Fikk broren min med på en tur til Lenangsøyra fyr

Her om dagen fikk jeg broren min med meg på tur. Vi dro til Lenangsøyra, jeg ville vise ham hvordan det ser ut ved fyret som står ute på Sjøkallen (navnet på nesset). Det er absolutt verdt å ta en tur om man har mulighet. Det er på mange måter ganske likt som på Lenangsnesset. Personlig syns jeg det er finere her. Dette må være en av de fineste stedene jeg vet om, hvertfall i forhold til andre steder jeg har vært i Lyngen. Naturen er stort sett nydelig i seg selv, uansett hvor man er.

Det er i grunn nok å ta en tur hit i året, for da forsvinner ikke "magien" ved dette stedet. Da er det like fint og spennende å komme tilbake hvert år. 

Man kan gå lei av å gå de samme turene flere ganger på en sommer. Jeg går som regel flere turer til for eksempel, Lenangsnesset og Lyngstuva. Det er fint å gå og det er mye vakker natur, men nå har jeg vært der så mange ganger at jeg nesten har sett meg "blind" på omgivelsene. Man venner seg til et sted  etter et par turer.

Det er etter en lang vinter, jeg virkelig kjenner hvor hærlig det er å gå den første turen til et sted. Det er da jeg greier å se den virkelige skjønnheten i omgivelsene. Det er slags gjennsynsglede, en lykkerus over at vinteren er over og at jeg endelig skal tilbake, selv om jeg har gått den samme turen flere ganger før. En slags følelse av forventning og spenning. Det er den "magien" jeg snakker om. Den kan man vedlikeholde bare man ikke går de samme turene for ofte hvert år. La det gå litt tid mellom hver tur og heller gå til andre steder i mellomtiden.

Vi parkerte ved Strmannstøa og gikk ut til fyret den samme veien jeg gikk i fjor, så snudde vi ved Vengsteingård og gikk tilbake. Fikk plukket litt multer også, var mest kart men fornøyd med mengden jeg fant. Lurer på om det kan komme av den lange vinteren, at multen bruker lang tid på å modnes. På denne tiden i fjor var mesteparten moden.

Navigeringspunkt for fly under krigen. Det er godt bevart i forhold til det som er på Lenangsnesset. Her har de lagt stein slik at det synes bedre.

Her ligger skogslyngen tett på fjæra. Måtte lete litt rundt for å finne modne moltebær. Jeg kan bli helt hekta når jeg først begynner å plukke og da er det ikke bare å stoppe. Så R måtte vente sånn at jeg fikk plukket litt. Hadde jeg vært alene ville jeg brukt mer tid.

Fant litt over en håndfull.

Vengsteingård - her snudde vi. Hadde vi gått videre hadde vi endt opp i Ravika. Jeg gikk dit for å bli plukket opp i fjor. Tar ikke lang tid å gå fra Styrmannstøa til Ravik, det er en passe lang tur som jeg tror passer for de fleste.

Her ville jeg bodd. Ingen naboer eller bråk, annet enn bruset fra havet. Det går en vei fra Ravika til huset.

Etter å ha snudd ved Vengsteinsgård gikk vi i retning fyret. Her er det mange fine steinformasjoner, flere så store at man kan klatre på de.

Ved fyret. Det er så fint her! Vindfullt, stille og vakkert. Bare lyden av vinden og bruset fra sjøen. Til høyre i bildet kan man se bebyggelsen i Sør-Lenangen.

Skrive oss inn i boken. Dette ble min andre tur og min brors flørste tur.

Da vi kjørte gjennom Lenangsøyra la jeg merke til alle de flotte Geitramsene som stod langs veien. Enkelte plasser var det mindre enger med Geitrams. Vi stoppet for å ta bilde, det var så fint og fargesprakende. Jeg gikk nesten i et med Geitramsene, var iallfall like høy (lav), hadde bare fargen på jakka mi matchet hadde jeg glidd inn i mengden 😄

Noen flotte fjellturer før hverdagen kommer tilbake

I skrivende stund er jeg i Lenangen, har vært her i noen dager. Har stort sett bare kost meg ute i naturen, har være flere gode og varme dager. Fjellene er så tilgjengelig her, så har blitt flere fjellturer på meg de siste dagene. Alt i alt har mange sommerdager gått bort på turer i skog og på fjell. Veldig fornøyd med det. Vanligvis går jeg alene men i år har det vært litt annerldes, har  hatt noen turer i godt selskap. Håper på  flere utover sensommeren/høsten. Her er noen av turene fra de siste dagene.

