Vi har kommet til et stopp, det ligger ikke mer vei foran oss

Vi har gått på samme vei i flere år - Noen ganger på avstand, andre ganger tett. Noen ganger har vi tatt omveier som har ført oss fra hverandre, likevel har vi hatt hverandre i tanken og i hjertet til vi kom på samme vei igjen. Så fortsatte vi å gå veien sammen, som ingenting hadde kommet i veien for oss.

En gang var den tanken om å ikke være venner, helt utenkelig. Det kunne ikke gå ant, vi skulle jo være venner til vi ble gamle. Det var slik det føltes ut. Livet smilte til oss, vi hadde mange u-gåtte mil foran oss. Å gå sammen på livets vei har vært en opplevelse. Det har gitt meg store mengder med gleder, erfaringer og minner. Mye lærdom, på godt og vondt, slik som kommer med lange vennskap.

Ofte har jeg tenkt hvor heldig jeg var som hadde de som venner. De første årene av vennegjengen må ha vært noen av mine beste år. Da var det både fint og motiverende å gå på skolen, fordi jeg visste at de ville være der.

Men så gikk årene og livet skjer. Vi ble voksne og med det innrettet vi oss etter voksenlivet. Jobb, studier, flytting, andre venner og interesser. Tiden forandret oss. Det er ikke til å komme unna. Vi var ikke lenger de samme personene som da vi ble kjent, flere år tilbake i tid.

Vi var en gang et fint firkløver. Men ting føltes ikke - og ble ikke det samme etter jeg kom tilbake etter de årene i Levanger. Det var kun en (av de tre) som jeg hadde jevnlig kontakt med mens jeg studerte. Vi to var flinke med avtaler og treffes når jeg var i byen. Tydelig at jeg og de andre to ikke hadde den samme nære relasjonen, vi hadde nesten ingen kontakt på de årene jeg studerte.

Jeg hadde egentlig ikke noen interesse i å ta opp kontakten med de to som "forsvant". Men endte likevel opp med å gjøre det fordi hun jeg holdt kontakten med ønsket jeg skulle bli med når hun fant på ting med de andre to. Da tenkte jeg at de andre kanskje hadde gitt uttrykk for (til henne) at de ønsket å ta opp kontakten med meg. 

Har gått mange runder med meg selv. Hva feiler meg som ikke lenger orker å engasjere meg i  vennene mine? Det var egentlig ganske åpenbart. Likevel prøvde jeg å finne en logisk forklaring på det. Det kom så snikende, over tid. Har tenkt om vi bare holder kontakt fordi at det er noe vi "bestandig" har gjort? Prøver vi å holde liv i noe som ikke kan holdes liv i. Hvem er det som ikke vil slippe taket? Det er kun en av oss (ikke meg) som oftest tar initiativ til å treffes, kanskje med det håpet om at vi skal klare å holde det gående.

Ville ikke erkjenne det faktum at vi har blitt for ulike som mennesker og at jeg ikke lenger har noe interesse av å holde kontakten. Det er vondt å tenke på, og jeg føler meg så fæl som sier det. Jeg klarer bare ikke late som jeg er interessert, dessuten er det ikke rett gjort ovenfor for dem. Selv de beste relasjoner kan ha en utløpsdato.

For meg har vennskapene kommet til et stopp, det er ikke mer vei å gå på. Det eneste jeg kan gjøre nå er å se tilbake på det som har vært. Som vennegjeng har vi lagt bak oss mange mil - fantastiske fine år som jeg er evig takknemlig for å ha fått være en del av. Kanskje jeg finner veien tilbake til noen av dem etter hvert. At dette bare er en veldig stor og omfattende omvei? Ikke godt å si, tiden vil vise. 

Noen opplevelser den siste tiden

En liten stund har gått siden Lofotturen, jeg har vært i byen siden hjemkomsten. Juli har så langt vært fin, med gode dager og flotte turopplevelser. Har hatt planer om å gå til Holt, som er et område på Tromsøya, som jeg ikke har utforsket i noen større grad før nå. Den siste uken har jeg gått dit to ganger. Holt ligger nedfor Elverhøy, er heller ikke langt fra Fagereng. Her er det fremdeles en del urørt natur, kanskje den plassen på øya hvor det er minst bebyggelse. Det er virkelig fint å gå i lysløypen og skogen der.

På bildet ser man hageparsellene. Mange har sine private kjøkkenhager her, mamma har en parsell som hun ofte steller med. Et fint alternativ om man ikke har egen hage.

Skal ikke mye til for å gjøre en dag fullkommen for meg. Bare gå ut i skogen eller i fjæra, med f.eks. en bok og en kurv jordbær. Leser på "Inn i villmarken" den norske versonen av Jon Krakauer sin "Into the wild". Så langt syns jeg boken er bra, det eventyrlige livet Christoffer McCandless levde de siste årene av livet sitt, er inspirerende. Måten han døde på var tragisk.

Har også begynt å lese Ingvar Ambjørnsen sin bok serie om "Elling". Låner bøkene på biblioteket og skal begynne på den tredje av fem bøker etter neste bibliotek tur. Er fremdeles ganske fersk når det kommer til å lese bøker. Jeg kom inn i det når jeg tok meg tid til det, syns det er en fin måte å koble av på.

Lå i nettingen som man kan finne i granskogen, på øversiden av Holt parsellene. Flott å ligge her i stillhet, lytte og bare se opp mot busketoppene og himmelen. Denne dagen var det mye mygg så ble ikke så lenge som første gangen.

Fagereng fjæra 💚 Det har grodd godt siden juni.

Fant ut at dette er en Fløyelsringvinge.

Har blitt to turer opp Sherpatrappa, gikk videre opp til Fløya på den siste turen. Vi var flere som gikk så det ble to kjempeflotte turer. Nesten så jeg må innrømme at en tur kan bli betraktelig bedre i godt selskap, selv om jeg elsker å gå alene. Kommer nok veldig an på hvem man går sammen med. De fleste av oss kjente ikke hverandre fra før, likevel føltes det naturlig og avslappende å snakke sammen.

Jeg har forbedret meg betraktelig når det kommer til det sosiale. Har ikke lenger den følelsen av ubehag når det kommer til å snakke med fremmende og bli med på arrengement der jeg ikke kjenner noen. Har så langt positive erfaringer med det, det er mange bra folk der ute. Man får mye sosial trening i å treffe ukjente folk, noe som kjennes bra for meg.

Sommerdagene går fort unna, først kommende søndag blir kveldene her i Nord gradvis mørkere. Vi har hatt regnvær de siste dagene, har nesten vært tussmørke ute på grunn av gråværet. Da har det vært hyggelig med levende lys inne. Været skal bli bedre mot helgen, må tenke ut hvordan jeg vil bruke de fine dagene. Det må bli en tur iallfall, kanskje Krokvatnet i Kroken?

Høsten blir annerledes, ikke minst spennede, jeg har kommet inn på universitetet i Tromsø. Håper studiet er det riktige for meg og at jeg vil trives med de andre studentene. Av erfaring vet jeg at et studie ikke alltid blir slik som man hadde trodd, på godt og vondt. Da jeg studerte barnehagelærer var det mange som sluttet, de fleste etter få uker. Så det er fort gjort å angre på studievalget. Man kan sitte med et inntrykk etter å ha lest studiebeskrivelsene, men det kan være noe helt annet å gjennomføre det.

Det er fremdeles noen uker til før studiestart. Skal i mellomtiden nyte sommerdagene.

Svolvær tur med familien

Den første uken i juli var familien og jeg i Svolvær, Lofoten. Tror det må være minst 15 år siden siste "ordentlige" familietur der familien nesten er fulltallig. Den eldste broren min og hans familie var ikke med. Vi bodde i en større enebolig som vi leide under hele oppholdet. Huset var hjemmekoselig og vi fant roen der. Litt rart å bo i en annens families private hjem. Det ble iallfall en uke med mange fine opplevelser.

Henningsvær er et sjarmerende lite tettsted med koselige gater og lokale butikker. Ligger bare en liten kjøretur fra Svolvær.

Det er så fint med farger! Nå til dags har nesten "alle" malt husene sine i ulike nyanser hvitt eller  grått.

Sandvika fjord og sjøhus ligger i Kabelvåg, har mange gamle sommerminner fra denne plassen. Familien var her sist i 2004 med campingvogn. Tanten og onkelen min med barn var også med. Det har nesten ikke forandet seg siden den gang.

En dag var vi på Rørvikstranden, hovedsakelig for å bade. Det var ganske kaldt så det ble bare en liten dukkert på meg. Barna var tøffere og holdt ut lenger. Det er et fint vann nedfor huset vi leide, der badet barna oftere.

Svinøya - her tørkes det tonnevis med fiskehoder. Det luktet! Det var nesten litt spektakulært å se så mange fiskehesjer med fiskehoder. Finnes ikke noe lignende i Tromsø. Ute på moloen kan man se statuen av fiskarkona som står ut i sjøen.

Maria og jeg gikk opp til Djevelporten. Det var litt av en opplevelse! Alle som besøker Svolvær og som har mulighet burde ta turen opp til Djevelporten. Her har man en nydelig utsikt over Svolvær. Var ikke så tungt å gå opp (som jeg hadde trodd). Sherpatrappa går et godt stykke opp i fjellet, som gjør det enklere å ta seg opp. 

Mens man går opp får man et godt syn av den berømte Svolværgeita. Det var folk som klatret og hoppet mellom hornene dens. Dette er nok bare for de spesielt interesserte med mye erfaring når det kommer til fjellklatring.

Man trenger ikke gå langt opp for å få en fin utsikt.

Meg og Maria.

Mange gikk opp til Djevelporten og Fløya denne dagen. Djevelporten ligger like ved der folkene står/sitter oppe på toppen. Litt kø var det for de som ville utfordre skjebnen (eller leke med livet), å sette seg på steinblokken som ligger mellom fjellene, som da er selveste Djevelporten. 

Turte ikke sette meg på den steinblokken som nærmest henger i løse luften. Maria var den tøffe av oss som turte. Hadde jeg ikke hatt så vanvittig høydeskrekk, hadde jeg kanskje fått det til.

Foreldrene mine.

Lofotr - Viking museet på Borg.

Uno spilling på gang.

Det fine huset vi bodde i. Det var landlig og avskjermet til, likevel så sentralt.