Oktober

November er midtveis, bare tolv dager til desember. Siden jeg ikke har oppsummert oktober måned, vil jeg ta det nå.

Oktober er den rosa måneden, da er det ekstra fokus på brystkreft. Man kan støtte kampanjen ved å kjøpe forskjellige produkter eller donere en sum penger. Jeg kjøpte en rosa sløyfe, så strikket jeg et rosa skjerf der fem kroner for hvert solgte nøste gikk til brystkreft-saken og til forskning på senskader etter kreftbehandling.

Jeg fortsatte med å strikke kopptuer, som i september. Med andre ord ble det en del strikking i oktober.

Jeg hadde fremdeles sola i leiligheten min langt ut på ettermiddagen. Det er allerede et savn.

Det var en fin stemning i sentrum en oktober kveld.

En ettermiddag tok jeg en tur ned til Tomasjordneset. Himmelen var helt fantastisk.

Jeg nytet de siste høstdagene med sol. Gikk gjennom Tromsø sentrum og tok bilder en dag, og gikk gjennom Tromsø gravlund på en av de fineste dagene. Ellers bydde oktober på mange regnværsdager.

Jeg tok en tur opp Sherpatrappa (og var en stund oppe ved fjellheisen) i midten av oktober på en overskyet dag. Dette ble den andre og siste turen jeg tok opp dit for i år. Det var tungt, men ellers riktig friskt og flott.

Jeg utvidet smaks horisonten min. Bakte gresskarpai for første gang. Det var mye styr med å få renset og dampet gresskaret. Paien var god den, men ikke det aller beste jeg har smakt. Det var morsomt å endelig ha smakt gresskar.

Jeg begynte å handle julegaver og satte dermed en ny rekord. Jeg er som regel sent i gang med julegave handelen. I år som i fjor i oktober, kjente jeg at jeg ser frem til adventen. Ja det er tidlig i oktober, tror jeg bare er lettpåvirkelig. Ikke så rart når butikkene selger julegodt og det spilles julesanger på radio. Så på mange videoer på youtube - bloggmas og åpninger av adventskalendere. Da får jeg ordentlig julefølelse.

Det ble kaldere mot slutten av oktober. Det ble mye kos under pleddet med noe varmt i koppen. Gjerne te eller kakao. Jeg drakk en del nisse te, som jeg likte veldig godt.

Frosten kom og etterhvert kom snøen. Nå i skrivende stund er snøen for lengst borte.Vi har hatt flere milde dager og har noen flere i vente (Det har vært usedvanlig varmt i november).

Fikk tilbakemeldig på en blodprøve jeg tok i september, leverprøvene hadde gått opp og det var aktiv hepatitt igjen, så jeg startet opp med Prednisolon den 30.09 og har i oktober gradvis trappet ned fra 30.mg til 15. mg.

Når jeg er oppe i 25 - 30.mg Prednisolon, merker jeg at det påvirker kroppen min. Medisinen trikser også mye med humøret mitt. De to første ukene på 30.mg var bare slitsomme. Kjente på mye irritasjon og hadde mye indre stress. Kroppen ville ha hvile, det ville ikke hjernen. Heldigvis avtok dette når jeg kom ned på 15.mg. I skrivende stund er jeg nede på 5.mg som er den laveste dosen. Jeg skal gå på 5.mg en stund.

Når jeg går på Prednisolon får jeg større appetitt, så blir jeg så sugen på kaker og godteri. Ikke bra når man går på kortison. Så jeg har lagt på meg litt, som regel forsvinner denne vekten når jeg slutter med Prednisolon. Jeg har mistet litt hår, det er vanlig når man går på kortison. Fjeset mitt er litt rundere enn vanlig, i tillegg til at huden i fjeset er rødere enn normalt hos meg. 

Medisinen påvirker ikke bare det ytre, men mye av det indre også. Jeg går på kalsiumpreparat Calcigran forte som er for å forebygge benskjørhet. Det er også bra å bevege seg mye når man bruker Prednisolon bl.a. for å få trent musklaturen. Jeg sliter med tørre hender spesielt nå som det er kjørligere ute. Nå har jeg noen små sår som bruker litt tid på å gro. Dette er også en bivirkning av Prednisolon.

Dette er essensen av min oktober. Jeg vil si det ble en bra måned med mange fine stunder, tiltross for Prednisolon. Heldigvis har jeg blitt bedre etter oppstarten av medisinen så egentlig burde jeg ikke klage for mye. Jeg er veldig spent på hvilken medisin jeg skal starte opp med over nyåret.

Prokrastinering

Jeg en typisk skippertaks-person som utsetter det jeg kan til siste liten, spesielt ting jeg ikke har lyst til å gjøre. Jeg husker tilbake til studietiden og innleveringsfrister. Til tross for det, gikk det bra. Kanskje jeg bare jobber bedre under press. Men det å skyve gjøremål forran meg, gjør meg bare urolig og stresset. Jeg blir gående å tenke på at jeg må få ting gjort og at jeg har dårlig tid. 

