Blåisvatnet

Tidligere i sommer mens jeg var i Nord - Lenangen for å besøke pappa og slekten, tok broren min og jeg oss en etterlengtet tur til Blåisvatnet. Vannet ligger i Sørlenangsbotn. Det har blitt noen forandringer siden siste tur jeg hadde i 2019. Nå er det godt med parkeringsplasser og en kiosk like ved. Det er også strødd furuflis på stien for å forebygge slitasje på skogen, noe jeg syns er bra. 

Vannet har blitt en populært turmål de siste årene, noe jeg kan forstå, naturen her er vakker. Det er relativt enkelt å ta seg frem, flatt terreng med noen få lette motbakker.  Stien er godt merket så det skal godt gjøres å gå feil. Dette er en tur de fleste kan ta og som ikke er tidkrevende, ca. to og en halv time begge veiene. 

Den siste biten til Blåisvatnet er ekstra steinete.

Det var ordentlig varmt og fint, mange folk var det også. 

Vi ble sittende en stund for å beundre blåfargen. Fargene på bildene kommer ikke til sin fulle rett, de er mer intens i virkeligheten. Fargen kommer av at smeltevannet fra Lenangsbreen har stiltpartikler i seg, den ligger rett bak meg. Anbefaler alle å ta en tur hit.

Ambivalent/kaos/for mye å tenke på

Har snudd døgnet, så hvorfor ikke skrive litt.. Kjenner at jeg trenger å sette ord på de tankene som svirrer og som kanskje er en årsak til manglende lyst til å sove. 

Når hverdagen og rutinene stopper opp, som de gjør når man har ferie, får man plutselig mye tid. Det gjelder iallfall meg, som ikke har den største sosiale kretsen. Det kjennes ekstra godt når jeg ikke har andre ting å bruke tiden på, som eksempelvis studiet. Men jeg har også kjent mye på det ellers i året også, da mye av undervisningen har foregått på Zoom. Man får ikke den samme tilknytningen til andre medstudenter når man ikke treffes så ofte i virkeligheten. 

Føler at jeg står ved et veiskille når det kommer til noen mennesker i livet mitt. De vennene som jeg en gang anså som mine nærmeste og beste venner, er ikke lenger riktig for meg. Slik har det også blitt med enkelte andre relasjoner også, de resonnerer ikke med meg lenger. Det skjedde så gradvis at jeg til å begynne med ikke merket det, så ble det bare tydeligere etter som tiden gikk. Alle forandrer seg hele tiden og da kommer det som regel et punkt der man har blitt for ulik. 

Vennskapene står på stedet hvil og holder meg tilbake i en tid som for lengst har passert.  Føler at det ikke er plass til hele meg, må skjule sider av meg selv for å passe inn. Vokte mine ord og jatte med selv om jeg kan være uenig i noe. Det er vennskap der konfliktskyheten er høy.  Kunne fint leve med det før, bare for å passe inn. Men nå fungerer det bare ikke, jeg ønsker å ha mennesker rundt som er komfortabel med oppriktighet, på godt og vondt. 

Hadde et vennskap, som ble til på grunn av den omstendigheten at vi er i slekt og ofte omgikk hverandre  i barndommen. Etter som vi ble større ble ulikhetene større, for å ikke snakke om maktforholdet. Jeg svelget mange kameler og tolererte alt for mye dårlig behandling. Etter hvert som jeg fikk et bedre selvbilde og lærte hvor grensene mine gikk, var det ikke til å stikke under stol at relasjonen var giftig. 

I voksen alder gjorde jeg det enkelt - sluttet å opprettholde kontakt. Orker ikke omgås folk som behandler meg dårlig, såpass med selvrespekt har jeg fått med årene. Hadde jeg måtte omgått personen nå, hadde jeg sagt i fra hva jeg synes om oppførselen. Man kan vel si at å bryte kontakten uten å si noe gjør meg konfliktsky. Men hadde jeg gjort noe mer ut av det, hadde det nok bare blitt spetakkel og den kampen orker jeg ikke å ta.

