Tid for å senke skuldrene

Torsdag hadde jeg min siste eksamen for høst semestret. Det var en skoleeksamen, gjort om til hjemmeeksamen på grunn av covid-19. Det ble til at jeg bare fikk gjennomført to av tre eksamener. Ting gikk ikke som planlagt med den ene eksamen, ble nødt til å utsette eksamen i digitale medier. Ble syk like etter innleveringen av første eksamen og rett før andre eksamen. Sankket med koronasenteret og dagen etter kom det to stk. hjem til meg for å gjennomføre koronatest. Det gikk raskt og enkelt for seg, gjorde ikke vondt bare litt ekkelt når pinnen ble ført inn i nesen. Heldigvis var testen negativ.

Nå vet jeg ikke hva det blir til når det kommer til eksamen, om jeg får det utsatt eller ikke. I følge sidene til UiT kan man denne høsten sende egenmelding, frem for å sende legeerklæring. Må høre med universitet til uken, trenger den forsikringen om at det ordner seg. Skulle egentlig gjort det tidligere, men men. Kan etter denne eksamensperioden konkuldere med at skoleeksamen er å foretrekke fremfor hjemmeeksamen, for vi fikk mindre tid på hjemmeeksamenene siden vi hadde tilgang til pensum. 4-5 timer går ufattelig fort!

Denne høsten gikk utrolig fort, så fort at jeg har vanskelig for å huske alt som er gjort. Oktober og november føles ut som en grå masse bestående av å skrive på arbeidskrav, lese pensum for å så forberede eksamen. Leverte sju arbeidskrav og fikk den siste godkjent fire dager før første eksamen, som nå snart er en måned siden. Føler at dette semesteret ikke har vært mitt beste, det var tøft å bli studient igjen. Har følt på mye stress og ofte vært føleseladdet gjennom oktober og november, på grunn av arbeidsmengde, innleveringsfrister og ikke for å snakke om eksamen i seg selv. Eksamen er  synonymt med stress og nerver.  

Til tross for alt stresset, nervene og følelsene, var det noen lysglimt i hverdagen. De små lysglimtene fungerer som resiliens mot det negative, en motsandskraft som får meg til å orke å fortsette. Det er de små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve, på en annen side må man kjenne på motgangen for å sette pris på det gode. Et slikt lysglimt var da C og jeg gikk tur rundt Prestvannet i oktober. Det var en en nydelig høstdag med klar himmel og sol. Vi satt en stund med vannet å drakk kaffe og pratet. C hadde bursdagsgave med til meg. Det satte jeg stor pris på. Setter pris på den tiden vi tilbringer sammen.

Nå har jeg endelig juleferie og den skal nytes. Den skal kun brukes til det som jeg har glede av gjøre, skal prøve å tenke minst mulig på studiet. Tror jeg kan senke skuldrene når jeg har fått vite karakterene, de skal komme medio desember. Om det ikke skulle gå bra, håper jeg på å kunne nyte adventen og julen fordet. Trenger den pausen, det er en påkjenning for kropp og sinn å stresse over lengere tid.

Første feriedagen gikk jeg blant annet til gamle Alfheim svømmehall. Her i fra har jeg mange gode barndomsminner. Basengdriften ble avviklet i sommer og det har stått tomt siden, derfor er det så fint at bygget nå er pyntet opp så fint med et hjerte. De banker så fint ut mot Tromsø byen, man kan se det banke fra fastlandet. 

Bringte frem minner fra da jeg bodde i Senjavegen, som ikke ligger langt unna Alfheim. Jeg måtte passere svømmehallen for å komme ned til gammeljobben min. Det er alt tre år siden jeg sluttet i  jobben og flyttet fra Senjavegen. Tiden går skremmede fort.

Deretter gikk jeg videre mot Sydspissen, skulle se om jeg fant julehuset. Fant det heldigvis, det er ordentlig fint og kommer til å bli finere når snøen får lagt seg.

Livstegn

Tiden går fort unna og jeg klarer ikke henge med, hvertfall ikke her på bloggen. Sommeren har forlengst passert og snart er høsten på hell. En del ting har skjedd siden sist.

Studerer på universitetet i Tromsø og har vært der i snart to måneder. Det har gått slag i slag med undervisning og arbeidskrav. Har levert to arbeidskrav og fått de godkjent. Det siste arbeidskravet slet jeg en del med siden det var en del matematikk. Har strevd med matematikk hele livet. Har flere arbeidskrav som skal skrives og bli godkjent før eksamen i november/desember. Det er faktisk bare litt over en måned til første eksamen. Fem uker er ingenting.

