i dag. 

Tilgivelse for meg handler også om evnen til å være raus. Rause mennesker har rom for at alle kan feile, de selv inkludert. De er åpen for å tilgi, innfor sunnhetens grenser. De tillater seg selv å gå videre med eget liv og bort fra mennesker som ikke har gjort seg fortjent til å være en del av deres liv. Jeg prøver alltid å ha dette i bakhodet.

Man kan fort si noe som kommer ut på feil måte eller som rett og slett ikke var helt gjennomtenkt. Jeg tenker at man må se an situasjonen - hvem er personen, hvilken  relasjon har du til personen og hvordan behandler personen deg ellers. Det er så mange ting som kan virke inn, og påvirke væremåten til en annen person. Kanskje personen bare hadde en dårlig dag eller følte seg stresset. Det er fort gjort å tolke andres intensjoner feil og i verste mening.

Så har man de menneskene som skader seg selv og andre med sin destruktive væremåte. De har destruktive trekk - i måten de er på og ved personligheten sin. De projiserer deler av sine egne egenskaper eller atferd som de ikke vil akseptere eller ønsker å se i seg selv, over på andre. De er ikke åpen for å tilgi selg selv eller andre. De ser bare problemer frem for løsninger. 

Noen tror de straffer andre med å ikke tilgi, men heller ha en passiv - aggressiv atferd spesielt rettet mot mennesker som de mener har påført de noe, eller mot noen som de tror de har makt over. Mennesker som må trykke andre ned på sitt nivå for heve den dårlige selvfølelsen sin, har det ikke godt med seg selv.

Jeg ble en gang kjent med en person (energi vampyr) som jeg fort merket at jeg ikke følte meg bra rundt. Det var en indre uro, en følelse av at jeg måtte være på vakt. Til å begynne med kunne jeg ikke riktig sette fingeren på hva det var som fikk meg til å føle på det. Jeg kjente meg alltid så tappet og irritabel etter å ha tilringt tid sammen med personen. Det viste seg at energi vampyren projiserte sin dritt over på meg og behandlet meg respektløst når vi var sammen.

Etter hvert som vi ble bedre kjent, la ikke energi vampyren ned like mye arbeid med å skjule angrepene. Selv om angrepene ikke alltid var like åpenbare, kom de i form av skjult kritikk, små stikk nå og da, arroganse og nedlatenhet. Spesielt når jeg snakket om ting som var viktig eller som var av interesse for meg. Det var ikke plass til meg i vennskapet, energi vampyren skulle ha alt fokuset på seg selv. Vi var aldri venner, jeg ble bare brukt som hobbypsykolog/emosjonell søppelbøtte. Jeg avsluttet vennskapet når jeg skjønte at jeg ble brukt. I ettertid har jeg tenkt at jeg skulle fulgt intuisjonen min og ikke vært så godtroende. Jeg merket tidlig i kontakten at jeg ikke hadde gode følelser rundt denne personen, det var et stort rødt flagg.

Om man ikke kan tilgi, kan det i verstefall komme i veien for relasjoner. Jeg hadde en venn som jeg hadde kjent i lengere tid og da er det ikke til å komme bort i fra at man har vært i gjennom episoder der man har såret hverandre. Min venn såret mine følelser, men jeg valgte å la det gå for jeg syns vennskapet var verdt det. 

Hen valgte der i mot å ikke tilgi meg, men tok det ut med å være passiv - aggressiv mot meg. Det ble tydelig når hen begynte å trekke frem gammel dritt (ting som jeg hadde sagt og gjort flere år tilbake i tid), med den hensikt for å bruke det mot meg. Jeg følte hen brukte dette som hersketeknikk, bevisst for å få meg til å føle meg dårlig og for å hevde seg selv. Når jeg satte grenser, ble det møtt med lite forståelse. Jeg sa sist vi pratet ansikt til ansikt, at hen måtte tilgi meg og la det gå, at jeg ikke kunne få noe av det jeg gjorde, ugjort. 

Man kan unnskylde seg i det uendelige, men om motparten ikke kan/vil tilgi, så mister unnskyldningen all sin kraft. Ikke syns jeg heller at det er rett at jeg skal bære på en byrde for noe jeg gjorde for flere år tilbake, når jeg har prøvd å be om unnskyldning. På grunn av dette, ble det etter hvert vanskelig for meg å beholde en god relasjon til min venn. Min venn var ikke raus overfor meg, derfor måtte jeg raus overfor meg selv. Jeg sluttet å bruke tid og energi på å holde kontakt.

