Den største utfordringen

Endelig er mars måned brukt opp og godt er det. Mye har skjedd, samtidig som lite har skjedd etter som hverdagen endret seg drastisk for oss i Norge den 13.mars. Da ble det erklert at landet skulle stenges ned for å stanse Coronaviruset. Siden da har folk blitt oppfordet til å holde seg hjemme, unntatt de som fremdeles jobber. Skoler, ardbeidsplasser og virksomheter har blitt stengt ned. Coronaviruset har allerede ført til store konsekvenser for flere tusen mennesker. Det føles ut som Norge og hele verden har stoppet opp. Corona - krisen har blitt omtalt som den største utfordringen siden 2.verdenskrig.

Jeg bekymret meg ikke veldig for coronaviruset til å begynne med (tiden før 13.mars), likevel har jeg fulgt med på nyhetene da viruset ble påvist i Wuhan i Kina. Kunne ikke forestille meg at det skulle komme til Norge og at det skulle bli så alvorlig som situasjonen er nå. Tror grunnen til at jeg tok så lett på det i starten, er at "slike ting" som en virus pandemi, ikke skjer i Norge. Naivt tenkt, ja.

Har fulgt med på nyhetene, mye av det er skremmende lesning. Har av og til tatt meg noen dager "fri" fra nyhetene bare for å få andre ting å tenke på. Det er mange i Norge som er smittet av viruset, mange får intensiv behandling og flere har mistet livet. Verst er det i de landene der sykehuskapasiteten for lengst er sprengt og tusenvis har mistet livet de siste ukene.

Det må være fryktelig skummelt og vanskelig for de som er i rissikogrupper, som er fullstedig avhengig av at andre folk forholder seg til reglene. Desverre er det alltid noen som skal trosse reglene. Kan nevne de som drar på fester og andre større sammenkomster. De som bare MÅ dra på hytta tross restriksjonene. Så har man de som rett og slett spytter og hoster på folk av pur faenskap.

Annen lesning som har bekymret meg er, at det ikke har vært så stor arbeidsledighet som nå siden 2.verdenskrig. Mange tusen står uten arbeid fordi bedrifter har gått konurs eller at arbeidsgivere har sagt opp folk, på grunn av nedstegningen av landet. Det har blitt skrevet at man kan rissikere "en tapt generasjon" da det er de med minst ansinitet eller de som av ulike årsaker har hatt vansker med å komme inn i arbeidslivet som blir hardest rammet. De har større sjanse for å bli sagt opp og kan få en enda vanskeligere vei inn i arbeidslivet. Med det vil mange bli stående uten arbeid. Nåløyet til arbeidslivet var i utgangspunktet smalt.

Det er mange som jobber og står på for å holde Norge i gang under denne krisen vi står i. De er helter, som utsetter egen helse for vår skyld. Det er leger og sykepleiere. Butikkarbeidere, søppetømmere og vaskere. Alle gjør en uvurderlig jobb på sitt omårde. Kanskje det kommer noe godt ut av denne krisen - At man ser at alle jobber er nødvendig for å få samfunnet til å gå rundt. Håper det blir allmenn forståelse, at ikke alle kan ha prestisjefylte jobber.  Noen må ha jobben som vasker eller som butikkansatt. Alt henger sammen. La oss heller sette pris på og respektere alle som står i jobb, uavhengig av yrke. Det siste er spesielt myntet på de som har et så kalt "lav status" yrke, de fortjener så mye bedre enn det de får nå til dags.

Viruset har isolert oss alle. Selv har jeg ikke sett venner eller familie på flere uker, vi holder kontakt på messenger og telefon. Jeg er glad for å ha noen å snakke med, da føles dagene mindre langsomme. Syns det er synd i de som ikke har venner eller familie å kontakte, og de som sliter psykisk som trenger å ha folk rundt seg. For disse menneskene, må denne tiden være ekstra vanskelig å komme seg i gjennom. Håper at dette ikke blir varende i flere måneder. Jeg savner hverdagen. Se og høre det kjente og hverdagslige mylderet av liv når jeg går ut døren hjemmefra.

Føles ut som jeg har levd i et vakuun de siste ukene. Denne situasjonen er så rar og uvrikelig. Hverdagen min hjemme er ikke mye forandret etter krisen, likevel føler jeg at livet på noen områder er begrenset. Jeg gjør min "jobb", som er å holde meg hjemme. For å beskytte meg selv og andre. Selv har jeg en kronisk sykdom, men jeg har ikke fått noen konkrete svar på om jeg er spesielt utsatt. Likevel tar jeg ingen sjanser. Holder meg hjemme. Går av og til på butikken og tar meg en luftetur om kveldene, med god avstand til andre.

Mens jeg har vært hjemme har jeg hatt samtaler over Skype med veilederen min på Ressurs, jeg er nå ferdig med tiltaket. Ikke alt gikk helt etter planen, men vi har gjort det beste ut av situasjonen. Så har jeg fått gode og oppmuntrende ord fra min veileder på nav. Det varmer og behøves i disse tider. Jeg hadde startet opp på en mestringsgruppe før krisen inntraff, som nå er lagt på is inntil videre. Ellers har jeg prøvd å fylle dagene med positive ting. Har bakt, lagd ekstra gode middager noen dager, sett på filmer, sett på digitalkonserter - den siste var av Aurora. Utrolig flott konsert. Nytet naturen i god avstand til andre, puslet og fargelagt. Litt lesning har det også blitt. Har også vasket og ryddet leiligheten, flere ganger. Av og til går jeg tom for ideer, så da kan det fort bli gjentagelser.

