Ting er ikke alltid som det ser ut til

Jeg har behov for å skrive. Skrivingen for meg gjør det lettere å sortere tankene og det tar av litt av tyngden på hjertet. Denne bloggen har på en måte blitt en forlengelse av dagboken. Jeg ønsker å være åpen på bloggen, samtidig er jeg redd for å fortelle for mye. I tilfelle dette kommer i feile hender. Det er vel det som er bakdelen med å utlevere seg på nettet, man vet ikke hvem som leser. På en annen side liker jeg å dele små glimt fra livet mitt. På bloggen fokuserer jeg mest på de fine tingene i hverdagen min. Om det er perioder der det positive glimrer med sitt fravær, prøver jeg å lage positive opplevelser for meg selv. Men jeg kan heller ikke ignorere det som er vanskelig.

Akkurat nå er musikken lav og lyset er dempet. Mens jeg sitter her slår det meg at jeg ikke har pratet ordentlig med noen på flere dager. For meg er det ikke uvanlig, det kan fort gå dager mellom hver samtale. Det plager meg vanligvis ikke at jeg har lite kontakt med folk, men i dag føles det ut som at jeg har smakt ekstra godt på de ordene jeg knytter til denne tilstanden og fått bismak i munnen.

Av og til når jeg går i byen eller går mine kveldsturer lurer jeg på hva det er som skjuler inne i alle menneskene jeg går forbi. Hvem er de og hvordan har de det. Er de tilfreds med livet. Kjenner noen  på de samme følelsene som jeg kjenner på. Jeg er også nyskjerrig på hva andre tenker når de treffer meg. Hvilke inntrykk sitter de igjen med. Ser de meg slik jeg ønsker at de skal se meg, eller kan de gjennomskue meg.

Når jeg prater med folk utfor internettet som jeg ikke kjenner, kan jeg virke mer utadvent enn det jeg i virkeligheten er. Det er lett å utgi seg for å være en annen den den man er. Slik er det også med internett, det er enkelt å få andre til å tro at man er noe annet. Men når man skal forholde seg til mennesker enten i skole eller jobbsammenheng, blir det vanskelig å holde denne masken over lengere tid.

Jeg kan være sjenert, men også utadvent om jeg føler meg trygg på de rundt meg. Relasjoner har for meg blitt vanskeligere med årene. Det ble tydelig når jeg flyttet fra familie og venner til en by der jeg ikke kjente noen. Jeg håpet på og finne meg gode venner, slik som jeg hadde på andre skoler opp gjenom livet. Det begynte bra, jeg kom i kontakt med noen. Etterhvert fikk de flere venner, mens jeg ikke fikk noen. Opplevde at de fikk bedre kontakt, mens jeg ble et andrevalg.

Der kommer mine vansker med å knytte meg til folk inn - Det at jeg følte at jeg ble valgt bort fremfor andre, gjorde at jeg sluttet å ta intinativ til å holde kontakt. Jeg kunne snakke med folk, men det var bare overfladisk snakk. Det var ingenting galt med dem. Å finne vennskap er et sjansespill. Enten klaffer det eller så klaffer det ikke. Men jeg kunne håntert det bedre ved å ikke trekke meg unna. Jeg sluttet helt å prøve å komme i kontakt med folk, noe jeg tror var en beskyttelsesmekanisme. Jeg skjermet meg fra de vanskelige følelsene.

Hadde det ikke vært for at jeg trivdes i eget selskap, hadde jeg nok ikke klart å fullføre studiene. Jeg forstår meg godt på de som velger å flytte hjem etter noen måneder på et studie. Det kan være vanskelig å være den ensomme, eller isolerte studenten.

Jeg har postet bilder fra Levanger albumet mitt. Når man ser på det uten å vite bakgrunnshistorien, er det lett å tenke at jeg må ha hatt noen flotte år med mange venner. Jeg delte mange opplevelser sammen med andre, men jeg har opplevd mesteparten alene. Så ting er ikke alltid som det ser ut til.

Årene i Levanger var bra på mange måter, jeg hadde mange fine stunder sammen med folk. Men mesteparten av tiden var jeg som sagt alene. Etterhvert forstod jeg at jeg kan finne på ting selv om jeg ikke hadde noen å gjøre de tingene sammen med. Jeg ble god på å skape gode opplevelser for meg selv. Det var her jeg ble interessert i å oppleve naturen og fotografere.

