Mitt stille sinn

Tiden går (alt for fort), det skal være sikkert og visst!

Er en liten stund siden jeg la igjen noen ord her...og ting har skjedd. Vi har så vidt kommet oss gjennom covid-19 pandemien (med mindre det blir flere mutasjoner) og nå er det meste av restriksjoner opphevet. Som betyr at hverdagen sakte men sikkert kan bli noe tilnærmende lik den normalen vi mistet i 2020, når landet stengte ned.  Likevel vil ikke alt bli som det en gang var.

Som vi alle vet er det krig i Europa. Noe som er ganske tungt å sitte her å følge med på, prøver å unngå å se for mye på nyhetene, situasjonen gjør meg oppgitt og bekymret. Jeg kan bare ane hvordan det må føles for dem som nå flykter fra Ukraina, og de som har familie, slekt eller venner i Ukraina.  Det er så fælt og hjerteskjærende å se de videoene og bildene som vises i media. Uskyldige barn og voksne som drepes, ødeleggelser. Jeg kan ikke sette meg ordentlig inni det, tenker man må ha opplevd lignende for å virkelig kunne forstå.

Samtidig er det forferdelig og ikke minst skremmende å vite at EN mann begår en sånn enorm forbrytelse, og det på vegne av et helt land med millioner av mennesker. Så er det så trasig å lese om barn og voksne som hetses og mobbes fordi de er Russiske, som at de liksom har skylden for at det er krig.

Å skulle legge ut poster av hverdagsglimt og små gleder i hverdagen føles ikke riktig i en tid som dette. På en annen side er det kanskje nå det er viktig å fokusere på det som er fint og positivt, sånn at det mørke og tunge ikke tar helt overhånd.