Dette handler ikke lenger om meg, min venn trenger å jobbe med sitt eget selvbilde. Har man det godt med seg selv trenger man ikke dra andre ned for å føle seg bedre. Den gode følelsen hen sikkert kjenner på - at hen er meg overlegen, varer uansett ikke lenge av gangen. Og når det gjentar seg gang på gang, ja da kan man vel kalle det for mobbing.

Man burde være raus med de man er glad i og bryr seg om, også de menneskene man ikke kjenner fullt så godt - eller ikke kjenner. Alle kan gjøre feil og alle fortjener en sjanse til å forbedre seg og gjøre det godt igjen. Men blir den rausheten misbrukt og man behandles som en dørmatte tiltross for at man setter grenser, har man lov til snu ryggen til å gå. Jeg lærte på den harde måten, at jeg må være kritisk til hvem jeg slipper inn på meg. Det kan være lurt å stille seg selv noen spørsmål, før man slipper de til: "Hva synes jeg om han/henne". Før lurte jeg alltid på om de likte meg, uten å ta egne meninger i betraktning.

Har man selvrespekt vil man innse at andre mennesker må gjøre seg fortjent til å være en del av ditt og mitt liv. Det er ingen menneskerett å være en del av noens liv. Ingen kan bare ta seg til rette, med mindre de får tillatelse til det.

Oktoberdager

Sitter her å føler meg tilfreds, har akkurat kommet inn fra en spasertur. En tur ut i frisk luft hjelper på formen og humøret. Her i Nord har vi fått vinter, snøen har lagt seg. I kveld gikk jeg under et teppe av puddersnø. Ganske så fint! Så er det så koselig å gå nå som snøen lyser opp. Her er høyepunktene fra oktober, det ble en riktig så fin måned.

Min oktober begynte med en tur opp Sherpatrappa. Været var ikke bra den dagen. Det var regn og sludd om en annen. Planen var at flere skulle gå opp. Siden det ikke var turvær ombestemte de seg, noe jeg kan forstå. Jeg hadde egentlig selv ombestemt meg, men så var det en fyr som var giret på å ta turen, så jeg slengte meg med. Vi rakk å gå opp - og ned på de to timene det var opphold. Det skulle vise seg at turen ble kjempeflott, jeg kjente ikke han jeg gikk sammen med, men vi hadde god kjemi og dermed mye å snakke om. Kunne godt tenke meg å bli bedre kjent med ham. Vel fremme på toppen tok vi turen innom kafeen på Fjellheisen for å få i oss varmen. Belønningen for å trosse været (og kulden)  ble vafler og kakao. Fra fjellheisen har man den nydelige utsikten over Tromsø.

Turen nedover gikk fort, det var helt mørkt. Jeg hadde ikke tenkt på at man må ha med hodelykt på denne tiden av året. Heldigvis hadde ham jeg gikk sammen med dette, så jeg gikk i lyset fra hans lykt.

Jeg feiret 30-års dagen min på etterskudd med venninnene. Det ble en fin kveld med gode samtaler, mimring og selvfølgelig fråtisng av mat og kaker.
 

En dag tok jeg turen til Hamna, bydelen som jeg vokste opp i. Så gikk jeg opp til Varden. Siste gangen jeg var der, må ha vært mens jeg fremdeles bodde i Hamna og det har blitt en del år siden vi flyttet. Jeg hadde en flott tur, mange minner strømmet på. Skulle tro jeg hadde minner fra nesten hver krik og krok i Hamna, spesielt i Bjørnebekken siden det var der jeg bodde. Det har ikke forandret seg mye, iallfall ikke i Hamna-Nord. Hamna-Sør har der i mot vokst mye i retning mot flyplassen. Det er masse ny bebyggelse, nye nabolag, en matbutikk og nå holder de på med å utvide Solnesset skole.