Jeg ble vant til å være alene og dermed var det lett å isolere seg. Har blitt komfortabel med denne tilstanden jeg er i nå. Har trukket meg mer unna folk jeg brukte å ha mye kontakt med, sluttet å ta intinativ. Jeg misstenker at det ikke bare er min isolerte livstil som er årsaken, men en tanke om at jeg ikke vil være til bry. Jeg vet godt at skal man ha mennesker i livet, må det være gjensidig kontakt. Jeg syns det har blitt et tiltak å vedlikeholde kontakter. Vet ikke hvorfor jeg føler det slik - trenger jeg flere eller nye venner, eller er jeg deprimert uten å være bevisst på det? Tviler på at jeg er deprimert.

Selv om man opplever at man ikke greier å få venner eller komme inn i et miljø, er det ikke ensbetydende med at man aldri kommer til å få venner eller innpass i et større felleskap i fremtiden. Det forteller jeg meg selv, når ting ikke går som jeg hadde håpet. Jeg unngår bevisst situasjoner der jeg kan rissikere å bli avvist, fordi jeg har kjent på ubehaget. Når jeg gjør det, isolerer jeg meg bare  ikke fra andre, men jeg går glipp av muligheten til å komme i kontakt og bli kjent med nye folk.

Avvisning tenker jeg av og til er en del av det å finne de "rette" menneskene. Riktignok er det en kjip del av prosessen. Man kommer i kontakt, så innser man at det er for store personlige ulikheter. Kanskje man ikke har de samme interessene eller for ulike verdier, eller at man ikke er på samme bølgelengde.

Jeg vet ikke hva som er gjennomsnittlig normalt når det kommer til å tilbringe tid med venner og familie. Det er nok individuelt. Men for min del har jeg for lite kontakt med folk. Jeg foretrekker få, men nære relasjoner og dermed har omgansgskretsen krympet med årene. Det har med tiden blitt mer sporadisk at jeg treffer venner. Jeg liker å tilbringe tid med folk, samtidig liker jeg også å ha alenetid. Alenetiden setter jeg høyt. Jeg tregner den, men jeg trenger andre for å ha det bra. Problemet mitt er at det ikke er ballanse mellom disse to. For å få den ballansen må jeg ta mer kontakt med venner, og tørre å oppsøke steder der folk er.

Det hadde vært fint om jeg hadde fått flere venner. Før var det så enkelt å bli kjent med folk.

Jeg tror mye av grunnen til at jeg isolerer meg i dag er fordi jeg føler på skam. Er på et sted i livet som jeg ikke er komfortabel med. Vi lever i et prestasjonssammufunn som jeg føler jeg ikke klarer å leve opp til. Klarer ikke en gang leve opp til mine egne forventninger til meg selv.

Jeg har det godt i livet på mange måter, men det er ting som mangler. Det er de relasjonene man har til andre som er viktig. Minnene som jeg delte sammen med andre, er de jeg husker best 💜

Om noen har orket å lese seg gjennom hele denne teksten, tusen takk, det betyr mye for meg 🤗

Levanger albumet

Kan endelig krysse av et punkt på min "to do" liste. Har laget et bilde album fra de årene jeg studerte i Levanger. Har lenge hatt planer om å lage et album, men har ikke hatt motivasjon til å få det gjort.

Når jeg endelig kom i gang i forrige uke, kom både motivasjon og kreativiteten over meg. Det er lenge siden sist jeg har drevet på med noe kreativt. Det var faktisk ganske fint og avslappende å holde på. Så dette har jeg holdt på med flere kvelder på rad, de siste dagene. Det er vel derfor jeg en gang i tiden likte å holde på med denne type håndarbeid. Husker jeg var frempå med kameraet for å ta bilder når jeg hang med vennene mine, så lagde jeg bildealbum som de fikk i julegave eller bursdagsgave. Har også lagd album fra reiser jeg har hatt. Det er fint å gjøre noe ekstra ut av bildene enn å sette dem i fotoalbum.

Når jeg lagde bilde albumet var det som å hoppe i en tidsmaskin, tilbake til da bildene ble tatt. Årene i Levanger var et fint kapittel i livet mitt. Alle menneskene jeg møtte, de opplevelsene jeg fikk, det jeg lærte, alt jeg følte - godt som vondt og alt jeg fikk se. Det i sin helhet dannet den atmosfæren som jeg knytter til årene i Levanger. Det er litt trist å tenke på at det som ga meg mye den gode atmosfæren, er borte. Levanger er den samme byen, men menneskene er borte. De er spredd for alle vinder. De er ikke den samme personen i dag, som de var den gang, ikke jeg heller. Så om jeg treffer noen av de igjen eller drar tilbake til Levanger, vil det ikke bli det samme som den gang. Jeg vil kankje oppleve like fine ting, bare på nye måter.

Her en noen glimt av albumet. Jeg er fornøyd med hvordan det ble. Kan være at jeg blir å dekorere mer på noen sider.