Jeg overtenker og analyserer ting. Det som må gjøres, ting jeg har gjort og ting som skjedde for flere år siden kan jeg gruble over. Så har jeg veldig med å krisemaksimere ting som KAN skje. Som regel går ting mye bedre enn det jeg tror. Det går bort mye energi på å tenke slik. Det er som å gå rundt grue seg for noe som aldri kommer til å skje. Det er en vond sirkel.

Her om dagen tok jeg meg selv i nakken og gjorde de tingene jeg hadde utsatt og gnagd mye på de siste dagene:

- Jeg tok den telefonen til en mann som skal komme å utføre service på varmepumpen. Det gikk  naturligvis helt fint, jeg er bare ikke så glad i å ta telefon til fremmede folk. Ikke liker jeg å ta telefonen når ukjente nummer ringer. 

- Jeg tok kontakt med en nettbutikk for å be om å få en returseddel for en pakke de feilsendte meg.

- Jeg fikk skjekket bankkontoen min, betalt noen regninger og ordnet med en annen konto. Jeg har litt anspent forhold til alt som handler om penger og økonomi, selv om jeg ikke har hatt problemer med det nevnte. 

Nå som det meste er gjort, kan jeg bare håpe at alt går som det skal. At service mannen kommer til avtalt tid og at jeg får den returseddelen fra netthandelen, som vi avtalte. Dette er ting jeg ikke kan kontrollere, så jeg må prøve å ikke tenke på det. Heller ta det som det kommer når tiden er der.

Det er godt å få ting gjort. Deilig å bare få alt avklart og gi slipp på bekymringene. Jeg burde gjøre dette oftere. Det lille ubehaget jeg føler ved å gjøre enkelte ting, er verdt den letthetsfølelsen og ikke minst mestringsfølelsen som kommer når jeg har fått det overstått. 

Tanker om selvfølelse,fremtiden og livet

Jeg har den siste tiden tenkt mye på dette med selvfølelse og det å tørre og være autentisk, men også det å tørre å kjenne på de følelsene man har. Det har jeg kjent mer på etter at jeg ble syk. Det føles ut som jeg må starte på nytt, jeg må finne ut hvem jeg er. Jeg må prøve å stake ut en ny vei i livet mitt, for den veien jeg først valgte skulle vise seg å ikke passe helsen min.

Når man ikke har en skole eller en jobb å gå til, hva gjør man da? Når jeg snakker med folk, innleder de ofte samtalen med "hva gjør du", "studerer eller jobber du?". Da kjenner jeg det river og sliter i meg. Jeg kjenner grunnmuren min gynger ustødig under meg. Skal jeg tørre å si det som det er og stå i det som måtte komme eller dra en liten løgn? Trenger folk og vite sannheten? Jeg tenker man får se an personene. En gang for ikke så lenge siden valgte jeg å fortelle sannheten til en kvinne jeg kom i prat med. Det føltes bra å være åpen og autentisk. Da tenkte jeg det kanskje det ikke er så farlig å si ting som de er? Hun reagerte ikke slik jeg forventet at hun ville reagere. Vi hadde samme synspunkt om saken - det er ikke noe jeg kan gjøre med situasjonen og min "jobb" er å bli frisk nok til å kunne gå ut i en jobb. Det er bare det at jeg ikke tørr å utrykke det til folk i frykt for å bli møtt med fordommer. For jeg vet det er mange fordommer mot oss som er under nav. 

Spesielt etter jeg havnet i nav systemet har jeg stilt spørsmål med meg selv. "Er jeg egentlig bra nok","er det nok å bare eksistere" eller verre, "du ER udugelig". Som det at jeg ble syk bare understrekte det jeg i tunge stunder kunne tenke om meg selv. Jeg vet at ikke noe av dette som jeg tenker, stemmer. Jeg har bare vært uheldig, slik som med mange andre omstendigheter i livet. Det er ikke alt man kan kontrollere. Det prøver jeg å tenke på når selvtvilen er der. Jeg er ikke sykdommen min,jeg har fremdeles de samme ressursene og samme kunnskapen, jeg må bare finne en jobb som tar hensyn til helsa og som samtidig lar meg utvikle mine potensialer. 

Jeg har for lengst innsett at jeg ikke har egenkjærlighet til meg selv, som igjen påvirker selvfølelsen min. Det mangler en viktig grunnstein i min grunnmur. Dårlig selvfølelse er det motsatte av å ha god selvfølelse. En ustødig grunnmur som bikker i alle retninger og som bare står stødig i det øyeblikket når noen bekrefter meg positivt, inntil det kommer en ny hump i veien som gjør muren ustødig. Det er en utrolig slitsom tilstand å være i. Mye unødvendig utrygghet, frykt og ustablilitet. Det er tragikomisk at man bare skal tillate seg føle seg bra med seg selv, kun når andre har bekreftet at du er bra. 

