Jeg har den siste tiden tenkt mye på dette med selvfølelse og det å tørre og være autentisk, men også det å tørre å kjenne på de følelsene man har. Det har jeg kjent mer på etter at jeg ble syk. Det føles ut som jeg må starte på nytt, jeg må finne ut hvem jeg er. Jeg må prøve å stake ut en ny vei i livet mitt, for den veien jeg først valgte skulle vise seg å ikke passe helsen min.
Når man ikke har en skole eller en jobb å gå til, hva gjør man da? Når jeg snakker med folk, innleder de ofte samtalen med "hva gjør du", "studerer eller jobber du?". Da kjenner jeg det river og sliter i meg. Jeg kjenner grunnmuren min gynger ustødig under meg. Skal jeg tørre å si det som det er og stå i det som måtte komme eller dra en liten løgn? Trenger folk og vite sannheten? Jeg tenker man får se an personene. En gang for ikke så lenge siden valgte jeg å fortelle sannheten til en kvinne jeg kom i prat med. Det føltes bra å være åpen og autentisk. Da tenkte jeg det kanskje det ikke er så farlig å si ting som de er? Hun reagerte ikke slik jeg forventet at hun ville reagere. Vi hadde samme synspunkt om saken - det er ikke noe jeg kan gjøre med situasjonen og min "jobb" er å bli frisk nok til å kunne gå ut i en jobb. Det er bare det at jeg ikke tørr å utrykke det til folk i frykt for å bli møtt med fordommer. For jeg vet det er mange fordommer mot oss som er under nav.
Spesielt etter jeg havnet i nav systemet har jeg stilt spørsmål med meg selv. "Er jeg egentlig bra nok","er det nok å bare eksistere" eller verre, "du ER udugelig". Som det at jeg ble syk bare understrekte det jeg i tunge stunder kunne tenke om meg selv. Jeg vet at ikke noe av dette som jeg tenker, stemmer. Jeg har bare vært uheldig, slik som med mange andre omstendigheter i livet. Det er ikke alt man kan kontrollere. Det prøver jeg å tenke på når selvtvilen er der. Jeg er ikke sykdommen min,jeg har fremdeles de samme ressursene og samme kunnskapen, jeg må bare finne en jobb som tar hensyn til helsa og som samtidig lar meg utvikle mine potensialer.
Jeg har for lengst innsett at jeg ikke har egenkjærlighet til meg selv, som igjen påvirker selvfølelsen min. Det mangler en viktig grunnstein i min grunnmur. Dårlig selvfølelse er det motsatte av å ha god selvfølelse. En ustødig grunnmur som bikker i alle retninger og som bare står stødig i det øyeblikket når noen bekrefter meg positivt, inntil det kommer en ny hump i veien som gjør muren ustødig. Det er en utrolig slitsom tilstand å være i. Mye unødvendig utrygghet, frykt og ustablilitet. Det er tragikomisk at man bare skal tillate seg føle seg bra med seg selv, kun når andre har bekreftet at du er bra.
En viktig grunnstein i grunnmuren er egenkjærlighet. Egenkjærligheten beskytter oss, det er en indre styrke. Den hjelper oss å vokse opp og frem i livet. Med egenkjærlighet kan man bli den beste utgaven av seg selv. Mennesker som har egenkjærlighet, har en god selvfølelse. De har en styrke i seg selv til å gjøre det som skremmer de. De setter pris på seg selv og trenger ikke bekreftelse fra andre for å føle seg bra. De vet med seg selv at de er god nok som de er. De ser seg selv likeverdig med alle andre. Jeg tenker at de også har lettere for å plukke ut de rette vennene og tiltrekker mennesker som vil de vel.
Mitt dårlige forhold til meg selv har gått som en rød tråd gjennom store deler av livet mitt. Det har også påvirket måten jeg forholder meg til andre og motsatt. Det har også påvirket valgene jeg har tatt i livet. Mye har vært basert på frykt - hva andre vil tenke og synes om meg om jeg mente eller gjorde noe annet. Jeg ville ikke skuffe eller at noen skulle bli sure. Jeg var redd for å si i fra og stå opp for meg selv i frykt for å miste folk, men også bli behandlet verre av de som mobbet.
