Vokste opp i en familie der følelser ikke ble snakket høyt om. Vanskelige ting ble sjeldent eller ikke snakket om og det var lite emosjonell intimitet. Jeg erfarte at det ikke var trygt å være oppriktig om hva jeg følte og mente om ting. Lærte ikke gode strategier for å mestre følelser, utrykke personlige grenser og behov på en sunn måte, sannsynligvis fordi mine foreldre ikke gjorde det. Undertrykkelse var det eneste verktøyet jeg kjente til.
Fikk det tidlig i livet innprentet i meg at om jeg var føyelig og gjorde som andre folk ville, ville kanskje folk like meg. Jeg søke validering fra andre, i stedet for å hente det fra meg selv. Behovet etter å bli likt og være ønsket av andre var så stort, at jeg sluttet å ta min plass og
snakke opp for meg selv. Jeg sa ja når jeg egentlig ville si nei, lyttet til andres problemer uten å ta hensyn hvordan det preget meg og uten å forvente den samme støtten tilbake. For hver gang jeg sa ja til noe jeg ikke ønsket, var det et nei til meg selv. Ble en "people pleaser" og folk
skjønte fort at jeg ikke kom til å stå opp for meg selv. Dermed ble jeg
et yndet mål mobbere, energi vampyrer og andre empati løse mennesker (narsissister).
Sannheten er at ingen har kommet til verden for å være snill men for å være real. Være et ekte og helt menneske med alle de gode og dårlige sidene man har. Kjenne etter på alle følelsene man har og gjøre det som er riktig å si og gjøre for en selv, ikke hva du tror andre vil at du skal gjøre. Man har all rett til å ta plass, være komfortabel og trygg på at man er bra nok som man er (så lenge det ikke er til skade for andre, som upassende, truende og krenkede oppførsel eller holdninger).
Man skal ikke ha dårlig samvittighet for å beskytte seg selv, ta avstand fra folk som drar en ned. Man trenger ikke underkaste seg i forsøket på å bli likt av alle. Det er et uoppnåelig mål, det vil alltid være noen som ikke liker en. Skal man ha mulighet til å være til for andre, må man ta vare på seg selv først. All denne pleasingen som jeg har drevet på med store deler av livet, har bare skadet meg. Har ikke vært noe snill, heller en godfjott. Ingen takker deg den dagen du bukker under.
Et voksent menneske har ansvar for seg selv, og man kan heller ikke ta på seg andre sine problemer slik jeg til stadighet prøvde på. Man kan ikke fikse eller redde noen, de må gjøre det selv. Det er ikke alt man kan snakke med venner og familie om og da må man kanskje vurdere å oppsøke profesjonell hjelp, å bruke folk som terapeuter er usunt. Selv har jeg alt for ofte plassert meg i den rollen, til og med fremmende folk har snakket om problemene sine til meg. Det var ikke demmes skyld, bare min egen for jeg slapp dem inn. Jeg var så vandt til å lytte til andres problemer, hadde et håp å kunne "fikse" dem. Det satt så dypt i trossystemet mitt at det gikk på autopilot.
Dette er noe jeg jobber med å få slutt på - å si mer nei og ikke være så mottakelig for andres problemer. Det er ikke mitt ansvar, akkurat som mine problemer ikke er andres problem. Jeg har blitt bevist på negative tankemønster, lært opp fra barndommen av. Jobber med selvbildet mitt, det er der det starter. For om man ikke er glad i seg selv og man ikke føler seg verdig nok til å bli behandlet med respekt og godhet av andre, behandler andre deg nettopp sånn.
Andre har (bevist og ubevist) vist meg hva jeg trenger å bli bedre på i måten de har forholdt seg til meg. Har man tydelige grenser man kommuniserer til andre, lærer de hvordan de skal behandle deg. Om de ikke er villig til å respektere disse grensene, kan man med god samvittighet kutte de ut av livet. Livet er for kort til drama. I giftige relasjoner er det meste enveiskjørt, der en person bare tar mens den andre gir og maktforholdet er helt skakkjørt. Slike folk vil helst bestemme og kontrollere relasjonen og tåler ikke at andre har andre meninger eller å bli satt grenser for. De reagerer ofte med irritasjon, sinne eller avvisning når de ikke får det som de vil med den andre. Folk som er bra å omgås er de som forstår at en sunn relasjon avhenger av gjensidighet, respekt for en hverandres grenser og at maktforholdet i relasjonen skal være likt. Der empati, samvittighet og aksept for hverandres ulikheter er gjeldene.
Jeg trenger å bli komfortabel i min egen kropp, være komfortabel med å kun være meg. Ikke slik jeg tror andre vil at jeg skal være, for det er å være falsk og da lærer ikke andre å kjenne den virkelige meg. Var ikke bevisst på at jeg stadig la til eller skjulte sider med meg selv for å "passe inn". Selvsagt tilpasser man seg litt etter hvem man er sammen med, men ikke ved å lyve eller ta på seg personlighet strekk, interesser eller holdninger man egentlig ikke har. Det er jo nettopp bare ved å være meg selv, at jeg kan finne de menneskene jeg vil ha i livet, og sile ut dem jeg ikke vil ha.
Noe å huske på:
"Før jeg kan være lykkelig og gi av meg selv til de jeg elsker, må jeg elske meg selv og bli den viktigste personen i livet mitt."
