Musikken er en venn

 Jeg kom over dette nydelige verket av Vangelis i natt. For en nydelig start på denne dagen!

Opprinnelsen til denne vakre låten står beskrevet under videoen, inne på Youtube siden : "Michael Hoppé composed this song and played it to Vangelis in 1986, who was visiting Los Angeles at the time. Then Vangelis played his version, the one you are listening here. Hoppé recorded that improvisation and presented it in his album "Solace", 17 years later. We are so glad he saved that beautiful moment in time for us." Ja jeg er helt enig! Tenk om den ikke hadde blitt gitt ut på noen album. Michael Hoppé har selv kommentert og bekreftet opprinnelsen til låten i kommentarfeltet på Youtube.

Jeg har lenge vært glad i musikken til Vangelis, helt siden tenårene. Han har bl.a. laget soundtracket til filmen "Blade Runner" (1982). Finner stadig ny musikk av Vangelis, som jeg ikke har hørt før. Ikke all musikk som han har laget, ble gitt ut ut på album.

Når jeg oppdager musikk som treffer meg rett i hjertet, hører jeg meg nesten i hjel på den. Akkurat slik som med denne låten av Vangelis, jeg er totalt trollbundet. Det er ikke første gang jeg hektes av musikken til Vangelis. Musikk generelt gir meg veldig mye glede i livet, den har vært en viktig del av min hverdag helt siden tenårene. Er på stadig jakt etter ny musikk. Når jeg oppdager musikk som treffer meg i hjertet, kjenner jeg på en naturlig gledesrus. Jeg legger låtene i forskjellige spillelister sånn at jeg alltid kan gå tilbake når jeg har lyst å høre på en speifik låt, kjenne på følelsene som kommer når jeg hører på den. Jeg velger musikk etter sinnsstemning.

Musikken hjelper meg å huske. I stedet for å skrive alle minner ned, memoreres mye i musikken. Musikk er som en reise i tid. Det er minner av mennesker som har vært, eller som er i livet mitt. Små øyeblikk og opplevelser vi delte sammen. Minner fra steder, korte - eller lengere perioder av livet. Det er fantastisk at det er mulig. Musikk kan hjelpe på mye, den kan gi trøst og komfort. Spre glede, til og med sinne. Som en god venn. Musikken er der uansett, til en hver tid og passer til alle sinnsstemninger. Et liv uten musikk hadde vært utenkelig for meg. Musikken setter farge på hverdagen. Gir dager, uker og år et soundtrack som på et blunk kan ta meg tilbake.

Jeg kan sitte her i stuen min i 2020, sette på albumet til Emiliana Torrini "Fisherman's woman" og musikken vil ta meg tilbake til våren 2008. Til en av flere kvelder sammen med J, vi spilte scrabble, pratet og tullet. Vi bodde på samme korridor på folkehøgskolen. J likte "Jungle drum" speiselt godt. Musikken til Emiliana minner meg i grunn om hele den våren, på folkehøgskolen i Trøndelag. Men det er J som "bor" i musikken.

Kan høre musikken til Alice Cooper og jeg vil være tilbake til 9 og 10.klasse (04 og 05). Sittende på skolebussen på vei til Grønnåsen ungsomsskole, med bestevenninna mi ved siden av meg. Vi hørte ofte på Alice Cooper på hennes disckman, så hadde vi en øreplugg hver. Etterhvert begynte jeg å like mye av musikken hannes. Vi hørte mye på musikken når vi var sammen ellers også. To av flere favoritter: "Die for you"  og "How you gonna see me now" . Det er C som jeg først tenker på når jeg hører på Alice.

I Keiko Matsui sitt album "Moyo" er venninnegjengen min, anno 2007. Vi var tenåringer, gikk andre året på VGS og livet var flott. Det var uttalige slabberas, overnattinger, mye prat og latter. Det var K som oppdaget musikken og spilte den til oss andre i gjengen. Det ligger mange hjertevarme minner i albumet. "When i close my eyes"  og "Marula"  er mine favoritter.

Noen artister som har en spesiell evne til å få frem et vidt spekter av følelser i meg, f.eks. George Michael. Trenger jeg utløp kan jeg sette på "Jesus to a child" og tårene vil stømme på, jeg føler med han. En vakker og melankolsk hyllest fra George Michael til kjæresten Anselmo, som gikk bort alt for tidlig.

Om jeg bare trenger en oppmuntring eller litt komfort så kan "Why worry?" av Dire Straits eller "No matter what" av Boyzone hjelpe på. For konsentrasjon eller avkobling, er all musikk av Jonn Serrie god å lytte til. Jeg elsker musikken hans. "Dawn dancing" av Adiemus liker jeg veldig godt. Den fungerte som et lyspunkt i en tung tid vinteren 16 - 17. Var mye syk, inn og ut av sykehus. Hadde ikke overskudd til å gjøre noe, var mye sengeliggende. Sangen var en god følgesvenn opp i det hele, et godt selskap. Tiltross minnene, hører jeg fremdeles på den.

 "City of angels" er en energisk gladlåt fra Laleh, og er rake motsetningen av "Jesus to a child". Denne kan jeg høre på når jeg er i godt humør, så minner den meg om våren i fjor da jeg svevde på rosa skyer. Noen låter har et godt budskap som kan være gode å lytte til. Låten "Play" av Robyn gir meg gode følelser og tar meg tilbake til sensommeren 2017. Budskapet i låten syns jeg også er verdt å få med seg. Helsen ble litt bedre den sommeren og med det, økte livskvaliteten. Jeg gikk min første tur opp Rundfjellet alene. Det var en fantastisk følelse av mestring, etter flere måneder uten noe overskudd til å bruke dagene som jeg ville.

Musikken har blitt en venn som jeg tilbringer mye tid med, og som jeg deler alle følelser med. Føler meg sjeldent alene når jeg hører på musikk. All musikk vekker noe i meg. Musikken er min venn, i tykt og tynt 💓