Her om dagen fikk jeg broren min med meg på tur. Vi dro til Lenangsøyra, jeg ville vise ham hvordan det ser ut ved fyret som står ute på Sjøkallen (navnet på nesset). Det er absolutt verdt å ta en tur om man har mulighet. Det er på mange måter ganske likt som på Lenangsnesset. Personlig syns jeg det er finere her. Dette må være en av de fineste stedene jeg vet om, hvertfall i forhold til andre steder jeg har vært i Lyngen. Naturen er stort sett nydelig i seg selv, uansett hvor man er.
Det er i grunn nok å ta en tur hit i året, for da forsvinner ikke "magien" ved dette stedet. Da er det like fint og spennende å komme tilbake hvert år.
Man kan gå lei av å gå de samme turene flere ganger på en sommer. Jeg går som regel flere turer til for eksempel, Lenangsnesset og Lyngstuva. Det er fint å gå og det er mye vakker natur, men nå har jeg vært der så mange ganger at jeg nesten har sett meg "blind" på omgivelsene. Man venner seg til et sted etter et par turer.
Det er etter en lang vinter, jeg virkelig kjenner hvor hærlig det er å gå den første turen til et sted. Det er da jeg greier å se den virkelige skjønnheten i omgivelsene. Det er slags gjennsynsglede, en lykkerus over at vinteren er over og at jeg endelig skal tilbake, selv om jeg har gått den samme turen flere ganger før. En slags følelse av forventning og spenning. Det er den "magien" jeg snakker om. Den kan man vedlikeholde bare man ikke går de samme turene for ofte hvert år. La det gå litt tid mellom hver tur og heller gå til andre steder i mellomtiden.
Vi parkerte ved Strmannstøa og gikk ut til fyret den samme veien jeg gikk i fjor, så snudde vi ved Vengsteingård og gikk tilbake. Fikk plukket litt multer også, var mest kart men fornøyd med mengden jeg fant. Lurer på om det kan komme av den lange vinteren, at multen bruker lang tid på å modnes. På denne tiden i fjor var mesteparten moden.
Navigeringspunkt for fly under krigen. Det er godt bevart i forhold til det som er på Lenangsnesset. Her har de lagt stein slik at det synes bedre.
Her ligger skogslyngen tett på fjæra. Måtte lete litt rundt for å finne modne moltebær. Jeg kan bli helt hekta når jeg først begynner å plukke og da er det ikke bare å stoppe. Så R måtte vente sånn at jeg fikk plukket litt. Hadde jeg vært alene ville jeg brukt mer tid.
Fant litt over en håndfull.
Vengsteingård - her snudde vi. Hadde vi gått videre hadde vi endt opp i Ravika. Jeg gikk dit for å bli plukket opp i fjor. Tar ikke lang tid å gå fra Styrmannstøa til Ravik, det er en passe lang tur som jeg tror passer for de fleste.
Her ville jeg bodd. Ingen naboer eller bråk, annet enn bruset fra havet. Det går en vei fra Ravika til huset.
Etter å ha snudd ved Vengsteinsgård gikk vi i retning fyret. Her er det mange fine steinformasjoner, flere så store at man kan klatre på de.
Ved fyret. Det er så fint her! Vindfullt, stille og vakkert. Bare lyden av vinden og bruset fra sjøen. Til høyre i bildet kan man se bebyggelsen i Sør-Lenangen.
Skrive oss inn i boken. Dette ble min andre tur og min brors flørste tur.
Da vi kjørte gjennom Lenangsøyra la jeg merke til alle de flotte Geitramsene som stod langs veien. Enkelte plasser var det mindre enger med Geitrams. Vi stoppet for å ta bilde, det var så fint og fargesprakende. Jeg gikk nesten i et med Geitramsene, var iallfall like høy (lav), hadde bare fargen på jakka mi matchet hadde jeg glidd inn i mengden 😄