Kjente jeg var litt rusten siden det har gått noen år siden forrige studie. Det var tungt å komme i gang med skrivingen og lesingen. Trenger å få mer struktur over det som skal leses og forstås til eksamenene. Litt stresset der, går på et teoretisk tungt studie med mye pensum. Det er noe annet enn barnehagelærer studiet som var mer praktisk. 

Var på tur den dagen jeg hadde skaffet en, av flere, pensumbøker i digitale medier. Satt meg ned å bladde kjapt gjennom den før jeg vandret videre og fant disse to firkløverene. Tenkte (etter å ha sett innholdet i boken om digital representasjon) at jeg virkelig kunne trenge all hell og lykke om jeg skulle ha noen sjans for å komme meg i gjennom emnet. Dette var helt i starten av semestret og så langt har det gått bra. Håper det fortsetter sånn!

Selv om meste parten av tiden og energien har gått på studiet, har jeg gjort mye annet fint. Hadde en etterlengtet tur opp til Kjølen (790 moh). Turen var lang, men det var verdt det. Har sett kjølen på avstand så og si hele livet, så det var på høy tid å ta en tur dit. Gikk fra Kvaløysletta, det gikk en godt merket sti hele veien frem. Den korteste ruten går fra Finnvikdalen.

Utsiken fra Kjølen ned mot Tromsøya og fastlandet. Føles bra å endelig ha vært der!

 Rakk akkurat solen før den gikk ned bak fjellene.

Kjølen omgitt av små varder.

Det ble noen bærturer. Fant blåbær og multebær. Plukket mye i skogen like ved der jeg bor, på Tomasjord og ved Kvaløysletta dam.

Noen flotte turer ut i naturen og på kafe, i godt selskap, har det også blitt.

Chai latte er min "go to" på kafe.

Skulle ønske jeg kunne bli flinkere til å ta meg tid til å lese annet enn pensum. Kom over denne lille bokkiosken som var installert i den gamle telefonkiosken i Tromsdalen. Konseptet er at man skal gi en bok og ta en bok. «Kunsten å høre hjerteslag» så interessant ut. Tok den, i bytte mot en islandsk krimbok jeg aldri fikk lest.

Den 25.09 fylte jeg 31 år. Dagen ble markert i stillhet. Ønsket å ta det rolig etter flere dager med stress relatert til det seneste arbeidskravet, Bestilte en bedre middag på døren og spiste kake. Dagen etter besøkte jeg mamma og broren min. Fikk noen fine bursdagsgaver. Så selv om det ikke ble gjort noe større ut av bursdagen, er jeg fornøyd. Av og til er det enkle ofte det beste.

Siste dagene av september klarnet det opp, etter en måned med konstant regn. Når det endelig er godvær så må det nytes. 

Bestemte meg for å gå opp Nordfjellet. Har vært der en par ganger, men hadde ikke vært helt på toppen (626 moh) eller gått fjellet på langs, så dette var planen for dagen. 

Fantastisk flott å gå i fargesprakende natur.

På toppen av fjellet var det tele i bakken, is og puddersnø. Måtte gå varsomt, for det skulle lite til for å gli. Her ser man utsiken fra toppen. Like nedfor ligger Kroken alpinpark, gikk ned her.

Puddersnø og is.

Man får god utsikt over Kroken, fra Kroken - løypa. Nå har jeg endelig vært der og ikke bare sett det på avstand. Fikk også testet ut fitbiten, bursdagsgaven fra broren min.

For en herlig og frisk tur! Fin avslutning på september.

Fikk broren min med på en tur til Lenangsøyra fyr

Her om dagen fikk jeg broren min med meg på tur. Vi dro til Lenangsøyra, jeg ville vise ham hvordan det ser ut ved fyret som står ute på Sjøkallen (navnet på nesset). Det er absolutt verdt å ta en tur om man har mulighet. Det er på mange måter ganske likt som på Lenangsnesset. Personlig syns jeg det er finere her. Dette må være en av de fineste stedene jeg vet om, hvertfall i forhold til andre steder jeg har vært i Lyngen. Naturen er stort sett nydelig i seg selv, uansett hvor man er.

Det er i grunn nok å ta en tur hit i året, for da forsvinner ikke "magien" ved dette stedet. Da er det like fint og spennende å komme tilbake hvert år. 

Man kan gå lei av å gå de samme turene flere ganger på en sommer. Jeg går som regel flere turer til for eksempel, Lenangsnesset og Lyngstuva. Det er fint å gå og det er mye vakker natur, men nå har jeg vært der så mange ganger at jeg nesten har sett meg "blind" på omgivelsene. Man venner seg til et sted  etter et par turer.

