Fortid

Oktober begynner å gå mot slutten.. Tenk at det begynner å gå mot en ny jul og et nytt år. Allerede. Syns 2016 har gått utrolig fort. Og den har vært innholdsrik. Det er så fascinerende hvor mye man kan få plass til inn i et år, og de ulike fasene man går igjennom på det året. Det virker som hvert år består av mange ulike lag. Lag av opplevelser, erfaringer, følelser osv. Alt har vært midlertidige perioder, om jeg kan si det på den måten. Nå er det borte, bare et minne om det som var. Kan fremdeles fremkalle det som skjedde og følelsene det gav meg. 

Hvordan det var å være ute i min aller siste praksisperiode i januar-februar. Dette var tatt på vei til min aller siste praksis dag. Husker jeg tenkte mye på det på vei dit. At jeg aldri mer skulle ha praksis. Og at det (mest sannsynlig)var aller siste gang jeg skulle se alle barna og voksne i den barnehagen. Det var en følelse av vemod, men også en følelse av lettelse. Aldri mer det evig varende presset om å være god nok, følelsen av å bli veid og målt. Og alle de praksis oppgavene man måtte igjennom for å få praksisen godkjent. Heldigvis har jeg vært veldig heldig med praksisplassene og praksislærerne mine! Har hørt mange skrekk historier om praksislærere som aldri i utgangspunktet skulle fått lov til å praktisere som  det i det hele tatt.

Mine siste eksamener på Nord universitet. Den nervepirrende spenningen i forkant og etterkant av dem. De nærmest maniske sekundene før jeg snudde oppgave arket. De sekundene jeg fant ut om jeg kunne svare på oppgavene. Kroppen spenner seg og hjertet banker. Kanskje er det en oppgave jeg ikke kan svare godt nok på, hjertet synker og jeg føler meg en smule fortapt. Men så ser jeg over den andre oppgaven og innser at: hei! den oppgaven kan jeg kanskje svare godt nok på. Den letthets følelsen i kroppen. Kanskje jeg ikke stryker likevel :) Har hatt noen slike opplevelser gjennom årene. Så den enorme mestringsfølelsen når jeg fikk en super god karakter på eksamener jeg ikke trodde jeg skulle stå på..

Turer jeg tok til Staup, Nesset, Røstad og togturer til Trondheim. 

Fra den kvelden tidlig juni da jeg gikk en lang og herlig tur på Nesset...Med stor lettelse i kroppen av å ha levert bacheloroppgaven. Stor glede av å vite at jeg aldri mer trenger å tenke på oppgaven igjen. Men også en følelse av vemod av at jeg ikke lenger var student og at dagene i Levanger kom til en slutt.