Første fjelltur var opp Hæsafjellet (30.07). Det var i overkant varmt, i tillegg til mye innsekter. Ellers veldig flott å gå.

Ruten jeg gikk er den samme som i fjor. Turen startet ved Galtelva, denne gangen på rett side (høyre for elven). Det er realtivt lett å gå, man går gjennom skog til man kommer over tre grensen. Der i fra begynner man å komme opp i høyden. Man må klatre over noen større seiner før man er på toppen. Hæsafjellet er flatt og lett å gå på. Gikk hele fjellet på langs før jeg gikk ned ved Skarhollet og endte opp i Russelva.

Utsikt ned til Russelva. Man kan også se Nygårdstranda og Lenangsnesset som ligger på mot satt side. Helt bak ser man Reinøya, Karlsøy og Vannøya (med snø på fjelltoppene).

Dagen etter syklet jeg til Russelva, gikk vidre til Lyngstuva. 

 

 

 Gikk opp den lille toppen (99.5 moh.) man må rundt for å komme til fyret. Her ser man ned på fyret.

Den 02.08 fikk jeg endelig sett hva som ligger skjult bak fjellene jeg «alltid» har sett på fra Molund. Gikk opp til Lillegalten. Det har jeg hatt lyst til å gjøre en stund.

Var ikke på helt toppen av Lillegalten, kanskje blir det en annen gang. Men har endelig vært der! Jeg sier meg fornøyd. Lillegalten har to topper, den minste på 827 moh. Jeg var nærmest den største, som er 833 moh.

På bildet ser man Lillegalten mellom Hæsafjellet (venstre) og Lassofjellet (høyre).

Nesten oppe ved "platået" mellom Lillegalten og Storegalten. Akkurat i det jeg kom dit, blåste det en iskald vind. Det var 23 grader den dagen men måtte ha på buksen og jakken så lenge jeg var der oppe.

Storgalten, 1185 moh. høyt. Det var noen tøffinger som var på tur opp dit. Det er virkelig fint å se fjell (man alltid har sett fra kun en vinkel) fra nye vinkler! På vinteren trekker fjellet mange turister som kommer for å stå på ski ned fjellsiden på Storgalten.

Baksiden av Lillegalten. Gikk som nevnt ikke helt til toppen. Det er veldig skarpe steiner der, man hadde nok lett skadet seg om man hadde mistet ballansen. Steinene var liksom tørr og spiss.

Meg med Kalddalsvatnet bak. Storslått utsikt over Kalddalsvatnet, deler av Kalddalstinden, Kalddalen og Lille peppartinden (toppen til venstre i bildet). Helt bak ser man Vorterøya og Kågen. Jeg er så glad for å endelig ha fått sett det på ordentlig og ikke bare på kart. Lurer på om det går å gå ned til Kalddalsvatnet. Ser ikke ut som det er særlig bratt terreng nedover dit.

Vakkert! Det første jeg så når jeg kom opp.

Siste fjelltur ble opp til Rundfjellet. Utsikt fra Rundfjellnasen.

Ved den første varden.

Andre varden. Har ikke gått lengere enn til hit på mine tidligere turer.

Et nytt skue for meg. I følge kartet er det Bjørndalstindan, Vassdalsskardet og Raudtinden man kan se rett frem. Nydelig utsikt!

Så meg tilbake på strekningen jeg hadde lagt bak meg. Ganske flatt på toppen og enkelt å ta seg frem. Her er det trygt for de fleste å gå (så lenge en holder seg vekk fra kantene 😛). 