Det er etter en lang vinter, jeg virkelig kjenner hvor hærlig det er å gå den første turen til et sted. Det er da jeg greier å se den virkelige skjønnheten i omgivelsene. Det er slags gjennsynsglede, en lykkerus over at vinteren er over og at jeg endelig skal tilbake, selv om jeg har gått den samme turen flere ganger før. En slags følelse av forventning og spenning. Det er den "magien" jeg snakker om. Den kan man vedlikeholde bare man ikke går de samme turene for ofte hvert år. La det gå litt tid mellom hver tur og heller gå til andre steder i mellomtiden.

Vi parkerte ved Strmannstøa og gikk ut til fyret den samme veien jeg gikk i fjor, så snudde vi ved Vengsteingård og gikk tilbake. Fikk plukket litt multer også, var mest kart men fornøyd med mengden jeg fant. Lurer på om det kan komme av den lange vinteren, at multen bruker lang tid på å modnes. På denne tiden i fjor var mesteparten moden.

Navigeringspunkt for fly under krigen. Det er godt bevart i forhold til det som er på Lenangsnesset. Her har de lagt stein slik at det synes bedre.

Her ligger skogslyngen tett på fjæra. Måtte lete litt rundt for å finne modne moltebær. Jeg kan bli helt hekta når jeg først begynner å plukke og da er det ikke bare å stoppe. Så R måtte vente sånn at jeg fikk plukket litt. Hadde jeg vært alene ville jeg brukt mer tid.

Fant litt over en håndfull.

Vengsteingård - her snudde vi. Hadde vi gått videre hadde vi endt opp i Ravika. Jeg gikk dit for å bli plukket opp i fjor. Tar ikke lang tid å gå fra Styrmannstøa til Ravik, det er en passe lang tur som jeg tror passer for de fleste.

Her ville jeg bodd. Ingen naboer eller bråk, annet enn bruset fra havet. Det går en vei fra Ravika til huset.

Etter å ha snudd ved Vengsteinsgård gikk vi i retning fyret. Her er det mange fine steinformasjoner, flere så store at man kan klatre på de.

Ved fyret. Det er så fint her! Vindfullt, stille og vakkert. Bare lyden av vinden og bruset fra sjøen. Til høyre i bildet kan man se bebyggelsen i Sør-Lenangen.

Skrive oss inn i boken. Dette ble min andre tur og min brors flørste tur.

Da vi kjørte gjennom Lenangsøyra la jeg merke til alle de flotte Geitramsene som stod langs veien. Enkelte plasser var det mindre enger med Geitrams. Vi stoppet for å ta bilde, det var så fint og fargesprakende. Jeg gikk nesten i et med Geitramsene, var iallfall like høy (lav), hadde bare fargen på jakka mi matchet hadde jeg glidd inn i mengden 😄

Noen flotte fjellturer før hverdagen kommer tilbake

I skrivende stund er jeg i Lenangen, har vært her i noen dager. Har stort sett bare kost meg ute i naturen, har være flere gode og varme dager. Fjellene er så tilgjengelig her, så har blitt flere fjellturer på meg de siste dagene. Alt i alt har mange sommerdager gått bort på turer i skog og på fjell. Veldig fornøyd med det. Vanligvis går jeg alene men i år har det vært litt annerldes, har  hatt noen turer i godt selskap. Håper på  flere utover sensommeren/høsten. Her er noen av turene fra de siste dagene.

Første fjelltur var opp Hæsafjellet (30.07). Det var i overkant varmt, i tillegg til mye innsekter. Ellers veldig flott å gå.

Ruten jeg gikk er den samme som i fjor. Turen startet ved Galtelva, denne gangen på rett side (høyre for elven). Det er realtivt lett å gå, man går gjennom skog til man kommer over tre grensen. Der i fra begynner man å komme opp i høyden. Man må klatre over noen større seiner før man er på toppen. Hæsafjellet er flatt og lett å gå på. Gikk hele fjellet på langs før jeg gikk ned ved Skarhollet og endte opp i Russelva.

Utsikt ned til Russelva. Man kan også se Nygårdstranda og Lenangsnesset som ligger på mot satt side. Helt bak ser man Reinøya, Karlsøy og Vannøya (med snø på fjelltoppene).

Dagen etter syklet jeg til Russelva, gikk vidre til Lyngstuva. 

 

 

 Gikk opp den lille toppen (99.5 moh.) man må rundt for å komme til fyret. Her ser man ned på fyret.