Jeg tror jeg etterhvert fikk svart belte i å undertykke følelsene mine. Det jeg aldri tenkte over den gang var at jeg mistet mer og mer kontakt med meg selv, hva jeg egentlig tenkte og følte om ting. Jeg ville bli likt av alle og endte opp med å misslike meg selv. Er man ikke glad i seg selv er det automatisk vanskelig for andre å bli det. Det er UMULIG å bli likt av alle man treffer på i livet, jeg har ikke likt alle jeg har møtt. Å ha et slikt mål i livet er ment til å feile. Kanskje det egentlig er bra å ha noen uvenner eller folk som ikke liker deg? For det må vel bety at du står for det du mener og lar deg ikke styre av andres meninger.
Noe som jeg har vansker med i dag er å ha tillitt til andre mennesker,og det bunner ut i at jeg ikke har tillitt til meg selv. Jeg er veldig usikker på mine følelser, kanskje litt redd for å kjenne på følelsene som innebærer i å være i nær relasjon med andre. Jeg er nok også redd for andre mennskers følelser, derfor er det enklere å la være å innlede et nært forhold. Et tegn på at man har lav selvfølelse er at man ikke har nok styrke i seg selv til å stå i disse følelsene. Hadde jeg klart og åpne meg såpass for noen, hadde jeg kunne vokst mye på det.
Det som burde bety noe i livet mitt er hva JEG tenker om MEG selv. Hva andre tenker er bare det inntrykket de har av meg, eller tanker de har gjort seg basert på det de vet om meg. Det er mye de ikke vet. Heldigvis er man ikke en refleksjon av andres tanker eller meninger. Men som det jeg opplever med å ha dårlig selvfølelse, kan det nok være lett å innbille seg at man er det.
Det vil alltid være noen mennesker som ikke setter pris på den du er, og de vil kanskje teste deg ut ved å behandle deg deretter. Har man god selvfølelse, tenker jeg man har lettere for å finne styrken til å sette grenser og kreve respekt av andre. Det er lettere å si i fra når man føler seg dårlig behandlet. Når man setter ord på det man føler, er det enklere for andre å vite hvordan de skal behandle deg. Man står støtt på grunnmuren - du lar deg ikke påvirke av det andre sier om eller til deg, du er trygg på hvem du er. Er folk ufine så sier det mer om de og ikke deg, og det har de med god selvfølelse forstått. Man skal ikke være i relasjon med andre på den andres nåde.
Det som jeg ser ved mennesker som har en god selvfølelse er at de ikke er redd for å utrykke sine følelser. Føler de seg dårlig behandlet, kan de gi utrykk for det. Er de lei seg eller redd kan de fortelle det og de legger ikke skjul på tårene. Det vil jeg si er å være autentisk. Man er ekte for seg selv og andre medmennsker. Jeg ønsker å være et slikt menneske som viser utad hva som foregår inni meg. Jeg tror jeg ville fått det så mye bedre i livet og kankje ville jeg klare å knytte meg til nye mennesker og tørre å ta sjanser. Ikke la frykten styre meg slik som den gjør i dag.
Jeg tenkte at jeg ville ha dette som et mål for 2019..Men livet mitt er nå,så egentlig burde jeg starte i dag med å bli det menneske jeg ønsker å være. Det er ikke forsent å lære å elske seg selv. Jeg håper jeg gjorde meg forståelig med denne teksten..Iallefall er det godt å bare få et utløp for tankene.
“Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure. It is our light, not our darkness that most frightens us. We ask ourselves, Who am I to be brilliant, gorgeous, talented, fabulous? Actually, who are you not to be? You are a child of God. Your playing small does not serve the world. There is nothing enlightened about shrinking so that other people won't feel insecure around you. We are all meant to shine, as children do. We were born to make manifest the glory of God that is within us. It's not just in some of us; it's in everyone. And as we let our own light shine, we unconsciously give other people permission to do the same. As we are liberated from our own fear, our presence automatically liberates others.”
- Marianne Williamson
God helg 💗
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar