Gi mer f i hva andre måtte synes. Vær sann for deg selv.

Det er mye som jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Jeg har så å si hele livet vært opptatt av hva andre syntes om meg. Slik har det vært på alle plan - skole, jobb, venner, familie. Ja det aller meste. For veldig mange år siden turte jeg for eksempel ikke å gjøre ting alene i frykt for at noen skulle tro at jeg ikke hadde venner. 

Det at jeg var så opptatt av hva andre måtte mene om meg, begrenset livet mitt og det gjorde meg til en people pleaser. I en større del av livet har jeg utgitt meg for å være noe annet enn den jeg er. Opp i alt dette glemte jeg meg selv. Det førte til mye frykt og engstelse. Det gikk så langt at jeg begynte å mislike meg selv. Jeg tror at mye kunne vært unngått, hadde jeg bare turt å være sann for meg selv. Si det jeg egentlig mente og gjøre de tingene jeg egentlig hadde lyst å gjøre. Men som jeg verken sa eller gjorde i frykt for andre folks meninger om meg.

Man burde aller helst ikke omgås folk som på en eller annen måte får deg til å føle seg dårlig med deg selv. Det er noen ganger slik at man ikke kan velge. Man kan for eksempel ikke velge hvem man går på skole med eller jobber med. Eller i verstefall hvem man er i slekt med. Er man grenseløs har man som regel flere falske mennesker rundt som kun er der fordi de vet at du lar deg utnytte. Utnytterne vet at du er villig til å strekke deg langt for dem. Slike relasjoner er destruktive. Det er ikke takhøyde for grenser og prøver man å sette grenser, kan de for eksempel gi deg dårlig samvittighet. Du kan ende opp med å føle deg underdanig og mindreverdig, det er også det disse folkene vil.

Derfor er det så viktig å tørre å stå opp for deg selv når du føler at noen tråkker over dine personlige grenser. Sett klare grenser for hva du finner deg i. Er man tydelig og har klare grenser, blir det enklere å sile ut de folkene som ikke er bra og tiltrekke de som liker deg og respekterer deg for akkurat den du er. Si det du mener og stå for det. Har man respekt for seg selv, tillater man seg selv å være akkurat den man er - på godt og vondt.  Man slutter å ta til takke med dårlig oppførsel fra folk når man skjønner at man er god nok. Det er ikke det minste slemt å leve etter disse prinsippene, heller en måte å vise andre hvordan de skal behandle deg på og at du ikke lar deg hesje med. Det er nødvendig for å ta vare på seg selv og for å kunne ha sunne relasjoner til andre. Min erfaring er at om man ikke har et godt forhold til seg selv, vil man oftere havne i dårlige relasjoner.

Se på dette med å sette grenser, utrykke behov og si "nei" som en utrent muskel. Det smerter og gir mye ubehag i begynnelsen. Det er skummelt fordi man kjenner på noe man kanskje ikke har kjent like mye på før, om ikke i det hele tatt. Etter hvert som man trener seg frem, vil man bygge opp nok styrke og utholdenhet til å stå i det. Da vil det ikke føles like ubehagelig som det gjorde i starten. Følelser er ikke farlig, den gir bare et kroppslig ubehag i det øyeblikket man står i en situasjon, så går det over. Jeg mener at så lenge man har sier i fra om noe på en ordentlig og respektfull måte, får det være opp til mottakeren hvordan hen velger å ta det.

En ting som er sikkert er at når jeg ikke utrykte mine personlige grenser, inviterte jeg angsten inn i livet. For hvor skremmende er det ikke når man gir egen makt til andre? Man blir en nikkedukke som føyer seg etter alt og alle. Man går på akkord med seg selv selv, mens man kjenner følelsene river og sliter. Kroppen skriker " dette vil ikke jeg!"  Jeg følte at jeg sviktet meg selv når jeg prøvde å leve opp til andres forventninger. Jeg lyttet til alle andre og glemte meg selv. Det ble etter hvert vanskelig å kjenne på mine egne personlige behov og vanskeligere ble det å utrykke dem. Jeg følte meg på en måte fanget i meg selv, for ingen visste hva jeg egentlig ville og hvordan jeg hadde det. Det var ikke uvanlig for meg å føle meg ensom i andres selskap, jeg følte meg ikke sett eller hørt. Man blir tilslutt usyngelig når man slutter å ta sin plass.

Jeg vet veldig godt, i teorien, at jeg betyr noe og at jeg er bra nok. Syns likevel det av og til kan være vanskelig å praktisere det. Men jeg jobber med saken og det fungerer. Til gjengjeld har selvtilliten blitt bedre og jeg føler meg mye mer avslappet. Det er lettere å ta avgjørelser som føles rett for meg og som ikke er basert på hva andre måtte synes. Det har med andre ord blitt mye lettere å gi faen. Jeg tenker at likevel man må kunne lytte, se og respektere andres meninger uten å dømme. Man skal ikke være en veivalser, heller prøve å finne en sunn balanse.

Man skal gjøre de tingene som man har lyst til og som man har glede av å gjøre. Ta den jobben eller begynn på det studiet, drit i hva andre måtte mene og synes om det. Det er kun deres mening, man trenger da ikke føye seg på noen måte. Vi er her for å leve livene slik vi ønsker å leve det, ikke danse etter andes pipe. 

Det er vel egentlig først som sist å bare innse at jeg ikke kan blidgjøre alle. Noen vil uansett bli skuffet eller misfornøyd med de valgene jeg tar. Men som sagt er det ikke mitt ansvar, jeg har kun ansvar for meg selv. Uansett hvor grei og snill jeg prøver å være, er det noen som ikke vil like meg. Noen folk misliker andre folk helt uten grunn, de bestemmer seg bare for det. Slike trenger man ikke kaste bort noe tid på. Drit i dem. Jeg har ikke likt alle folk som jeg har truffet på i livet. Vi er forskjellig som mennesker. Det er helt naturlig og en mening med det. Derfor er det ingen poeng i å være en people pleaser.

Man må bare finne ut av hva som er sannheten for en selv og leve den ut.