Ta vare på hverandre,vask hender og hold avstand, det kommer til å gå bra til slutt ❤️

Minner fra en "once in a lifetime" reise

Låt: A.R Rahman - Latika's theme

For elleve år siden (januar 2009) dro jeg sammen med de andre på fotolinjen til India. Det var en studietur der vi skulle fotografere og oppleve en kultur som for oss var ukjent. Det ble 17 innholdsrike dager med spennende matopplevelser, en masse nye inntrykk og litt kultursjokk. 

Vi var innom fire byer - og mindre landsbyer. Turen begynte i hovedstaden i Karnataka, Bangalore. Vi bodde på et bedre studenthjem som vi brukte som hovedbase gjennom hele oppholdet i India. Vi dro på en lengere togtur til Hoskote og Hampi. I Hoskote ble klassen ble fordelt på tre mindre landsbyer, der vi gruppevis bodde sammen med en indisk familie hver i noen dager. Før vi dro videre med tog til Goa og var der i tre dager, før vi fløy tilbake til Bangalore før hjemreise.

Det var masse vakre templer og annen arkitektur som jeg ikke hadde sett før. Interessant var det å lære om hvordan folk levde og bodde. Vi så filmen "Slumdog Millionaire" på en kino i Bangalore. Filmen ble filmet i India, bl.a. i et slumområde i Mumbai. Filmen gir meg en følelse av å være tilbake i India når jeg ser den.

India er som en annen verden sammenlignet med Norge.

Virupaksha Tempel, som ligger i Hampi. Den står på UNESCO verdensarvliste.

Ved inngangen til tempelet.

 

 Søte små aper krydde det av inne i tempelruinene i Hampi.

Ruiner av små bygg/templer bygd på fjell. Vi sto opp midt på natten for å dra til dette stedet som ligger i Hampi.

Vi dro hovedsakelig for å få bilder av soloppgangen. Det var riktig så stemingsfullt og ikke minst vakkert.

Dette er fra da vi bodde hos vertsfamiliene våre i Hoskote. Jeg bodde med R og fotolæreren vår Janne, som tok dette bildet. En tidlig morgen før frokost.

Et nydelig drivhus lignende bygg som ligger i en større park i Bangalore. Her inne var det mye overdådig og vakker blomsterkunst å se på.

En kvinne som vasker opp, en kveld i Hampi.

Farger til salgs, på et marked i Hampi. Disse fargene brukes bl.a. under Holi - festivalen som markeres i Nord - India. Markeringen foregår ved vårens ankomst, der de markerer at naturen kler seg i sin fargeprakt. Fargene kaster de på hverandre som en del av markeringen.

Jeg, to andre fra klassen min og fotolæreren vår Janne bodde i noen dager hos en familie på seks. Familien bestod av foreldrene, tre barn og en bestemor. De hadde en ku som også bodde i huset, den stod like innfor inngangsdøren. Huset var lite og spartansk innredet. Foreldrene hadde eget rom med en smijernseng uten madrass, barna som rett på gulvet og bestemoren sov på en benk i samme rom som barna.

Her hadde vi akkurat fått servert Chai, en krydder te, som er veldig vanlig i India.

Et litt utydelig bilde av vertsfamiliens hjem. På gulvet sitter Janne og de to andre medstudentene mine. Som man ser i taket, var det kun en lyskilde i hele huset. Det ble ganske mørkt på kveldene.

Meg kledd i en sari, en tradisjonell klesdrakt båret av kvinner i India. Vi fikk låne klær hos kvinnene i vertsfamiliene i forbindelse med avskjedsmiddagen vi hadde før vi dro tilbake til Bangalore.

Tatt samme dag vi hadde avskjedsmiddag sammen med vertsfamiliene våre. Bildet har fotolæreren vår Janne tatt av oss.

Fargerike armbånd. 

En morgen, ved Tungabhadra elv i Hampi.

Den travle og bråkete trafikken i Bangalore. Et virrvarr av biler, motorsykler og rickshawer. Her var det ingen trafikkregler skulle man tro. Man krysset vegen på eget ansvar.

Smilende og glade barn, tatt i slummen i Bangalore.

Lukten og synet av slummen var sterkt og ubeskrivelig. Det er trasig å vite at mennesker bor under slike forhold. Kuene er hellig i India, de gikk løs over alt. Det spillte ingen rolle om det var i en storby eller ut på landsbygdene. Her spiser kuene av det søppelet som ligger.

Et større tempel i Bangalore som vi var innom. Vi måtte ta av skotøy og rense føttene før vi på rad og rekke gikk inn mens vi gjenntok mantraet: 

"Hare Krishna, Hare Krishna Krishna, Krishna, Hare, Hare Hare Rama, Hare Rama Rama, Rama, Hare, Hare".

Klassen sammen med vertsfamiliene tatt rett før avreise fra Hoskote. Bildet har fotolæreren vår Janne tatt.

Denne reisen var litt av et eventyr! Jeg kommer nok sannsynligvis aldri til å dra til India flere ganger i livet. En "once in a lifetime" opplevelse!