Nå som jeg har gitt slipp på mye av det gamle, ønsker jeg nye mennesker i livet. Det er her problemene starter. Hvordan stifte nye bekjentskap/vennskap når jeg nesten ikke omgås folk? Det er ikke det at jeg har problemer med å forholde meg til andre,  er utrolig hyggelig når jeg først kommer meg ut og treffer folk som for eksempel bålturene jeg har vært med på nå i vinter. Likevel er det så vanskelig for meg å komme i kontakt med folk, ikke minst holde på de kontaktene. Så er jeg helt håpløs på å ta initiativ og får man ikke det til, kommer ikke snøballen til å rulle fremover. Har den dumme tanken at jeg ikke vil være i veien eller ta for mye plass. På en annen side tenker jeg de fleste ville sette pris på å bli spurt, på lik linje som at jeg liker at andre viser interesse for meg.

Virker som folk rundt min alder har nok med sitt, de fleste har stiftet familie og er travelt opptatt med det. Det er liksom bare jeg som sitter på sidelinjen og er evig singel, mens jeg ser andre etablerer seg selv. De har på et vis fått til livet, noe ikke jeg i en alder av 31 enda har klart. Selvfølgelig vet jeg at det er flere i samme båt som meg, de er bare ikke så lett å få øye på. Kanskje fordi dem, som meg som oftest sitter hjemme eller går rundt for seg selv og derfor ikke trekker særlig oppmerksomhet.  

Her om dagen fant jeg et brev, et brev som hver og en elev i klasse 8F skulle skrive til seg selv. Det fikk vi tilbake fra læreren i 10-klasse. Der hadde jeg skrevet ned flere råd for fremtiden min, bl.a. å ikke ta i mot stoff og drikke for mye alkohol. Det var vist det som bekymret meg mest som 13 åring. De tingene jeg skrev jeg måtte passe meg sånn for, har aldri vært et problem for meg. Lite ante jeg om økonomiske bekymringer, mangelen på gode vennskap/meningsfulle relasjoner, den følelsen av å være alene i meg selv. Den biologiske klokken, at tiden går i fra meg. Hva ville 13 år gamle meg ha syntes om nåtidens meg? 

Som barn og ungdom er man et helt annet menneske, enn som voksen. Slik føles det ut for meg iallfall, hadde vært rart om man etter nesten 20 år ikke forandret seg. Det sies at man er i forandring hele tiden, litt for hver dag.

Har bodd alene hele mitt voksne liv og kanskje har det gått så langt at jeg ikke vil fungere i et samboerskap. Kanskje har jeg blitt for sær. Skulle ønske jeg var ekstrovert fremfor introvert. Da hadde jeg sikkert vært mer søken mot det sosiale, hadde nok heller ikke blitt så fort overstimulert. Jeg setter alenetiden min høyt, trives veldig godt i mitt eget selskap. Men det har blitt for mye av den alenetiden. Samtidig er det utrolig godt å komme hjem til en stille leilighet etter å ha vært sosial i noen timer. Da trenger jeg den roen for å hente meg inn igjen. Life as an introvert. 

Har et ambivalent forhold til det å være sosial. Jeg liker det naturligvis, jeg trenger det sårt. Men samtidig liker jeg å være alene, trenger den alenetiden. Må finne en sunn balanse, men det er lettere sagt enn gjort.

At Corona begynte å herje og vi måtte isolere oss, har ikke hatt så mye å si for meg. Jeg tilbringer uansett mesteparten av tiden for meg selv. Skulle jeg beskrive hvordan livet mitt tidvis kan oppleves, med et soundtrack, er låten av De Lillos Hjernen er alene  en fulltreffer.

Så må jeg legge til at livet også har mye bra å by på og at de fleste dagene er gode tiltross for litt for mye alenetid. 