 

 

Det som var igjen av Rundfjellet som jeg hadde forran meg og som jeg ikke gikk. Her gikk jeg ned fra Rundfjellet og ned til Vassdalen. Var for sliten til å gå på de siste to toppene, så måtte jeg ha nok energi til å gå hjem igjen. Nå har jeg endelig sett hvor fjellet slutter, det virket så evig langt. Får ta siste biten av Rundfjellet senere.

 

Fikk den ideen at det ville være bedre å gå ned Vassdalen til der familiehytta våres ligger, så gå langs fjæra hjem. Angret når jeg hadde gått ett stykke ned Vassdalen. Det var helt ok å gå der, jeg ble bare plutselig veldig sliten. Hadde vært bedre å bare gå samme veien jeg kom.

 

Måtte ta meg over store steiner, myr, våt skog (hadde regnet dagen før) og krysse Vassdalselva to ganger (tok ikke fornuftige valg underveis). Fikk meg en overraskelse da jeg så den ene skoen ligge å duppe i vannet (som en annen liten båt).. For under den siste elv kryssingen så jeg ikke at det ligger en liten dam (godt skjult) i den retningen jeg valgte å slenge skoene. Alt dette for å komme ned til familiehytten. Det var slitsomt da energien var brukt opp, ellers ble turen kjempeflott. Så mye nytt og gjorde meg nye erfaringer.

 

Nede i Vassdalen. Litt av Rundfjellet til venstre. Gikk ned her, ned til familiehytten.

Utsikt ned mot hytta, sett fra Rundfjellet.

Kart (fra Finn.no) over strekningen jeg gikk (grovt sett). Var helt gåen når jeg kom hjem, glad og fornøyd for at jeg klarte å gjennomføre turen. Den blå prikken er der familiehytten vår ligger, den gule er Molund.

Kan konkludere med at jeg er veldig fornøyd med hvordan turene ble og at jeg endelig fikk utvidet horisontene litt mer. Elsker å utforske nye steder. Forhåpentligvis blir det flere nye oppdagelser i Lenangen neste sommer.

Vi har kommet til et stopp, det ligger ikke mer vei foran oss

Vi har gått på samme vei i flere år - Noen ganger på avstand, andre ganger tett. Noen ganger har vi tatt omveier som har ført oss fra hverandre, likevel har vi hatt hverandre i tanken og i hjertet til vi kom på samme vei igjen. Så fortsatte vi å gå veien sammen, som ingenting hadde kommet i veien for oss.

En gang var den tanken om å ikke være venner, helt utenkelig. Det kunne ikke gå ant, vi skulle jo være venner til vi ble gamle. Det var slik det føltes ut. Livet smilte til oss, vi hadde mange u-gåtte mil foran oss. Å gå sammen på livets vei har vært en opplevelse. Det har gitt meg store mengder med gleder, erfaringer og minner. Mye lærdom, på godt og vondt, slik som kommer med lange vennskap.

Ofte har jeg tenkt hvor heldig jeg var som hadde de som venner. De første årene av vennegjengen må ha vært noen av mine beste år. Da var det både fint og motiverende å gå på skolen, fordi jeg visste at de ville være der.

Men så gikk årene og livet skjer. Vi ble voksne og med det innrettet vi oss etter voksenlivet. Jobb, studier, flytting, andre venner og interesser. Tiden forandret oss. Det er ikke til å komme unna. Vi var ikke lenger de samme personene som da vi ble kjent, flere år tilbake i tid.

Vi var en gang et fint firkløver. Men ting føltes ikke - og ble ikke det samme etter jeg kom tilbake etter de årene i Levanger. Det var kun en (av de tre) som jeg hadde jevnlig kontakt med mens jeg studerte. Vi to var flinke med avtaler og treffes når jeg var i byen. Tydelig at jeg og de andre to ikke hadde den samme nære relasjonen, vi hadde nesten ingen kontakt på de årene jeg studerte.

Jeg hadde egentlig ikke noen interesse i å ta opp kontakten med de to som "forsvant". Men endte likevel opp med å gjøre det fordi hun jeg holdt kontakten med ønsket jeg skulle bli med når hun fant på ting med de andre to. Da tenkte jeg at de andre kanskje hadde gitt uttrykk for (til henne) at de ønsket å ta opp kontakten med meg. 

