Februar

Nå har jeg et stort behov for å lufte tankene.. Februar har vært som en emosjonell berg- og -dal-bane. Tidvis vanskelig å forholde seg til,men samtidig med mange små lysglimt. Lysglimt- som den dagen vi så solen for første gang i år,trur jeg aldri har vært så glad for å se sola. Dagene blir merkbart lysere for hver dag som går - det er godt å kunne gå til-og fra jobb i dagslys! Det betyr mye for meg.

Jeg har omsider også fått tatt en tur til Telegrafbukta. Der gikk jeg langs gangstien ytterst på Sydspissen. Den går fra Telegrafbukta til Lanes. Det var fint, nydelig vær var det også. Må gå dit flere ganger. Elsker å utforske nye steder-for gangstien der er ganske så ny.

 Panorama fra Telegrafbukta.

Helt ut på sydspissen. Nydelig skue! Missunner dem som bor der og har den utsikten.

Når jeg var på tur hjem etter turen,fant jeg disse rosene liggende innpakket på et fortau på Bjerkaker. Tok dem like så godt hjem- hadde dem i nesten to uker. Denne måneden har jeg vært mer sosial - truffet gode venner jeg desverre ikke ser for ofte. Vi var på kino og dro ut på Tangs og spiste etter kinoen. Det var en trivelig kveld og må innrømme jeg kjente på savnet etter å ha dem nærmere.

 Middag på Tangs. Min favoritt! Kommer ikke på hva retten heter.

Hadde også K på besøk på hybelen min for første gang. Det er kos å invitere venner hjem. En annen kveld spiste jeg sushi med K,C og A-m. C og A-m  hadde jeg ikke sett siden 2013 men likevel føltes det ikke som det hadde noe å si-det var som vi bare plukket opp tråden der vi slapp den sist. Da har man vennskap av kvalitet! Det er jeg så takknemlig for. Det er livets gull <3

C,K og A-m.

Mennesker beriker livet mitt,det er vel også derfor jeg i utgangspunktet valgte det yrket jeg har nå. På jobb har jeg også hatt mange små lysglimt som betyr mye for meg. Det er disse små lysglimtene som holder meg gående for tiden..Uten dem hadde livet for øyeblikket vært ganske mørkt- de mørke dagene har det vært betydelig flere av i år.

  

Er inne i en tung periode av livet nå..Har kjent mye på følelsen av å ikke strekke til - følelsen av dårlig samvittighet. Mye tristhet ganske enkelt. Det er som jeg har mistet noe. Og det har jeg vel på en måte. Har ikke hatt en eneste sykefri måned siden november. Nå  kan en liten forkjølelse sende meg gjennom flere dager med feber og verk i kroppen-som i skrivende stund. Ble forkjølet på torsdag og nå sitter jeg her med feber.. Har ikke telling på hvor ofte jeg har vært syk den siste tiden. Det har så langt gått åtte uker av 2017 -og jeg har garantert vært syk halvparten av den tiden.

I det yrke som jeg har,må man være “på” hele tiden. Det krever mye,både fysisk og psykisk. Det er en givende jobb,men som jeg smertelig erfarer er man ekstra utsatt for bakterier og virus- da det e mange mennesker tett på hverandre. Det er krevende å være dårlig form i en slik jobb da det er mye lyd og en del fysisk arbeid.

Innser nå at jeg ikke får til å yte 100% fordi jeg til stadighet er syk. Immunforsvaret mitt er svekket-jeg suger til meg virus som en svamp..Det er sånn det føles ut som iallefall. Det er vanskelig at det skal være sånn,for har lyst til å kunne stille opp på jobb hverdag. Den telefonen til jobb blir tyngere for hver gang jeg ringer for å fortelle at jeg har blitt syk-igjen. Er så redd for å ende opp med å ikke bli trodd på. Det e som jeg ufrivillig slites i to ulike retninger - den som vil være frisk og jobbe. Så kroppen- som jobber mot meg og som aldri gir meg ordentlig pause. Skulle gitt mye for å få noen friske måneder. Det gjør jeg forhåpentligvis når jeg får medisiner.

Nå vet jeg hvilken sykdom jeg har- og det var på en måte en lettelse å få vite det. Er glad det er oppdaget og kan behandles. Mange går i årevis uten å vite at dem er syk- så jeg har vært heldig der. Den 6.mars skal jeg på UNN til samtale og få medisiner som jeg skal leve med resten av livet. Vet enda ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette da det e så nytt for meg.Men det kan hende det blir annerledes når jeg vet mer - når jeg har snakket med spesialist på UNN. Lurer på hvordan fremtiden min vil bli.

Når jeg oppsøkte legen første gang (oktober 2016), trodde jeg bare at jeg var litt utbrent etter det siste semestret på Nord Universitet- da det krevde mye av meg. Men det er altså en kronisk autoimmun leversykdom som ikke kan kureres, men bare bremses ned av medisiner. Heldigvis er prognosene gode for oss som får det -men tanken på at det er en potensiell dødelig sykdom, om det ikke blir oppdaget og behandlet i tide- er skremmende. Livet er uforutsigbart..Det er noe jeg virkelig har fått KJENNE på i det siste. Man er så sårbar- og det skal så lite til for å endre det og snu det på hodet. Det er vanskelig å ha en kropp som ikke vil fungere- det er som et lite sjokk. Var nesten aldri var syk før- og nå føles det ut som livet styres av sykdom.

Men jeg prøver å tenke positivt-forhåpentligvis går livet i mot lysere tider snart. Det pleier bestandig å komme noe bedre :) Får ta dette som en lærdom- for det er en del av livet det også. Det kunne vært så mye verre.