Den 02.08 fikk jeg endelig sett hva som ligger skjult bak fjellene jeg «alltid» har sett på fra Molund. Gikk opp til Lillegalten. Det har jeg hatt lyst til å gjøre en stund.

Var ikke på helt toppen av Lillegalten, kanskje blir det en annen gang. Men har endelig vært der! Jeg sier meg fornøyd. Lillegalten har to topper, den minste på 827 moh. Jeg var nærmest den største, som er 833 moh.

På bildet ser man Lillegalten mellom Hæsafjellet (venstre) og Lassofjellet (høyre).

Nesten oppe ved "platået" mellom Lillegalten og Storegalten. Akkurat i det jeg kom dit, blåste det en iskald vind. Det var 23 grader den dagen men måtte ha på buksen og jakken så lenge jeg var der oppe.

Storgalten, 1185 moh. høyt. Det var noen tøffinger som var på tur opp dit. Det er virkelig fint å se fjell (man alltid har sett fra kun en vinkel) fra nye vinkler! På vinteren trekker fjellet mange turister som kommer for å stå på ski ned fjellsiden på Storgalten.

Baksiden av Lillegalten. Gikk som nevnt ikke helt til toppen. Det er veldig skarpe steiner der, man hadde nok lett skadet seg om man hadde mistet ballansen. Steinene var liksom tørr og spiss.

Meg med Kalddalsvatnet bak. Storslått utsikt over Kalddalsvatnet, deler av Kalddalstinden, Kalddalen og Lille peppartinden (toppen til venstre i bildet). Helt bak ser man Vorterøya og Kågen. Jeg er så glad for å endelig ha fått sett det på ordentlig og ikke bare på kart. Lurer på om det går å gå ned til Kalddalsvatnet. Ser ikke ut som det er særlig bratt terreng nedover dit.

Vakkert! Det første jeg så når jeg kom opp.

Siste fjelltur ble opp til Rundfjellet. Utsikt fra Rundfjellnasen.

Ved den første varden.

Andre varden. Har ikke gått lengere enn til hit på mine tidligere turer.

Et nytt skue for meg. I følge kartet er det Bjørndalstindan, Vassdalsskardet og Raudtinden man kan se rett frem. Nydelig utsikt!

Så meg tilbake på strekningen jeg hadde lagt bak meg. Ganske flatt på toppen og enkelt å ta seg frem. Her er det trygt for de fleste å gå (så lenge en holder seg vekk fra kantene 😛). 

 

 

Det som var igjen av Rundfjellet som jeg hadde forran meg og som jeg ikke gikk. Her gikk jeg ned fra Rundfjellet og ned til Vassdalen. Var for sliten til å gå på de siste to toppene, så måtte jeg ha nok energi til å gå hjem igjen. Nå har jeg endelig sett hvor fjellet slutter, det virket så evig langt. Får ta siste biten av Rundfjellet senere.

 

Fikk den ideen at det ville være bedre å gå ned Vassdalen til der familiehytta våres ligger, så gå langs fjæra hjem. Angret når jeg hadde gått ett stykke ned Vassdalen. Det var helt ok å gå der, jeg ble bare plutselig veldig sliten. Hadde vært bedre å bare gå samme veien jeg kom.

 

Måtte ta meg over store steiner, myr, våt skog (hadde regnet dagen før) og krysse Vassdalselva to ganger (tok ikke fornuftige valg underveis). Fikk meg en overraskelse da jeg så den ene skoen ligge å duppe i vannet (som en annen liten båt).. For under den siste elv kryssingen så jeg ikke at det ligger en liten dam (godt skjult) i den retningen jeg valgte å slenge skoene. Alt dette for å komme ned til familiehytten. Det var slitsomt da energien var brukt opp, ellers ble turen kjempeflott. Så mye nytt og gjorde meg nye erfaringer.

 

Nede i Vassdalen. Litt av Rundfjellet til venstre. Gikk ned her, ned til familiehytten.

Utsikt ned mot hytta, sett fra Rundfjellet.

Kart (fra Finn.no) over strekningen jeg gikk (grovt sett). Var helt gåen når jeg kom hjem, glad og fornøyd for at jeg klarte å gjennomføre turen. Den blå prikken er der familiehytten vår ligger, den gule er Molund.

Kan konkludere med at jeg er veldig fornøyd med hvordan turene ble og at jeg endelig fikk utvidet horisontene litt mer. Elsker å utforske nye steder. Forhåpentligvis blir det flere nye oppdagelser i Lenangen neste sommer.