Har gått mange runder med meg selv. Hva feiler meg som ikke lenger orker å engasjere meg i  vennene mine? Det var egentlig ganske åpenbart. Likevel prøvde jeg å finne en logisk forklaring på det. Det kom så snikende, over tid. Har tenkt om vi bare holder kontakt fordi at det er noe vi "bestandig" har gjort? Prøver vi å holde liv i noe som ikke kan holdes liv i. Hvem er det som ikke vil slippe taket? Det er kun en av oss (ikke meg) som oftest tar initiativ til å treffes, kanskje med det håpet om at vi skal klare å holde det gående.

Ville ikke erkjenne det faktum at vi har blitt for ulike som mennesker og at jeg ikke lenger har noe interesse av å holde kontakten. Det er vondt å tenke på, og jeg føler meg så fæl som sier det. Jeg klarer bare ikke late som jeg er interessert, dessuten er det ikke rett gjort ovenfor for dem. Selv de beste relasjoner kan ha en utløpsdato.

For meg har vennskapene kommet til et stopp, det er ikke mer vei å gå på. Det eneste jeg kan gjøre nå er å se tilbake på det som har vært. Som vennegjeng har vi lagt bak oss mange mil - fantastiske fine år som jeg er evig takknemlig for å ha fått være en del av. Kanskje jeg finner veien tilbake til noen av dem etter hvert. At dette bare er en veldig stor og omfattende omvei? Ikke godt å si, tiden vil vise. 

Noen opplevelser den siste tiden

En liten stund har gått siden Lofotturen, jeg har vært i byen siden hjemkomsten. Juli har så langt vært fin, med gode dager og flotte turopplevelser. Har hatt planer om å gå til Holt, som er et område på Tromsøya, som jeg ikke har utforsket i noen større grad før nå. Den siste uken har jeg gått dit to ganger. Holt ligger nedfor Elverhøy, er heller ikke langt fra Fagereng. Her er det fremdeles en del urørt natur, kanskje den plassen på øya hvor det er minst bebyggelse. Det er virkelig fint å gå i lysløypen og skogen der.

På bildet ser man hageparsellene. Mange har sine private kjøkkenhager her, mamma har en parsell som hun ofte steller med. Et fint alternativ om man ikke har egen hage.

Skal ikke mye til for å gjøre en dag fullkommen for meg. Bare gå ut i skogen eller i fjæra, med f.eks. en bok og en kurv jordbær. Leser på "Inn i villmarken" den norske versonen av Jon Krakauer sin "Into the wild". Så langt syns jeg boken er bra, det eventyrlige livet Christoffer McCandless levde de siste årene av livet sitt, er inspirerende. Måten han døde på var tragisk.

Har også begynt å lese Ingvar Ambjørnsen sin bok serie om "Elling". Låner bøkene på biblioteket og skal begynne på den tredje av fem bøker etter neste bibliotek tur. Er fremdeles ganske fersk når det kommer til å lese bøker. Jeg kom inn i det når jeg tok meg tid til det, syns det er en fin måte å koble av på.

Lå i nettingen som man kan finne i granskogen, på øversiden av Holt parsellene. Flott å ligge her i stillhet, lytte og bare se opp mot busketoppene og himmelen. Denne dagen var det mye mygg så ble ikke så lenge som første gangen.

Fagereng fjæra 💚 Det har grodd godt siden juni.

Fant ut at dette er en Fløyelsringvinge.

Har blitt to turer opp Sherpatrappa, gikk videre opp til Fløya på den siste turen. Vi var flere som gikk så det ble to kjempeflotte turer. Nesten så jeg må innrømme at en tur kan bli betraktelig bedre i godt selskap, selv om jeg elsker å gå alene. Kommer nok veldig an på hvem man går sammen med. De fleste av oss kjente ikke hverandre fra før, likevel føltes det naturlig og avslappende å snakke sammen.

Jeg har forbedret meg betraktelig når det kommer til det sosiale. Har ikke lenger den følelsen av ubehag når det kommer til å snakke med fremmende og bli med på arrengement der jeg ikke kjenner noen. Har så langt positive erfaringer med det, det er mange bra folk der ute. Man får mye sosial trening i å treffe ukjente folk, noe som kjennes bra for meg.