Besøkte K i hennes nye leilighet. Hun hadde holdt flyttingen som en hemmelighet for å overraske meg. Hun har ikke bodd der lenge, men har allerede fått det veldig hjemmekoselig. Så har hun en fantastisk utsikt. K serverte to typer tapas, den ene bestående av laks, kremost og ruccola. Den andre varianten var med kremost, egg, ruccola og ost. Til dessert serverte hun fruksalat med vanilje kesam. Det var et fortreffelig måltid, skal definitivt lage tapas hjemme en dag. Ellers koste vi oss og pratet om alt og ingenting frem til midnatt.

Den ble en tur til opp Sherpatrappa, denne gangen alene og litt tidligere på dagen. Det var 12. oktober og det hadde begynt å bli vinterlig, med frost og snødekte fjell. Det ble kaldt så fort solen gikk ned. Jeg syns det var spesielt flott når solen begynte å gå ned, og vi kom i den blå timen. Det var stemningsfullt og ikke minst vakkert, så kan man nesten ikke få dårlige bilder i dette lyset.

Jeg hadde lyst til å ta en siste tur til Lenangen før snøen kom. Tilbringte noen dager der i midten av oktober. Første tur en hadde jeg til Lyngstuva sammen med Luna. Denne dagen kom årets første snøfall, siden da har det bare fortsatt å snø og nå har den lagt seg. Jeg gikk en dag alene til Lenangsnesset, det var en herlig tur. Satt på et berg med solen i ansiktet helt til den gikk ned, kanskje det ble siste gang før den forsinner helt for denne vinteren. Hadde flere kortere turer med Luna. Vi gikk ut til Sommarnesset og ned til fjæra en dag. Så ble det naturligvis mye Luna kos.

Pappa var også der, han bor nå fast i Lenangen. Fint å ha noen å være sammen med når man er der. Det er godt at han bor nærmere enn det han har gjort de siste årene. Så insisterer han på å middag til oss hver eneste dag. Jeg føler meg privligert som får maten servert. Men jeg sørger for å gjengjelde det. Jeg besøkte også slekta der, det kan jeg ikke være foruten. En dag var jeg og pappa invitert på fårikål hos tanten og onkelen min. Det smakte himmelsk. Fårikål er den typen middag som er godt å spise et par ganger i året. Ordentlig høst middag.

En dag avtalte jeg og en venninne å treffes i byen. Vi spiste middag på Jordbærpikene og oppdaterte hverandre på livene våre. Man har mye å ta igjen når man ikke treffes ofte. Det kan gå måneder og år mellom hvert møte, likevel så føles det ikke slik ut når vi møtes, det er som om vi bare fortsetter der vi slapp. Det er fint med slike vennskap, det er som et varing bånd som ikke preges av tidens tann slik som mange vennskap etterhvert kan bære preg av om man ikke treffes ofte. Etter byturen, invinterte jeg C og A (typen hennes) på besøk. De har ikke vært på besøk i leiligheten som jeg bor i nå, så det passet ypperlig. Det ble en fin avrunding på en ellers fin dag. Vi var samstemte om at det ikke må gå alt for lang tid til neste gang vi treffes.

Det ble noen fine turer, i vakker solnedgang. Det blir merkbart mørkere for hver dag som går, speielt etter at vi gikk inn i vintertid.

Bollekos ble det også.

Man skulle tro julen var like rundt hjørnet, årets julevarer har kommet ut i butikkene. Jeg er som alltid lett påvirkelig, har sett på flere bloggmas og adventskalender videoer på Youtube.  Ser frem til adventen, med alt som hører den tiden til. Tror jeg faktisk liker adventen bedre enn selveste julaften og romjulen. Liker den følelsen av glede og forventing som jeg pleier å knytte til adventstiden. Den samme følelsen har jeg i de siste timene av et gammelt år og videre inn i det nye året.

Har begynt på julegave handelen og er snart i mål. Syns det er så koselig å holde på med julegavene, selv om det kan være vanskelig å vite hva jeg skal gi til den som har alt. Det er vel egentlig litt tildlig å begynne å forberede seg til jul nå, men så er det bare så koselig så hvorfor ikke. Jeg har allerede kjøpt inn årets adventskalender og ser frem til å telle ned dagene  til julaften. Man blir aldri for gammel for adventskalender, ihvertfall ikke jeg. Så har jeg lyst til å ha pepperkakehus i år, så det får jeg vurdere om jeg skal lage når den tid nermer seg.

 Håper november blir minst like fin 💜