Klassebilder, hverdagshelter og litt om raushet

Her om dagen gravde jeg dypt ned i en eske med saker og ting fra mine yngre dager. Nederst i bunnen kom jeg over klassealbumet fra grunnskolen. På forsiden står det med sirlig skrift - Forglemmegei. Jeg tenkte - om jeg gjør.

Når jeg ser over bildene kommer minnene strømmende på. Det er det bilder er til for, for å friske opp i gamle minner. Jeg har gode minner og de delte jeg med de gode vennene jeg hadde i klassen. Når jeg tenker tilbake, var de mine hverdagshelter i alle år. De sto ved min side uansett hva, de lot seg ikke skremme eller påvirke av de andre. De gjorde det mulig for meg å holde ut og gå på skolen hver dag, tiltross for det jeg visste kunne komme. I vennskapene fant jeg mye trygghet og forutsigbarhet i noen ellers så (potensielle) utrygge, ubehagelige eller uforutsigbare skoledager. Ingen dager var lik, noen dager var bedre, andre dårlig.

Det er takket være mine barndomsvenner at jeg har det så bra med meg selv i dag. Jeg har lest litt her og der på netttet at barn som opplever mobbing og ikke har venner, er mer utsatt for å utvikle psykingske problemer som stress, depresjon, ensomhet og skolevegring.

Alle skulle hatt slike små hverdaghelter rundt seg som det jeg hadde. Alle barn fortjener å føle seg trygg og inkludert på skolen. Men i realiteten er det skremmende mange barn som står alene og som ikke har den støtten i andre elever eller lærere,som må til for å ha det bra på skolen. Det ser ikke ut til å bli noe bedre heller. Nå har nettmobbing også blitt vanlig,i tilleg til det mobbes på alle sosiale arenaer av folk i alle aldere.

Jeg fortsetter å se over klassebildene..Det er et lite portrett av hver medelev. Jeg husker hvem av de som tilhørte i min nøytrale, gode eller dårlige gjeng. Litt under halve klassen (ca.40 % av folkene) hadde jeg ingenting til overs for, nettopp fordi det de sa eller gjorde kunne være krenkende, sårende eller ydmykende. Av de ca. 40% var det en person jeg syns var spesielt vanskelig å måtte (ufrivillig) forholde meg til. Denne ene personen var igangsetteren som fikk de andre med seg. Resten av de nevnte prosentene slengte seg på nå og da, noen verre enn andre.

Jeg har troen på at folk forandrer seg til det bedre over årene, spesielt fra å være et barn til en voksen. Med årene får man større psykisk modenhet. Man får mer selvinnsikt, ser ting fra andre perspektiv og ser konsekvensene av sine handlinger. Men det er ikke alltid det stemmer. Nå vet jeg ikke hvordan personene som jeg gikk i klasse med, er som voksne i dag.

Jeg leser stadig på nettet om voksne folk som mobber på ulike sosiale arenaer. Voksne mobber like mye som barn. Voksne skal være gode forbilder for barn.Man kan ikke forvente at barn skal oppføre seg, når de voksne ikke klarer det. Barn får med seg mer enn man tror.

Jeg ser over klassebildene en siste gang før jeg bestemmer meg. Jeg brenner de (foruten av de personene jeg ønsker å ha et lite bildeminne av). Ikke fordi jeg fornekter det som har skjedd, men jeg har ikke behov for å se fjesene deres. Jeg har gått videre og det som skjedde den gang påvirker ikke meg i noen stor grad nå. Det er mye som jeg har glemt og resten begynner å føles fjærnt. Jeg lar fjesene deres falme sammen med minnet jeg har av de og den tiden vi delte.

Det var mye jeg lærte om meg selv, på godt og vondt. Jeg lærte også hvordan man skal (og ikke skal)behadle andre. Så det kom likevel noe godt ut av det. Jeg brukte hele tiden å tenke at jeg var svak som lot dette skje med meg, men sannheten er at jeg har vært sterk. Det har vært og finnes utrolig mange sterke barn der ute som har hatt eller har en slik hverdag som det jeg hadde. Og mange av de står alene. Det er grusomt å tenke på.

Mobbing er som psykisk gift som forpester omgivelsene der det forekommer. Det er som stein i vannet, rigvirkningene blir større og brer seg utover. Man skal helst ikke stikke seg frem eller skille seg ut på noen måter, da kan man lett bli en målskive for sjikane og trussler.

Jeg skulle ønske folk kunne blitt mer raus for hverandre og de ulikhetene som kommer med at vi er forskjellige, men at vi også husker å være raus med oss selv. Vi er der best for andre om vi tar vare på oss selv først💗

God helg 💞