For meg har sommerferien for lengst startet, den er allerede over halvveis. Sist jeg ga lyd fra meg var i april, under den siste innspurten av vårsemestret. Skrev på to semesteroppgaver og nileste til Ex. Phil eksamen mens det føltes ut som jeg hadde tusen sommerfugler i magen. Nå er det bare et minne, vel gjennomført og langt vekk. Gikk bra på alle eksamenene, fikk karakterer jeg sa meg fornøyd med. Spesielt glad var jeg da jeg så karakteren på Ex. Phil, ikke fordi det var en særdeles god karakter men fordi jeg nå slipper tanken om å måtte ta det om igjen. Nå trenger jeg aldri ta Ex. Phil og Ex. Fac igjen, takk og pris. Det var jeg sikkert ikke alene om å tenke når karakteren kom.

Ferien startet opp med det ultimate sommerværet, sol og varme. Som ble tilbrakt mest mulig utendørs for å få sol på den melkehvite vinterhuden. Satte meg flere ganger god til rette i fjæra med en god bok. Absolutt fantastisk, bare sitte der i stillhet. Lytte på havet, fuglene og det fjerne bruset av bylivet. Fjæra på Fagereng er overraskende stille, tiltross for den korte avstanden til veien. Kanskje fordi deler av den ligger litt avskjermet til, det er her i denne delen av fjæra jeg liker å være. Kan bli sittende i times vis og bare nyte. 

Hadde nesten ikke hatt tid til å nyte godværet utendørs under eksamensperioden, så når jeg endelig kunne se opp fra skjermen og Word dokumentene, føltes det ut som å våkne fra en evig lang eksamens koma. Iveren etter å gå på turer, oppleve og utforske våknet til liv igjen. Nå hadde jeg både godt med tid og energi til å fokusere på de gode fine tingene som ubevisst har blitt satt på pause for å gi studiet mest mulig oppmerksomhet.

Var heldig å ha noen slike dager med kos utendørs i begynnelsen av juni, så kom regnet og det regnet mye og lenge. Regnet nesten hele juni. Noen dager trosset jeg været, det ble til noen flotte turer tiltross for at det kunne være vått og kaldt. Årets første tur opp Sherpatrappa var tung, men absolutt forfriskede. Kjente på kroppen at det hadde blitt litt for mange måneder med stille sitting. 

Nådde tilslutt toppen, relativt kald og våt. Det er en kafe på fjellheisen, med en flott utsikt over Tromsøya. Dette kombinert med en stor kopp med kakao med krem var prikken over  i' en.

Noen dager senere gikk turen opp Tomasjordfjellet. Traff ikke på en levende sjel, kanskje fordi det var Midnight sun maraton. Uvanlig å ikke treffe på noen.

Juni ble en ganske rolig måned, akkurat sånn som jeg liker det. Null stress, tok dagene som de kom. Hadde for første gang,  på en god stund ingen planer eller noen frister å forholde meg til. Med unntak av en plan, det var å ta den første Corona vaksinen. Om få dager tar jeg min andre dose, spent på om det blir noen reaksjoner. Har lest at man kan få sterkere reaksjoner på denne enn som den første vaksinen. 

Fikk meg et lite støkk her om dagen. Jeg er ikke vant til å få mange oppringinger og meldinger fra ulike personer på en gang, med mindre det har vært noe veldig alvorlig/viktig. Så før jeg fikk sjekket mobilen, var jeg sikker på at noe måtte ha skjedd. Det var pappa, tanten min og en journalist fra iTromsø som hadde ringt. Det viste seg bare at journalisten ville bruke noen bilder fra bloggen. Ikke verre enn det, takk og pris. Han hadde ikke funnet navnet mitt på bloggen, men sporet seg opp til meg via tanten min. 

Så langt har jeg hatt en flott sommer, skal komme tilbake med mer etter hvert. Ville gi et lite livstegn, sånn at bloggen ikke virker helt dau.