En viktig grunnstein i grunnmuren er egenkjærlighet. Egenkjærligheten beskytter oss, det er en indre styrke. Den hjelper oss å vokse opp og frem i livet. Med egenkjærlighet kan man bli den beste utgaven av seg selv. Mennesker som har egenkjærlighet, har en god selvfølelse. De har en styrke i seg selv til å gjøre det som skremmer de. De setter pris på seg selv og trenger ikke bekreftelse fra andre for å føle seg bra. De vet med seg selv at de er god nok som de er. De ser seg selv likeverdig med alle andre. Jeg tenker at de også har lettere for å plukke ut de rette vennene og tiltrekker mennesker som vil de vel. 

Mitt dårlige forhold til meg selv har gått som en rød tråd gjennom store deler av livet mitt. Det har også påvirket måten jeg forholder meg til andre og motsatt. Det har også påvirket valgene jeg har tatt i livet. Mye har vært basert på frykt - hva andre vil tenke og synes om meg om jeg mente eller gjorde noe annet. Jeg ville ikke skuffe eller at noen skulle bli sure. Jeg var redd for å si i fra og stå opp for meg selv i frykt for å miste folk, men også bli behandlet verre av de som mobbet. 

Jeg tror jeg etterhvert fikk svart belte i å undertykke følelsene mine. Det jeg aldri tenkte over den gang var at jeg mistet mer og mer kontakt med meg selv, hva jeg egentlig tenkte og følte om ting. Jeg ville bli likt av alle og endte opp med å misslike meg selv. Er man ikke glad i seg selv er det automatisk vanskelig for andre å bli det. Det er UMULIG å bli likt av alle man treffer på i livet, jeg har ikke likt alle jeg har møtt. Å ha et slikt mål i livet er ment til å feile. Kanskje det egentlig er bra å ha noen uvenner eller folk som ikke liker deg? For det må vel bety at du står for det du mener og lar deg ikke styre av andres meninger. 

Noe som jeg har vansker med i dag er å ha tillitt til andre mennesker,og det bunner ut i at jeg ikke har tillitt til meg selv. Jeg er veldig usikker på mine følelser, kanskje litt redd for å kjenne på følelsene som innebærer i å være i nær relasjon med andre. Jeg er nok også redd for andre mennskers følelser, derfor er det enklere å la være å innlede et nært forhold. Et tegn på at man har lav selvfølelse er at man ikke har nok styrke i seg selv til å stå i disse følelsene. Hadde jeg klart og åpne meg såpass for noen, hadde jeg kunne vokst mye på det. 

Det som burde bety noe i livet mitt er hva JEG tenker om MEG selv. Hva andre tenker er bare det inntrykket de har av meg, eller tanker de har gjort seg basert på det de vet om meg. Det er mye de ikke vet. Heldigvis er man ikke en refleksjon av andres tanker eller meninger. Men som det jeg opplever med å ha dårlig selvfølelse, kan det nok være lett å innbille seg at man er det.

Det vil alltid være noen mennesker som ikke setter pris på den du er, og de vil kanskje teste deg ut ved å behandle deg deretter. Har man god selvfølelse, tenker jeg man har lettere for å finne styrken til å sette grenser og kreve respekt av andre. Det er lettere å si i fra når man føler seg dårlig behandlet. Når man setter ord på det man føler, er det enklere for andre å vite hvordan de skal behandle deg. Man står støtt på grunnmuren - du lar deg ikke påvirke av det andre sier om eller til deg, du er trygg på hvem du er. Er folk ufine så sier det mer om de og ikke deg, og det har de med god selvfølelse forstått. Man skal ikke være i relasjon med andre på den andres nåde. 

Det som jeg ser ved mennesker som har en god selvfølelse er at de ikke er redd for å utrykke sine følelser. Føler de seg dårlig behandlet, kan de gi utrykk for det. Er de lei seg eller redd kan de fortelle det og de legger ikke skjul på tårene. Det vil jeg si er å være autentisk. Man er ekte for seg selv og andre medmennsker. Jeg ønsker å være et slikt menneske som viser utad hva som foregår inni meg. Jeg tror jeg ville fått det så mye bedre i livet og kankje ville jeg klare å knytte meg til nye mennesker og tørre å ta sjanser. Ikke la frykten styre meg slik som den gjør i dag.

Jeg tenkte at jeg ville ha dette som et mål for 2019..Men livet mitt er nå,så egentlig burde jeg starte i dag med å bli det menneske jeg ønsker å være. Det er ikke forsent å lære å elske seg selv. Jeg håper jeg gjorde meg forståelig med denne teksten..Iallefall er det godt å bare få et utløp for tankene.

“Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure. It is our light, not our darkness that most frightens us. We ask ourselves, Who am I to be brilliant, gorgeous, talented, fabulous? Actually, who are you not to be? You are a child of God. Your playing small does not serve the world. There is nothing enlightened about shrinking so that other people won't feel insecure around you. We are all meant to shine, as children do. We were born to make manifest the glory of God that is within us. It's not just in some of us; it's in everyone. And as we let our own light shine, we unconsciously give other people permission to do the same. As we are liberated from our own fear, our presence automatically liberates others.”

                                                                                                                                                - Marianne Williamson

God helg 💗