Sommerdagene går fort unna, først kommende søndag blir kveldene her i Nord gradvis mørkere. Vi har hatt regnvær de siste dagene, har nesten vært tussmørke ute på grunn av gråværet. Da har det vært hyggelig med levende lys inne. Været skal bli bedre mot helgen, må tenke ut hvordan jeg vil bruke de fine dagene. Det må bli en tur iallfall, kanskje Krokvatnet i Kroken?

Høsten blir annerledes, ikke minst spennede, jeg har kommet inn på universitetet i Tromsø. Håper studiet er det riktige for meg og at jeg vil trives med de andre studentene. Av erfaring vet jeg at et studie ikke alltid blir slik som man hadde trodd, på godt og vondt. Da jeg studerte barnehagelærer var det mange som sluttet, de fleste etter få uker. Så det er fort gjort å angre på studievalget. Man kan sitte med et inntrykk etter å ha lest studiebeskrivelsene, men det kan være noe helt annet å gjennomføre det.

Det er fremdeles noen uker til før studiestart. Skal i mellomtiden nyte sommerdagene.

Svolvær tur med familien

Den første uken i juli var familien og jeg i Svolvær, Lofoten. Tror det må være minst 15 år siden siste "ordentlige" familietur der familien nesten er fulltallig. Den eldste broren min og hans familie var ikke med. Vi bodde i en større enebolig som vi leide under hele oppholdet. Huset var hjemmekoselig og vi fant roen der. Litt rart å bo i en annens families private hjem. Det ble iallfall en uke med mange fine opplevelser.

Henningsvær er et sjarmerende lite tettsted med koselige gater og lokale butikker. Ligger bare en liten kjøretur fra Svolvær.

Det er så fint med farger! Nå til dags har nesten "alle" malt husene sine i ulike nyanser hvitt eller  grått.

Sandvika fjord og sjøhus ligger i Kabelvåg, har mange gamle sommerminner fra denne plassen. Familien var her sist i 2004 med campingvogn. Tanten og onkelen min med barn var også med. Det har nesten ikke forandet seg siden den gang.

En dag var vi på Rørvikstranden, hovedsakelig for å bade. Det var ganske kaldt så det ble bare en liten dukkert på meg. Barna var tøffere og holdt ut lenger. Det er et fint vann nedfor huset vi leide, der badet barna oftere.

Svinøya - her tørkes det tonnevis med fiskehoder. Det luktet! Det var nesten litt spektakulært å se så mange fiskehesjer med fiskehoder. Finnes ikke noe lignende i Tromsø. Ute på moloen kan man se statuen av fiskarkona som står ut i sjøen.

Maria og jeg gikk opp til Djevelporten. Det var litt av en opplevelse! Alle som besøker Svolvær og som har mulighet burde ta turen opp til Djevelporten. Her har man en nydelig utsikt over Svolvær. Var ikke så tungt å gå opp (som jeg hadde trodd). Sherpatrappa går et godt stykke opp i fjellet, som gjør det enklere å ta seg opp. 

Mens man går opp får man et godt syn av den berømte Svolværgeita. Det var folk som klatret og hoppet mellom hornene dens. Dette er nok bare for de spesielt interesserte med mye erfaring når det kommer til fjellklatring.

Man trenger ikke gå langt opp for å få en fin utsikt.

Meg og Maria.

Mange gikk opp til Djevelporten og Fløya denne dagen. Djevelporten ligger like ved der folkene står/sitter oppe på toppen. Litt kø var det for de som ville utfordre skjebnen (eller leke med livet), å sette seg på steinblokken som ligger mellom fjellene, som da er selveste Djevelporten. 

Turte ikke sette meg på den steinblokken som nærmest henger i løse luften. Maria var den tøffe av oss som turte. Hadde jeg ikke hatt så vanvittig høydeskrekk, hadde jeg kanskje fått det til.

Foreldrene mine.

Lofotr - Viking museet på Borg.

Uno spilling på gang.

Det fine huset vi bodde i. Det var landlig og avskjermet til, likevel så sentralt.